Debatt ● Solfrid Bratland-Sanda, Karianne Skovholt og Trude Klevan
Forskere må lære seg politikernes språk
Forskere må knekke koden om hvordan forskning bør formidles for å nå fram til politikere og beslutningstakere. Et viktig steg er å inkludere opplæring om formidling og politiske beslutningsprosesser inn i doktorgradsprogrammene.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«NEI!», ropte et samlet forskningsmiljø da Utdanningsdirektoratet innførte en heldigitalisering av norskeksamen. «Forskning har vist at elever forstår bedre når de leser på papir enn på skjerm. Om ikke elevene får mulighet til å få vedlegg på papir, vil dette gå ut over de elevene med dårligst lesekompetanse og føre til en urettferdig gjennomføring av eksamen», sa forskere. De ble ikke hørt.
«DERE MÅ SNU!», advarte forskere, Bufetat og aktører innen barnevernet da regjeringen besluttet at private barnevernsinstitusjoner skulle fases ut til fordel for offentlige. Forskning viser at private aktører leverer tjenester av god kvalitet til de barna og familiene som vi skal hjelpe, og beslutningen om å fase ut private tilbud er mer ideologisk enn faglig forankret.
«JEG ER SKEPTISK!», sa daværende landbruks- og matminister Sandra Borch da de oppdaterte kostholdsanbefalingene viste seg å inkludere begrensning av rødt kjøtt. Hun var tydelig på at dette var en anbefaling som sto i strid med hennes og Senterpartiets politiske overbevisning. Divisjonsdirektøren i Helsedirektoratet, Linda Granlund, tok til motmæle og forklarte hvilket kunnskapsgrunnlag som lå til grunn for disse anbefalingene. Den anbefalte begrensningen av rødt kjøtt er omdiskutert i fagmiljøer, men Borch argumenterte ut fra sin politiske overbevisning framfor forskningsbasert kunnskap.
Disse tre eksemplene er bare noen av en rekke saker hvor politikere og byråkrater velger å se bort ifra forskningsbasert kunnskap til fordel for egne politiske interesser. Konflikter mellom forskning og ideologi er et kjent dilemma, og det er lett å skylde på politikere og beslutningstakere for at forskningsresultater ikke fører til konkrete politiske beslutninger.
Vi som utdanner forskere bør være mer opptatt av hvordan forskning kan formidles på en måte som bedre når fram til politikere og beslutningstakere. Hva slags språk trenger vi for å snakke med politikere?
Sanda, Skovholt og Klevan
Samtidig gir ikke alltid forskning entydige svar på et politisk spørsmål, men inneholder flere nyanser og begrensninger som gjør at det kan være vanskelig å fatte en beslutning. Likevel bør vi som utdanner forskere være mer opptatt av hvordan forskning kan formidles på en måte som bedre når fram til politikere og beslutningstakere. Hva slags språk trenger vi for å snakke med politikere?
For at forskningen kan nyttiggjøres i samfunnet, må vi formidle med et annet språk enn det vi bruker i vitenskapelige artikler. Forskeren må ha en bevissthet om språkets rolle i ulike formidlingssituasjoner og en evne til å kunne formidle forskningsresultater i et språk som er tilpasset både interessegrupper og beslutningstakere. Vi opplever at det stilles høyere krav i dag til forskerens evne til å formidle på ulike måter, i ulike format og til ulike grupper enn tidligere. For eksempel legger forskningsfinansiører i større grad vekt på hvordan forskningen skal formidles til et bredt spekter av målgrupper, og nasjonale forskningsetiske komiteer fremhever eksplisitt at forskningsformidling er en del av forskerens samfunnsansvar.
Til tross for disse føringene, så belønner akademia i liten grad populærvitenskapelig formidling og forskeres deltakelse i samfunnsdebatten.
Vi ser to viktige tiltak for å gi forskning tydeligere innflytelse på politiske beslutninger. For det første må forskere både ha ferdigheter innen ulike former for forskningsformidling, og de må ha kunnskap om politiske beslutningsprosesser. Derfor må dette inn som en obligatorisk del av forskeropplæringen. Den opplæringen som gis til ph.d.-stipendiater, samt kulturen og fellesskapet de inviteres inn i, er av stor betydning for hva slags forskere vi utdanner. Selv om flere universiteter har formidling som en del av sin obligatoriske opplæringsdel, så er vår erfaring at de fleste stipendiater får begrenset med muligheter til å reflektere over hvilken betydning språk og kommunikasjon har i formidling av forskning, og til å øve seg på ulike formidlingsmåter spesielt rettet mot målgrupper som de vi nevner her.
For det andre bør populærvitenskapelig formidling og deltakelse i samfunnsdebatt premieres mer i akademia enn hva det gjør i dag. Dette er også i tråd med forslag fra blant andre Kierulf-utvalget. Det vil være viktig at dette både tydeliggjøres i forskernes arbeidsplaner, men også vektlegges mer ved karriereutvikling og opprykkssøknader til første- og toppstillinger.
Det finnes gode eksempler på forskning som har fått en reell påvirkning på politikkutforming. For eksempel ligger det solid forskningsbasert empiri til grunn for de internasjonale anbefalingene om daglig fysisk aktivitet i befolkningen, og det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget om daglig røyking i befolkningen var utløsende årsak til at daværende helseminister Dagfinn Høybråten innførte røykeloven i 2004. Å anerkjenne verdien av språk og kommunikasjon som kommuniserer og påvirker, vil øke forskningens muligheter til å påvirke viktige beslutninger i samfunnet. Det er på tide.
