Viten-TV løser ikke samfunnets problemer, men et problem for eierne

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Farene med desinformasjon og falske nyheter er økende. Folks bruk av medier og sosiale medier, og utviklingen av kraftfull kunstig intelligens, forsterker mulighetene til å drive påvirkningsarbeid med onde hensikter. Det kan svekke tilliten til vitenskap og skade samfunnet.

Forskere og forskningsinstitusjoner som ikke tar dette på alvor og satser på forskningsformidling, skyter seg selv i foten. Et samfunn som ikke har interesse for forskning, eller forstår verdien av vitenskapelig metode, står i fare for å bli uvillig til å finansiere forskning.

Stipendiat Veronica Kvalen Pilskog stiller nylig spørsmål i Khrono om den nye formidlingskanalen Viten-TV er den beste løsningen for å gjøre forskning mer tilgjengelig i Norge.

Debatt ● Veronica Kvalen Pilskog

Nye kanalar er ei lettvint løysing

Viten-TV er etablert av Universitetet i Bergen, Høgskulen på Vestlandet, Universitetet i Stavanger og UiT Norges arktiske universitet, som har investert en håndfull millioner i prosjektet.

Pilskog påpeker at det allerede finnes mange etablerte plattformer for forskningskommunikasjon. Hun spør om ikke ressursene heller burde blitt brukt på å styrke eksisterende kanaler fremfor å lage en ny.

Som redaktør for Norges største forskningsavis, som i min mening er relativt beskjedent finansiert, har jeg vanskelig for å si meg helt uenig. Men jeg skal prøve å ikke mele min egen kake riktig ennå.

Viten-TVs styringsgruppeleder Odd Vegard Kandal-Wright og nasjonal koordinator Ingrid Spildo Nordhuus forsvarer etableringen av kanalen, naturlig nok.

Debatt ● Odd Vegard Kandal-Wright og Ingrid Spildo Nordhuus

Viten-TV er ein del av løysinga. Svar til Veronica Kvalen Pilskog

De ser Viten-TV som et svar på utfordringen med desinformasjon og påpeker at kanalen fyller et tomrom etter nedleggingen av NRKs Kunnskapskanalen. De legger vekt på at Viten-TV er et supplement til andre kanaler, som samler og tilgjengeliggjøre audiovisuelt forskningsinnhold fra universitets- og høgskolesektoren.

Så langt alt vel. Dersom de lykkes, vel å merke. For utfordringen med desinformasjon, og å fylle et medialt tomrom, løses kun hvis man faktisk klarer å nå ut, og at tomrommet faktisk finnes.

Det er ikke dermed sagt at de tar feil. Dette kan være en debatt der flere kan ha rett samtidig. Det kan være en satsing som vil ha begrenset med brukere, som Pilskog ser ut til å frykte. Og det kan samtidig være en måte å samle og synliggjøre videoinnhold fra forskningssektoren på.

Jeg kan se for meg flere viktige bruksområder, særlig for lærere og skoler.

Men, hvis samlingen og synliggjøringen ikke fører til bruk, har man et problem. Man risikerer å kaste penger etter en idé, i stedet for å investere penger i noe man får resultater av.

Og risikoen forsterkes litt av hva jeg opplever er det viktigste argumentet for å opprette Viten-TV. Det er litt gjemt i Kandal-Wright og Nordhuus’ svar: Viten-TV samler eksisterende video-materiale fra eierne.

Debatt ● Hagen, Mohn, Olsen og Yttri

Institusjoner i samarbeid : — Viten-TV gir deg kunnskap du kan stole på

Satsingen løser kanskje ikke først og fremst problemet med desinformasjon, men et problem for eierne: Norske universiteter og høyskoler har en svær katalog av mer eller mindre dødt videoinnhold. Altså forskningsformidling i videoformater som ikke ses.

Det ligger der ute et sted, eller inne på servere. En del er allerede publisert på forskning.no, og ligger som ekstramateriale i formidlingsartikler hos oss. Det er brukt mye ressurser på å produsere det, og det kan kanskje føles litt bortkastet om det ikke kommer til varig nytte.

Da kan en løsning være å samle og synliggjøre det på ett sted.

Men hvis målet er generell vitenskapsformidling og arbeid mot desinformasjon, kan det hende at andre tiltak er bedre egnet.

kommunikasjon

Tre universitet og ein høg­skule lanserer «bane­brytende strømme­tjeneste»

På tide å mele kake: Jeg kan ikke unngå å tenke på forskning.no. Med nesten 2,5 millioner besøk i måneden på tvers av våre ulike nettsider for voksne, unge og engelsktalende, er vi ikke bare Norges men Nordens største forskningsavis. Vi produserer uavhengig og kritisk forskningsjournalistikk og formidler forskningskommunikasjon fra norske forskningsinstitusjoner. Vi dekker på den måten tusenvis av nye forskningsresultater fra inn- og utland hvert år.

Vi er på mange vis en stor suksess, men ikke uten utfordringer og hindringer. Vi har store utviklingsbehov, men de er vanskelige å finansiere. Vi er svært heldige fordi vi har 77 eiere som bidrar til finansieringen, men finansieringen er også såpass beskjeden at vi er helt avhengige av andre inntekter for å lykkes.

Uten annonsesalg, stillingsmarkedet og evig jakt etter prosjektmidler ville 8 av 18 årsverk i forskning.no stått i fare.

Sånn har selvsagt mange det i forskningssektoren, så det er ingen forventning om noe annet. Samtidig står vi midt i en stor endring i folks medievaner som utfordrer oss særskilt.

Debatt ● Henriette Nybakke og Kristina Roset

Forskning uten tillit

Sosiale medier endrer seg, samtidig som søkemotorteknologien endrer seg. Måten forskningsformidling kan distribueres gjennom slike kanaler er radikalt endret, og prisen har gått opp. Utviklingsmidler er kanskje noe av det mest tiltrengte skal forskningsformidlingen og forskningsjournalistikken i Norge fortsette å nå ut.

Det er midler vi ikke har, og det bringer oss stadig i dilemmaer om hva vi må ofre av innholdsproduksjon for å ha råd til å nå ut til det norske folk. Og uten innhold, hva skal vi nå ut med? Om vi ikke når ut, hvem vil finansiere oss? Og uten finansiering, hvilken suksess vil vi ha da?

I et slikt perspektiv, om jeg velger å innta det, kan det fremstå underlig å ha råd til å lage en ny formidlingskanal i stedet for å bidra til utviklingen av det som allerede fungerer.

USA

Tilliten til forskning blant republikanere stuper: — Pandemien har gjort det verre

Men nå er kake-bakingen slutt. Jeg inntar ikke det perspektivet, og håper ingen andre gjør det heller: Så lenge Viten-TV ikke er i stedet for andre formidlingsvirkemidler, er det et godt tilskudd.

Det er en god idé å samle det audiovisuelle materialet til forskningssektoren sånn at det kan komme til nytte også i fremtiden, og ikke bare i publiseringstidspunktet. Og det er samtidig lurt å styrke allerede eksisterende kanaler, som Pilskog tar til orde for.

Debatt ● Bratland-Sanda, Skovholt og Klevan

Forskere må lære seg politikernes språk

Men det er kombinasjonen som er avgjørende: Forskningsformidlingen i Norge må styrkes generelt sett. Interessen for å finansiere forskningsformidling og forskningsjournalistikk varierer mye i sektoren, og jeg frykter den utfordres i tider med trangere budsjetter.

Det er i hvert fall tilbakemeldingen jeg stadig oftere møter. Høyskoler som må stå utenfor samarbeidet om forskning.no, fordi de må bruke pengene på å rekruttere studenter i stedet. Sykehus som ikke kan bli med, fordi pasientene må gå foran å formidle ny helseforskning. Forskningsinstitutter som må bruke ressursene på å jobbe for sin egen finansiering, i stedet for å fortelle folk hva de finner ut av. Forskningsformidlingen får vente.

Det er kanskje en større utfordring enn noen millioner til Viten TV.

Forskningsformidling

Forsker Grand Prix er tilbake: Anne Kristine og Henrik er klare for finalen