Debatt ● Henriette Nybakke og Kristina Roset
Forskning uten tillit
At folk har mistillit til forskning er faktisk ikke det største problemet, problemet oppstår når pseudovitenskap får blind tillit. Som forskere har vi et ansvar for å fremme kunnskap og lære folk flest å være kritisk.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi begynner med problemet: pseudovitenskap — forskning som egentlig ikke er forskning.
Merkelappen kan settes på grunn av dens bakgrunn, gjennomføring eller formidling. Er forskningen basert på et oppdiktet datagrunnlag, eller er forskningsformidlingen misvisende, kan det betegnes som pseudovitenskap — og er det ikke pseudovitenskap, kan det i verste fall føre til det. Et eksempel på dette er i de tilfellene hvor en liten del av et datamateriale trekkes ut og fremstilles som fasiten, med to streker under svaret.
Men, hvordan kan en som ikke er trent i å forstå skillet vite at dette er pseudovitenskap?
I mylderet av forskjellige (u) sannheter, befinner vi oss i en informasjonsflom av falske nyheter der «forskning» brukes til egen agenda, som flere klikk, tilhengere eller kommersielle/politiske interesser. I et slikt mylder burde folk heller oppfordres til å ha mistillit til forskning, enn tillit.
Forskeren mister kontrollen over egenprodusert kunnskap når politikere, journalister og andre bruker deres forskningsfunn til å bekrefte egne standpunkt.
Ingen stoler så lite på forskning, som forskerne selv.
Nybakke og Moset
Vi kan argumentere for at tillit til forskning grenser til irrasjonelt, da tillit innebærer å stole eller tro på noen selv om det er usikkert. I det øyeblikket det gis nok informasjon til å fjerne usikkerheten, så er det ikke lenger snakk om tillit.
Skepsis til forskning er ikke et nytt fenomen — heldigvis. Kritikk mot akademia kan være fornuftig. Et eksempel på kritikkverdige forhold er den økte bruken av kunstig intelligens for å fabrikkere resultater og artikler (er det på grunn av publiseringspresset?). Forskere må dele kunnskapen sin, på en god måte, slik at folk velger solid forskning, fremfor pseudovitenskap i søken etter informasjon.
Er forskningsverdenens mål å oppnå blind tillit fra folket? I så fall mener vi at det er feil. Vi trenger kritiske blikk utenifra, og bli ansvarliggjort for eget arbeid.
Mye forskning går ut på å danne ny kunnskap, men også på å motbevise andre forskere. Ingen stoler så lite på forskning, som forskerne selv. Det kan hevdes at akademia er selvbevisst, og har tendens til å korrigere seg selv. Forskere er mennesker, da kan det forekomme feil og tillit kan misbrukes (det er vel derfor vi har anonyme fagfellevurderinger?).
Forskningskulturen er ikke nødvendigvis kjent i allmennheten. Det er ikke unaturlig at mannen (kvinnen) i gata blir usikker på hva som er sant, når forskere diskuterer så svetten renner, og så tar en vennskapelig øl etterpå.
Vi må snu fokuset fra hvordan redde forskerne, til hvordan redde folket. Fra «hvordan redde tilliten til kunnskap og forskning?» til «hvordan lære befolkningen å skille god kunnskap og forskning fra kunnskapshull og pseudovitenskap?»
Så hvordan kan vi redde folket fra ulven?
Som Thomas Evensen i Forskningsrådet sier, må vi formidle bedre, ikke mere. Forskningsformidling er en av de vanskeligste aktivitetene en forsker gjør, som kun belønnes med et mulig klapp på skuldra. Det burde være tvert imot. Forskere må få tid til, mulighet og belønning for populærvitenskapelig forskningsformidling.
Vi har opplysningsplikt og dette er det viktigste våpenet vi har mot pseudovitenskap.
Som hovedregel bør forskere ha kontroll over egen forskningsformidling. Forskningen må kommuniseres så enkelt som mulig, men så komplisert som nødvendig. Videre må forskeren huske målgruppen sin, er det til forskningsmiljøet eller offentligheten? Også må forskeren være klar for «kritikk», spørsmål og kommentarer — og svare på dem.
Forskere må ta del i samfunnsdebatten. Brukes forskningen din feil, må du si ifra. Forskningsresultater starter debatt, men forskeren befinner seg ofte på sidelinjen, med forskningsrapporten i hånda. Forskeren må koble seg på debatten når den pågår, uansett plattform. Det trengs konstruktive dialoger der skepsisen kan møtes. Rapporten må presenteres og pseudovitenskapens dominans må unngås.
Vi sier at vi ikke vil redde tilliten til forskningen. Det er fordi det kan føre til blind tillit til pseudovitenskapen. Fokuset må vendes til hvordan befolkningen selv kan vurdere hvorvidt forskning fortjener deres tiltro. Derfor må befolkningen settes i fokus, og vi, som forskere, må få ressurser til å drive med god forskningsformidling.
