Foretaksmodell betyr ikke nødvendigvis mer frihet

I den nye politiske plattformen til Solberg-regjeringen heter det at regjeringen vil «ta initiativ til en mulighetsstudie for å se på ulike tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren, som for eksempel foretaksmodellen, for å sikre mer uavhengige institusjoner».

Tanken er ikke ny. I 2003 foreslo det såkalte Ryssdal-utvalget at universitetene og høyskolene burde drives som egne selskaper løsrevet fra staten. Det skjer ikke altfor ofte at akademia tar til gatene, men det skjedde da. 4.300 vitenskapelige ansatte skrev under på et «professor-opprop», og professor Astrid Nøklebye Heiberg var blant dem som troppet opp for å overlevere protestene til sin partifelle, og daværende kunnskapsminister, Kristin Clemet.

«Jeg ser ikke på dette som et partipolitisk spørsmål. Det som fikk alarmflagget opp hos meg er at Ryssdal-utvalgets lovforslag berører universitetenes og høgskolenes frie stilling. Med min livshistorie og bakgrunn vet jeg hvor viktig det er at institusjonene har en fri og uavhengig stilling», sa Nøklebye Heiberg den gangen. Og fikk viljen sin. Det hele endte med at Clemet la forslaget i skuffen.

Hva er det som gjør at Venstre, Høyre og Frp nå, noe overraskende, henter forslaget frem fra skuffen igjen? Det kan selvfølgelig ligge rent ideologiske motiver bak ønsket om å fjerne akademia fra staten, men trolig har forslaget bakgrunn i internasjonale analyser av norsk høyere utdanning. Det er særlig på EUAs – European University Associations – autonomy scorecard at Norge scorer lavt, og særlig når det gjelder finansiering.

EUA peker på at norske universiteter og høyskoler har begrenset mulighet til å ta opp lån og til å opparbeide overskudd, at de er bundet av ettårige budsjettperioder og begrensninger knyttet til disponering av bygningsmassen, og at de mangler muligheten til å ta studieavgifter. Disse forholdene – minus studieavgiften – går også igjen når rektorene ved våre største universiteter uttaler seg om regjeringens «mulighetsstudie». «Dagens styringsmodell gir for lite fleksibilitet for institusjonene, særlig knyttet til eiendom og strategisk tenkning rundt disse,» sa NTNU-rektor Gunnar Bovim til avisen Khrono.

Sett utenfra kan kanskje norske universiteter og høyskoler, finansiert av staten og underlagt Kunnskapsdepartementet, se ut til å mangle uavhengighet. Men hvor ufrie er de egentlig?

I dag er universitetene og høyskolene organisert som statlige forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. De er underlagt en kortfattet og prinsipiell universitets- og høyskolelov med liten detaljeringsgrad, som gir institusjonene stor grad av autonomi og ansvar for egen utvikling. De har stor grad av faglig uavhengighet, og også stor frihet når det gjelder intern organisering, styringsstruktur og ledelse. Den høye graden av statlig basisfinansiering står heller ikke i veien for institusjonenes frihet. Snarere vil mange hevde at den – i motsetning til et mer konkurransebasert finansieringssystem – gir dem større frihet og handlingsrom.

Fra et forskerperspektiv blir dette enda tydeligere. Basisfinansiering bidrar til langsiktighet og faglig autonomi i forskningsmiljøene. Økt konkurranse på bakgrunn av resultatmål og indikatorer, kan virke i motsatt retning. Høy statlig basisfinansiering står ikke i veien for autonomi i forskningen. Dette synet tror vi forsknings- og høyere utdanningsministeren deler, for i Venstres program tas det til orde for økt basisfinansiering av både universiteter, høyskoler og institutter.

Etter sykehusreformen er sykehusene organisert som foretak. Kritikken mot reformen har vært sterk, ikke minst fra profesjonsgruppene. Landsstyret i Legeforeningen er blant dem som mener de regionale helseforetakene bør avvikles. «Det blir veldig lang avstand fra Stortinget, hvor beslutningene skal fattes, og ned til oss som skal gjøre jobben», sa Legeforeningens Christian Grimsgaard til NTB i fjor. Kritikerne peker på mindre åpenhet og en stadig lengre beslutningslinje mellom ledelse og ansatte. Flere har hevdet at rommet for faglige vurderinger snevres inn, fordi enkelt målbare økonomiske effekter tillegges for stor vekt.

Intensjonen bak en foretaksmodell er økt autonomi, men konsekvensen kan fort bli det motsatte. Dagens organisering innebærer et overordnet politisk ansvar for nasjonal styring av sektoren, og styrker muligheten for faglig samarbeid og arbeidsdeling. Dette vil endre seg hvis hvert enkelt universitetsforetak først og fremst må svare for seg og sitt årsresultat.

Det er grunn til å lytte til ledelsen ved universitetene og høyskolene når de mener dagens modell gir for liten fleksibilitet knyttet til budsjetter, lån og eiendomsforvaltning. Men dette er utfordringer som kan løses uten å skyve akademia over i en foretaksmodell eller andre særlige tilknytningsformer utenfor staten.

Iselin Nybø bør gå i dialog med institusjonene for å se på hvilke tilpasninger som må til for å sikre større budsjettmessig handlingsrom. Den mest vesentlige forskjellen mellom dagens forvaltningsorganer og en foretaksmodell, er at institusjonene blir en selvstendig kontraktspart og kan ta opp lån. Andre begrensninger som UH-sektoren i dag opplever er ikke betinget i organisasjonsform, men snarere i Kunnskapsdepartementets egne rutiner og regelverk.

Når en «mulighetsstudie» nå uansett skal gjennomføres, er det avgjørende at den ikke bare vurderer ulike overordnede tilknytningsformer for universiteter og høyskoler, men at den undersøker konkrete forbedringer av dagens modell som kan bidra til økt autonomi. Kunnskapsdepartementet arbeider nå med en ny Langtidsplan for forskning og høyere utdanning, som det er knyttet store forventninger til. Den bør legge grunnlaget for en overordnet, langsiktig styring som sikrer institusjonene stor frihet. Også utviklingsavtalene som Kunnskapsdepartementet nå inngår med de enkelte universitetene og høyskolene, bør være et verktøy i dette arbeidet.

Da tusenvis av vitenskapelig ansatte i 2003 protesterte mot foretaksmodellen, var det nettopp fordi en slik modell truet «universitetenes frie og uavhengige stilling». Det man kan vinne i budsjetteknisk autonomi, kan man tape i faglig frihet og uavhengighet.

Dette innlegget ble først publisert i Morgenbladet 20.02.2018, og senere i Forskerforbundets nyhetsbrev.