Debatt
Vil ikke rektorene tilby utdanning som sikrer jobb?
Rektorene som har uttalt seg krassest mot forslaget om nytt finansieringssystem, har malt fanden på veggen.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Arbeiderpartiet har igjen tatt styring i kompetansepolitikken og foreslått utreding av et nytt finansieringssystem som også tar innover seg arbeidslivets fasetter.
Det har skapt furore hos konservative rektorer som helst vil at ting blir som de er. Regjeringen leverte for en måned siden en overraskende svak kompetansemelding uten konkrete tiltak for høyere utdanning. Blant høyreregjeringens mange tiltaksløse fremleggelser er denne kanskje mest alvorlig.
Det norske arbeidslivet står ovenfor store omstillinger de neste årene, kompetansebehovet øker, og endringer skjer stadig raskere. Derfor bør det ikke overraske noen at Ap vil møte dette med sterkere fellesskap og en offensiv kompetansepolitikk.
I enigheten som vi har fremforhandlet med Sp og Frp, har vi fått på plass 7000 nye fagskoleplasser, nye bransjeprogram og utvikling av en kompetansefunn-digitalordning. Vi fremmer seks forslag som forkaster regjeringens tafatte kompetansereform, og som vil bety mye for arbeidstakerne.
Ikke alle er like glade i endring, og et av forslagene fikk UiO-rektor Svein Stølen til å sette morgenkaffen i halsen. Det blir nå en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet i høyere utdanning. Vi mener det er på høy tid å rigge bedre for læring og arbeidslivsrelevans.
Vårt mål er å sikre at alle studenter opplever at faget deres tar opp i seg utfordringer man også kan møte i arbeidslivet. At studenter også skal kunne forvente at de kan ta med seg det de er undervist i inn i arbeidslivet, og at de får slike erfaringer gjennom utdanningen.
Forslaget har ikke detaljstyrt hvordan modeller skal se ut, men det har gitt regjeringen en klar forventning om at også arbeidslivsrelevans skal gi uttelling for utdanningsinstitusjonene.
De rektorene som har uttalt seg krassest mot forslaget, har malt fanden på veggen. Andre har spådd døden for humaniora og fag som sektoren selv karikerer som «unyttige». For å gjøre det helt klart: Norge trenger både filosofer, ingeniører og barnehagelærere. Det er synd at de gamle universitetene selv ikke har større tro på humaniora og samfunnsvitenskapene.
Sleivete uttalelser om disse fagenes manglende relevans er ikke med på annet enn å tåkelegge kompetansebehovet til morgendagens arbeidsliv. Selvsagt trengs disse fagene.
Vi kjemper mot et utdatert system, ikke humaniora. Norge er midt i en omstilling som endrer kompetansen vi behøver. Dagens system er en barriere som stopper dette. I dag gir blant annet antall doktorgrader, publiseringer og studenter i utlandet uttelling. Da burde det også lønne seg for utdanningsinstitusjonene å bli gode på etter- og videreutdanning, og å tilby utdanninger som samarbeider godt med samfunns- og arbeidslivet.
Det er urovekkende at noen rektorer mener det er en utfordring. Det burde vært en selvfølge allerede. Nytte utelukker ikke nysgjerrighet, og finansieringen bør bidra til mangfoldet av fag og kvalifikasjoner.
Selv om UiO kommer godt ut av dagens system, og derfor er skeptiske til endring, håper jeg de snart ser behovet. Det bør samtidig berolige kritikerne at ingen modell er bestemt, og at vi forutsetter at sektoren tas med i utarbeidingen av forslag.
Vi har tross alt stor tro på universitetenes bidrag, selv om enkelte av dem ser ut til å tvile på sin egen relevans.
Innlegget stod først på trykk i Klassekampen den 19. juni.
