Relevans, lissom?

Utdanning skal gi faglig kunnskap og overblikk, erfaring og ferdigheter i å kunne utøve faglighet og faglig skjønn, og evne til faglig egenutvikling og samarbeid. Utdanning er ikke ferskvare – den skal forberede studentene på mange tiårs yrkesliv i et arbeidsmarked i rask endring. Fremtidens arbeidstakere, arbeidsgivere, og utdanningsinstitusjoner har felles langsiktige interesser i utdanninger som sikter bredere enn å tilby spesifikke ferdigheter tilpasset dagens jobbmarked.

• Les også: Institusjonelt mangfold – virkemiddelpolitisk ensretting?
• Les også: Hvordan skal det avgjøres at jeg får «relevant» arbeid?

Se nederst for info om forfatterne av dette innlegget.

Forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet om en ny indikator i finansieringssystemet for høyere utdanning, basert på antallet studenter som får relevant arbeid etter studiene, kan i utgangspunktet synes tilforlatelig. Selvsagt skal og vil vi som jobber ved universiteter og høyskoler utdanne kompetente kandidater som er attraktive i jobbmarkedet! Av dette følger ett viktige spørsmål: Hvilken kompetanse er relevant for arbeidslivet?

Mange har vært opptatt av å påpeke at forslagsstillerne har et altfor smalt syn på relevans – vår egen rektor argumenterer for eksempel godt for at filosofi, historie, språkfag og andre tilsynelatende ‘smale’ fag har bred relevans i samfunnet, og at kandidater med disse utdanningene også får relevante jobber. Vårt anleggende er et litt annet – vi vil påstå at direkte jobbrelevans i det faglige innholdet i studiene faktisk er litt oppskrytt. Relevans, hva er nå det?

Gjennom bioCEED Senter for fremragende utdanning og forskningsprosjektet PRIME har vi samarbeidet tett med arbeidsgivere i offentlig og privat sektor for å kunne tilby biologistudenter praksis i utdanningene. Vi har gjennomført en stor undersøkelse der vi har spurt studenter, undervisere og arbeidsgivere om hvilke faglige kunnskaper, ferdigheter og generelle kompetanser studentene våre bør ha for å bli relevante arbeidstagere. Vi er altså over gjennomsnittet opptatt av relevans i utdanningene.

Så hva har vi lært? Det minst overraskende først: På direkte spørsmål om hvilken kompetanse studentene våre bør ha med seg ut i arbeidslivet, kommer ofte svært konkrete bestillingslister. Dette er konkrete kunnskaper og ferdigheter som studentene bør ha for å kunne gå rett inn i en jobb nettopp hos dem. Ap, Sp og FrP har kanskje stilt tilsvarende spørsmål, og forslaget tyder også på at de har lyttet til denne andelen av svarene.

Når vi graver dypere, får vi derimot litt andre svar. Når vi spør om behov over tid, og når vi stiller spørsmål ikke bare om hva studentene skal kunne, men om hva de skal kunne gjøre i jobben, peker mange av arbeidsgiverne på behov for generelle ferdigheter basert på faglig kunnskap. Ferdigheter som å kunne sette seg raskt inn i fagstoff, ta kritisk stilling til ulike kunnskapskilder, avveie interessekonflikter, samarbeide, formidle og diskutere innen og på tvers av fag, og finne sammenhenger og løsninger på komplekse problemstillinger. Disse kompetansebehovene reflekteres også i internasjonale trender. Følgelig kan en person med utdanning innen et fagfelt få jobb i helt andre fagfelt, og en arbeidsstyrke med bredde i bakgrunn og erfaring blir sett på som en styrke heller enn en svakhet. Det kan dermed virke som om forslaget til AP, SP og FrP ikke helt har tatt inn over seg dybden i kompetansen som arbeidslivet trenger.

Svarene fra arbeidslivet speiles også i studentenes erfaringer. De fleste av våre studenter er i disiplinbaserte utdanningsløp – det vil si utdanninger som er basert i fagene, og som ikke er direkte yrkesrettede. Studentene våre har ofte et uklart bilde av sitt fremtidige yrkesliv, og for noen går følelsen av manglende relevans og svak tilknytning til fremtidig arbeid på motivasjonen løs. For å bøte på dette har vi utviklet et tilbud om arbeidspraksis under studiene. I 150 timer får studentene komme ut til ulike arbeidsgivere og jobbe som biologer. Ikke uventet oppleves kurset relevant, lærerikt og motiverende.

Aller mest påtagelig er hva studentene rapporterer at de setter mest pris på: De forteller at de får anerkjennelse og bruk for fagligheten sin, at de vokser av å få ansvar, de motiveres av at også arbeidslivet består av situasjoner der man må lære og finne kunnskap, de opplever å være nyttige og kunne bidra, de ser behov for tverrfaglig kunnskap og samarbeid, og skjønner viktigheten av formidling og kommunikasjon. De ser altså nytten av såkalte generelle ferdigheter, i tillegg til, og for å støtte opp om, den faglige kompetansen.

Den foreslåtte indikatoren vil føre til at institusjoner for høyere utdanning forsøker å redusere gapet mellom innholdet i utdanningene og kompetansebehovet i arbeidslivet. Dette er ingen lett øvelse. Men kanskje er det heller ikke så farlig? Vår erfaring viser at det ikke nødvendigvis er negativt med et gap mellom det spesifikke faglige innholdet i utdanning og kompetansebehovene i arbeidslivet. Våre studenter forteller jo nettopp at det er motiverende, spennende og faglig utfordrende å komme ut i en jobbsituasjon der svar og løsninger ikke er gitt, og der de må bruke og koble sine faglige og generelle kunnskaper og ferdigheter.

Gapet mellom det studentene kan, og det arbeidslivet trenger, kan og bør fylles nettopp av slike generelle ferdigheter som setter den faglige forståelsen inn i en sammenheng og gjør den mer anvendelig. Dette gjør studenten i stand til å overføre fagkunnskap mellom ulike arenaer, noe som er en attraktiv egenskap i arbeidslivet. Og så må studentene gis anledning til å reflektere over hva de lærer og hvorfor. Refleksjon fremmer forståelse, kritisk tenking og evne til å overføre kunnskap mellom disipliner. I tillegg kan refleksjon i seg selv ses på som en ferdighet som krever mellommenneskelig forståelse og evne til selvkritikk, samarbeid og kommunikasjon, som er attraktive egenskaper i arbeidslivet. Ulike former for praksis i utdanningene bidrar til å gi studentene erfaringer med å gjøre faglige aktiviteter i en arbeidsrelevant setting. Slik drar pedagogisk tankegang og verktøy og samfunnets behov undervisningen i samme retning. Det er bra.

Hvis alle tenker som sjefen er det bare én som tenker. Nå som samfunnet generelt, og arbeidslivet spesielt, er i stadig raskere endring, vil det å utdanne studentene våre i spesifikke behov og løsninger i dagens arbeidsliv være som å sette vognen foran hesten. I motsetning til det som er intensjonene bak lovforslaget, vil en prioritering som ikke tar høyde for fremtidige endringer heller begrense studentenes yrkesmuligheter ved endt utdanning. Dette svekker selve grunnlaget for innovasjon og utvikling, nemlig evne til å forstå og anvende kunnskap i nye sammenhenger.

Vi skal utvikle utdanningene i samarbeid med mange, arbeidslivet inkludert. Dette samarbeidet må være basert på gjensidig forståelse og respekt for at utdanningsinstitusjoner og aktører i arbeidslivet har ulike formål, behov og kompetanse. Et produktivt samarbeid må bygge på dialog, og ikke på “bestillinger” til hverandre. Våre studieprogrammer må utvikle både faglige og generelle ferdigheter og kompetanser for et langt arbeidsliv der mye vil endre seg. Selv om det kan se ut som om dagens arbeidsgiveres spesifikke interesser da kommer i andre rekke, vil også disse i lengden være tjent med en slik prioritering.

Studentaktive lærings- og undervisningsformer, bl.a. i form av arbeidslivspraksis, er nøkkelen til fremtidsrettede utdanninger av høy kvalitet, og til å bygge arbeidslivsrelevante ferdigheter på kort og lang sikt. Forskningen viser at studentaktive undervisningsformene er overlegne både når det gjelder å gi studentene muligheter til å lære fagets teori (å «kunne») og til å bygge faglige og generelle ferdigheter og kompetanser (å «kunne gjøre»).

Gi dem det de trenger, ikke det de vil ha. Når ønsker og behov fra arbeidslivet skal tas inn i utdanningene må derfor vi gå mer overordnet til verks, og kartlegge bredt hvilke ferdigheter samfunnet og arbeidsgiverne trenger (noe som ikke nødvendigvis samsvarer med konkrete kompetanser de til enhver tid etterspør). Vi må måles og belønnes på at vi gir utdanninger som på ulike, ofte fagspesifikke måter, gir studentene kompetanse og kunnskap for et fremtidig arbeidsliv, heller enn etter andelen kandidater som fikk jobb i fortiden. Vi må altså gi samfunnet og arbeidsgiverne det de trenger i fremtiden, og ikke nødvendigvis det de ber om nå.

Dette innlegget er undertegnet av: Gaute Velle (professor 2, Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Bergen og forsker NORCE Norwegian research center), Oddfrid Førland (rådgiver, Institutt for biovitenskap), Marte Haave (førsteamanuensis 2, Kjemisk Institutt), Lucas Jeno (førsteamanuensis, Institutt for pedagogikk,), Christian Bianchi Strømme (postdoktor, Institutt for biovitenskap), Vigdis Vandvik (professor, Institutt for biovitenskap), alle ansatt ved UiB.