Debatt

De leker med pengene våre

Selv om intensjonen er god, er ikke allting godt. Opposisjonen mener godt, men leker en farlig lek med et finansieringssystem på over 40 milliarder kroner. Men det er fortsatt ikke for sent å snu, skriver Henrik Asheim.

Trioens ønske om å detaljstyre utdanningssystemet med pisk og gulrot på denne måten viser ikke bare en mangel på fantasi for myriaden av muligheter folk har til å bruke kompetansen sin, skriver Henrik Asheim.
Trioens ønske om å detaljstyre utdanningssystemet med pisk og gulrot på denne måten viser ikke bare en mangel på fantasi for myriaden av muligheter folk har til å bruke kompetansen sin, skriver Henrik Asheim.
Publisert

På et bakrom har Ap, Sp og Frp bestemt at universitetene og høyskolene skal få kutt i finansieringen dersom studentene ikke umiddelbart får seg relevant jobb etter studiene.

Motstanden mot opposisjonens hastevedtak om nytt finansieringssystem har vært massiv. Det har gjort alt fra kommentatorer til institusjonene og studentene rasende.

Men misforstå meg ikke: Jeg, som de fleste andre politikere, foreldre, og bedrifter, vil at studenter skal få relevant jobb den dagen de leverer graden og trer inn i arbeidslivet.

Problemet i denne saken er imidlertid ikke intensjonen. Den er etter alle solemerker god, og jeg deler den i aller høyeste grad. Alle vil at utdanningstilbudet skal være slik at alt fra næringsliv til sykehus og skoler skal få tilgang på den kompetansen de trenger.

Det er gjennomføringen det skorter på. I Aftenposten spør rektorene Svein Stølen (UiO) og Dag Rune Olsen (UiB) hva en relevant jobb egentlig betyr, hvordan det måles og enda verre: skal Stortinget bestemme hva slags jobber som er relevante for norsk arbeidsliv i en gitt periode?

I Khrono lurer Utdanningsforbundet på hva slags kunnskap som gir «ansettbare» kandidater. I samme avis mener Norsk studentorganisasjon at treerbanden leker med spåkula mens Samfunnsviterne mener det må være arbeidsmarkedet og ikke Stortinget som definerer fremtidens kompetansebehov. NTL på sin side uttrykker skuffelse over at Arbeiderpartiet er med på forslaget.

Jeg kunne fortsatt, men jeg gir meg der.

Jeg er overbevist om at alle har en kollega som har en utdanningsbakgrunn som nødvendigvis ikke er direkte relevant for det de jobber med. For meg sier det noe godt om både utdanningen og de som tar den at det også er mulig å blomstre på flere områder enn det utdanningstittelen skulle tilsi.

For på samme måte som at en økonom kan bli en god bonde kan en pianist bli en god næringslivsleder. Det finnes utdanninger og yrker som matcher (ja, som er laget spesifikt for å gjøre det), men det blir ikke automatisk en god idé å straffe et universitet dersom en nyutdannet kandidat ikke treffer 1:1-forholdet Ap, Sp og Frp har legger opp til i Stortingets behandling av det som skal være en bred kompetansereform.

Trioens ønske om å detaljstyre utdanningssystemet med pisk og gulrot på denne måten viser ikke bare en mangel på fantasi for myriaden av muligheter folk har til å bruke kompetansen sin. Den viser også en mangelfull innsikt i både styringen av utdanningssystemet og uforutsigbarheten og sårbarheten i arbeidslivet. Bare ta koronakrisen, finanskrisen eller oljekrisen som eksempel. Sistnevnte krise ville gjort det ulønnsomt å utdanne ingeniører og geologer.

Ikke bare er det uheldig å hestehandle på bakrommet, de kortslutter også en prosess som er satt i gang hvor universitetene, høyskolene, studentene, ja hele sektoren sitter og skriver på innspill til departementet på hvordan fremtidens styring og finansiering skal se ut.

Med dette forslaget spiller partiene hele sektoren ut på sidelinja, med konsekvenser vi ikke er tjent med.

Som jeg skrev innledningsvis: Det er ikke for sent å snu. Når de gjør det kan vi følge den opprinnelige planen: gjennomgå hele styringen av sektoren.

Det er faktisk det minste vi kan be opposisjonen om når vi skal legge føringer for en sektor vi bruker rundt 40 milliarder kroner på hvert år.

Dette innlegget ble først publisert i Dagbladet.