Debatt

Arbeiderpartiets fossile kunnskapspolitikk

Omstillingsevne er en del av universitetenes skjulte pensum, skriver professor Knut H. Sørensen i debatten om arbeidslivsrelevans.

Ingen norsk kunnskapspolitikk uten en fossil dimensjon, skriver Knut H. Sørensen. Bildet er fra Equinors anlegg på Mongstad nord for Bergen.
Ingen norsk kunnskapspolitikk uten en fossil dimensjon, skriver Knut H. Sørensen. Bildet er fra Equinors anlegg på Mongstad nord for Bergen.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Arbeiderpartiet har igjen tatt styringen i kompetansepolitikken påstår Torstein Tvedt Solberg og Nina Sandberg i Khrono 23.6.

Den aggressive tonen i innlegget er vel et forsøk på å dekke over at denne kompetansepolitikken i minst like stor grad kommer fra Fremskrittspartiet. Roy Steffensen som har opptrådt som talsperson for Frp, er mye tydeligere på at hensikten med reformen er å redusere antallet som tar høyere utdanning. En slik reduksjon er nødvendig dersom det skal bli flere fagarbeidere og flere leger og ingeniører.

Steffensen ser neppe for seg at universitetene vil tilby master i filosofi med spesialisering i sveising eller master i historie med spesialisering i kjemisk prosessteknologi – med god grunn. Når flere universitetsrektorer er nervøse for reformen skyldes det antakelig at de – i motsetning til Solberg og Sandberg som befinner seg på trygg avstand – vet hva de kommer til å gjøre for å tilfredsstille Steffensen.

Skal det utdannes flere leger og ingeniører, må det bli færre studieplasser innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Siden utdanning av leger og ingeniører er vesentlig dyrere enn humanister og samfunnsvitere, må høyere utdanning krympes – i tråd med Fremskrittspartiets kompetansetenkning.

Les også: Stortinget kommer til å vedta krav om ny finansieringsmodell

Arbeiderpartiet har sluttet seg til dette, selv om Solberg og Sandberg forsøker å skjule det. I stedet forsøker de å framstille et krav om gjennomgang av finansieringssystemet for høyere utdanning som et krafttak for omstilling av norsk arbeidsliv.

Den eneste konkrete føringen i forslaget er at det skal legges til et mål på «arbeidslivsrelevans» i budsjettmodellen for sektoren. Solberg og Sandberg presenterer dette i tydelige ordelag som en mistillitsreform. Denne mistillitsreformen hviler på trygg grunn i stoltenbergsk nyliberalistisk politikk som jo utgjør ryggraden i Arbeiderpartiets tilnærming til det meste – snakket om tillitsreform er nettopp bare snakk.

Solberg og Sandberg presenterer følgelig ingen ideer om hva slags kompetanse som kreves i fremtiden, og hvordan det norske samfunnet skal omstilles.

Knut H. Sørensen

Dette er dessuten en meget behagelig reformtype for politikerne. De behøver ingen visjoner og tar ingen risiko ved å mene noe konkret. Endringer skal komme nedenfra, basert på den tradisjonelle nyliberalistiske miksen av indikatorer og insentiver. Solberg og Sandberg presenterer følgelig ingen ideer om hva slags kompetanse som kreves i fremtiden, og hvordan det norske samfunnet skal omstilles.

Det er ett viktig unntak som Solberg og Sandberg ikke snakker så høyt om. Ap, Frp og Sp foreslår at det skal opprettes et bransjeprogram for maritim sektor og – stor overraskelse – for olje- og gassektoren. Behovet for mistillitsreformen begrunnes med at universitetene er for konservative.

Det er jo en interessant karakteristikk av den mest gjennomreformerte samfunnssektoren i Norge der det har vært gjennomført 17 forskjellige reformer etter 2000. Kanskje er det også litt urettferdig overfor en sektor som i løpet av 18 timer la om til 100 prosent digital undervisning og forskningssamarbeid?

Solberg og Sandberg ser det åpenbart ikke slik. De har i stedet sluttet seg til Fremskrittspartiets instrumentelle syn på høyere utdanning: Universitetenes eneste oppgave er å utdanne arbeidskraft som umiddelbart etterspørres av «arbeidslivet». Problemet er at universitetene ikke innser dette selv.

Ut fra denne nyliberalistiske tankegangen er da også indikatoren for universitetenes arbeidslivsrelevans opplagt. Den må ta utgangspunkt i avkastningen på investeringene i utdanning som enklest måles ved gjennomsnittlig lønnsnivå til uteksaminerte kandidater. Den foreslåtte kompetansereformen legger hovedansvaret på universiteter og høgskoler.

Arbeidslivet – hva som nå enn skjuler seg bak dette tåkete begrepet – kan nøye seg med å være misfornøyde og stille krav. Helsesektoren er selvsagt uten ansvar for mangelen på sykepleiere, og norsk industri har lang og solid tradisjon for å foretrekke ingeniører framfor realister. Ut fra Arbeiderpartiets synsvinkel er det ingen grunn til å bry seg om slikt. Arbeidslivet vet best hva det trenger.

Vi skal derfor ikke spørre hva «arbeidslivet» selv gjør for å skaffe seg kompetanse for fremtidige omstillinger, for det vil være en urimelig innblanding. Kanskje går det bra likevel fordi en av de viktigste effektene av høyere utdanning er at kandidatene lærer å skaffe seg ny kunnskap på egenhånd, selv om kompetansereformen ikke ser på slik kunnskap som nyttig. Omstillingsevne er en del av universitetenes skjulte pensum.