Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Mest lest
Debatt ● tony burner
Ytringsvettregel én, to og tre
Etter å ha fått mye erfaring med formidling, opplever jeg også at de støttende stemmene stilner, skriver professor Tony Burner.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap (institutt for språk og litteratur)
Kierulf-utvalget la nylig fram NOU-rapporten om akademisk ytringsfrihet. Her presenterer utvalget blant annet en tipunkts liste, som er kalt ytringsvettreglene. De er «ment som en huskeliste for alle som er opptatt av god ytringskultur».
Jeg skal i det følgende tenke høyt om de tre første reglene som gjelder fagfellesskap, modighet, støtte hverandre og ønske motstemmer velkommen.
Regel nummer én. Den første ytringsvettregelen lyder: «Bruk ytrings- og informasjonsfriheten din, også utenfor fagfellesskapene.»
Fagfellesskap er et begrep som går igjen i NOU-rapporten, men hva betyr det egentlig? Som forsker jobber man ofte innen flere områder. I profesjonsutdanningene, slik som lærerutdanningene, vil nødvendigvis forskning være i skjæringspunktet mellom fag, didaktikk og pedagogikk.
Mange av oss i disse profesjonsutdanningene opplever å være flerfaglige eller «hybride», og vi samarbeider på tvers av fagfellesskap for å bedre kunne forstå hva som foregår i klasserommene.
Kanskje er det mer naturlig at det er en viss automatikk i at de som jobber med profesjonsutdanningene bruker sin ytrings- og informasjonsfrihet også utenfor det som tradisjonelt (og snevert) defineres som fagfellesskap?
Regel nummer to. Den andre ytringsvettregelen lyder: «Vær modig, saklig, ærlig og nøye med fakta.»
Forskere frykter ofte en tabloid framstilling av det de formidler. Det er en av grunnene til at noen holder igjen. Derfor er det å være modig et godt råd. Samtidig tenker jeg at mot handler om mer enn å bare ta telefonen når journalister ringer – det handler også om å være modig nok til å be om sitatsjekk. Det er den beste måten for å sjekke at du blir sitert korrekt («nøye med fakta»).
Så må man være modig/ærlig nok til å erkjenne hva man ikke vet, selv om det ikke alltid er like spennende for journalisten. Og modig/ærlig nok til å si hvilken kompetanse du besitter. Selv om det ikke er noen formelle krav til at du signerer et innlegg – eller blir omtalt i en reportasje – med din spesifikke ekspertise, kan det være greit for allmennheten å vite.
Jeg håper NOU-en om akademisk ytringsfrihet blir løftet fram på alle universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter.
Tony Burner, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge
Hvis jeg kun blir omtalt som «professor», sier det lite om hvilke fagområder jeg kan noe om og hvilke jeg kan mindre om. En gang sa jeg på telefonen til en journalist at «jeg uttaler meg som professor på lærerutdanninga og vurderingsforsker», men så ble det til «professor i utdanningsvitenskap» da jeg fikk teksten til sitatsjekk.
Og hva med institusjonstilhørighet? Ingen forskere uttaler seg på vegne av hele institusjonen de er tilsatt ved når de signerer med institusjonstilhørighet. Det er fritt fram å signere slik du vil.
Et eksempel er da professor Ole Gjems-Onstad skrev et høyst politisk innlegg. Han mente – ifølge hans arbeidsgiver – at han ikke skrev som fagperson men «samfunnsborger» (for disse to kan tydeligvis skilles enkelt fra hverandre?), slik at hans institusjonstilhørighet faktisk ble fjerna etter at innlegget var publisert. Men tittelen, professor i rettsvitenskap, ble stående.
Jeg tror ikke det gagner ytringsrommet å holde på med slik sensurering etter at noe er publisert. Det var så klart ingen som tenkte at BI som institusjon sto bak ytringene til Gjems-Onstad!
La folk skrive under med hva de vil, så vil fagfellesskapet og folk flest sine reaksjoner fortelle allmennheten hva de mener om kvaliteten på det som skrives. En institusjon som er på tå hev for at navnet blir «misbrukt» vitner om en institusjon med svært dårlig selvbilde.
Topplederne ved et universitet derimot, slik som rektor, viserektor og personaldirektør, kan naturlig nok bli tolket dit hen at de snakker på vegne av institusjonen de leder når de uttaler seg offentlig. Der er det viktig å skille mellom hattene dersom de ikke uttaler seg på vegne av institusjonen.
Regel nummer tre. Den tredje ytringsvettregelen lyder: «Søk sannheten, støtt dem som formidler, og ønsk motstemmer velkommen.»
Jeg bet meg spesielt merke i dette punktet. Det traff meg. «Støtt dem som formidler». Nå har jeg jobba 15 år i akademia. De første årene, da jeg var ny, fikk jeg masse støtte for å formidle om skole, vurdering, karakterer, engelskfaget og lignende i offentligheten.
Men etter å ha fått mye erfaring med formidling, opplever jeg også at de støttende stemmene stilner. Folk blir vant til at du formidler. De tror kanskje at det ikke er så viktig med støtte lengre. For dette kan du nå. Du er modig, tar ordet og er selvgående. Men nei, uansett hvor erfarne vi er, har vi alle godt av støtte når vi formidler.
Vi må fortsette å støtte hverandre, også de som jevnlig formidler. Det er ikke slik at en elev som gjør oppgavene sine på skolen ikke lenger trenger støttende tilbakemeldinger fra foreldre, lærer og medelever. Slik er det også for formidlere.
Ledere og kolleger bør støtte formidlere og heie hver gang de deltar i offentligheten. Det skal ikke mye til. Vise engasjement på sosiale medier eller gi en kjapp kommentar under lunsjen eller i gangen. Det har ingenting å gjøre med at du er enig i alt som ytres.
Du kan sågar være rivende uenig og samtidig støtte at din kollega eller arbeidstaker driver med formidling. Her mener jeg ledere spesielt forsømmer seg. Kanskje tenker de at de ikke skal favorisere noen, og at det vil ta mye tid å rose alle som formidler, hver gang.
Ikke det at forskere står i kø for å formidle, og et klapp på skulderen eller en e-post har alle tid til. Nytten er så stor for den som formidler. Er det ikke først og fremst derfor vi har ledere? For å få fram det beste i oss?
Et glitrende eksempel kom fra mitt eget universitet nylig. En av mine kolleger kritiserte en annen kollega for å publisere på visse russiske nettsider. Disputten ble tatt offentlig som fagpersoner.
Da journalisten konfronterte rektor, svarte han at ledelsen støtter at vi formidler, uten at det betyr at de er enige i innholdet. Og samtidig benytta rektor seg av muligheten til å oppfordre flere til å formidle og delta i samfunnsdebatten.
Jeg skulle ønske vi oftere fokuserte på slike gode eksempler – de som utvider ytringsrommet – enn å henge oss opp i de som bevisst eller ubevisst snevrer det. Kanskje vil de virke modellerende for andre?
Så er det dette med å ønske motstemmer velkommen. Kunne Gjems-Onstads leder klappa ham på skulderen og sagt «Flott at du deltar i samfunnsdebatten, Ole, selv om jeg er dundrende uenig i det du skriver»?
Jeg er enig i at ikke alle motstemmer nødvendigvis er kloke stemmer, men som sagt vil kvaliteten av det som blir ytret nødvendigvis bli møtt med argumenter av fagfellesskapet – og i tilfellet Gjems-Onstad: av avisredaktører, Arbeiderpartiet, AUF med flere.
Jeg håper NOU-en om akademisk ytringsfrihet blir løftet fram på alle universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. At vi får åpne diskusjonsforum, panelsamtaler, diskusjoner i lunsjen og i gangen, i medarbeidersamtalen, på fakultetsmøter, instituttmøter og fagseksjonsmøter.
Ikke minst bør vi benytte anledninga til å drive med dilemmatrening, som NOU-en anbefaler: å ta tak i konkrete caser når de oppstår og diskutere dem i lys av tiltak, for eksempel ytringsvettreglene.
Det er først når vi har eksempler, som de få jeg har nevnt her, at vi kan vurdere ulike handlemåter. Og akademisk ytringsfrihet og god ytringskultur krever jevnlig vedlikehold – akkurat som demokratiet. For å sitere undertittelen til NOU-en: det må bygges nedenfra, hver dag.
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
De nasjonale strateger — hvor ble de av?
Reagerer på upresis tallbruk om læreropptak
Topptidsskrift granskes etter påstander om fusk. Har mer enn 1000 norske artikler
Én av tre britiske studenter frykter universitetskonkurs
Norge trenger svenske forskningstilstander
Mest lest
Studenter utvist fra fransk universitet. Norske Anna frykter at hun står for tur
Ansettelsessaken i Bergen: En faglig tautrekking
Slik gjekk det då professoren spurte ChatGPT om litteraturtips
Svensk dom over norsk akademia: For mykje kvantitet, for lite kvalitet
Reagerte på NTNUs språkbruk i økonomisak. — Gjør meg kvalm