Debatt ● Kari-Anne Jønnes
Vi trenger sterke norske breddeuniversiteter
Storting og regjering har ikke råd til ikke å ha høye ambisjoner på vegne av norsk forskning og høyere utdanning. Vi må sikre og styrke vår kunnskapsberedskap. Det krever sterke norske breddeuniversiteter.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Høyre har ambisjoner om et samfunn med muligheter for alle, bygget på likeverd og god sosial mobilitet. Det sikres gjennom arbeid, god folkehelse, gode barnehager og høy kvalitet i utdanning på alle nivåer. Alle skal kunne ta høyere utdanning uavhengig av bakgrunn, økonomi og bosted, og de som faller utenfor skal få en ny sjanse.
Skal vi levere på disse ambisjonene, kreves høy kvalitet i utdanningstilbud over hele landet, og sterke norske breddeuniversiteter. Kunnskapssektoren er grunnlaget for samfunnet vårt slik vi kjenner det i dag.
Samfunnsutfordringene står i kø. Det er en geopolitisk svært krevende situasjon, med krig både i Europa og Midtøsten i tillegg til de pågående langvarige konfliktene. Dette preger oss som nasjon, og det vil det gjøre over tid. Vi ser tiltagende migrasjon. Tendensene er ikke nye, men krigene forsterker migrasjonen kraftig. Det er grunn til å anta at migrasjonen vil være større i lang tid framover, både på grunn av krig og konflikt, men også på grunn av klimaendringer.
Klimaendringene gjør at vårt tradisjonelle levesett, våre prioriteringer og vår evne til innovasjon blir satt på prøve. I tillegg utvikler vår digitale hverdag seg i rasende fart. Det gir oss mange muligheter, og noen utfordringer.
Flere eldre og færre i yrkesaktiv alder bringer med seg mange utfordringer, selv om det er positivt at flere lever lenger. Kampen om arbeidskraften og kompetansen er allerede i gang, og gapet mellom behov og faktisk tilgang er ikke mulig å tette med framtidas befolkning.
Alle disse utfordringene har en fellesnevner: de krever omstilling, kunnskap og forskning.
Kunnskapssektoren har en sentral rolle i å bidra til å finne riktig kurs, løse utfordringer, utløse potensialet som ligger i mulighetene og bidra til en opplysende offentlig debatt som gjør at innbyggerne kan føle seg trygge på at informasjonen de får er korrekt.
De store gjennombruddene er avhengige av grunnforskning enten det gjelder kreftbehandling eller hjuloppheng i lettmetall. Begge deler er basert på grunnforskning som har pågått over tid. Vi trenger tverrfagligheten det ligger til rette for på breddeuniversitetene, ikke bare for å sprenge nye grenser på forskningsfronten, men også for å få til mer av det vi gjør i dag. Vi trenger de verdensledende miljøene for å skape de kompetansearbeidsplassene med høy verdiskaping vi trenger når petroleumssektoren etter hvert reduseres, og andelen av befolkningen i arbeidsfør alder blir lavere.
Kunnskapsinstitusjoner har en unik posisjon i samfunnet. Det er der mangfold av mennesker med ulik kunnskap og kompetanse, bakgrunn, drømmer og mål møtes. Det er arnesteder for gründerskap og innovasjon, samtidig som det er våre fremste og mest kraftfulle kompetansemiljøer.
Det er viktig å ikke sette by og land opp mot hverandre, men heller dyrke arbeidsdelingen og mangfoldet.
Kari-Anne Jønnes
Framover trenger vi en tydeligere ansvars- og oppgavefordeling mellom breddeuniversitetene og flercampusinstitusjonene. Tilgjengeliggjøring av utdanning i hele landet, desentralisert og fleksibel utdanning, er viktig nå — og vil bare bli viktigere i årene som kommer. Skal vi tette kompetansegapet i samfunnet må vi alle bidra til at tilgang til kunnskap og kompetanse, på alle nivåer, er tilgjengelig uavhengig av hvem du er, hvor du bor, alder og livssituasjon.
Men — det må aldri gå på bekostning av kvalitet og innhold i studietilbudet.
Det er viktig å ikke sette by og land opp mot hverandre, men heller dyrke arbeidsdelingen og mangfoldet. De lange master- og profesjonsutdanningene er tett sammenvevd med forskningsmiljøene. Sterke forsknings- og utviklingsmiljøer vil også tjene distriktene ved at de utgjør kraftsentra og kunnskapsnoder som alle forskningsmiljøer kan trekke veksler på og samarbeide med.
Utdanningene forutsetter omfattende og dyp faglig kompetanse for å holde høy internasjonal standard. Slike utdanninger bør etableres i tilknytning til et bredt og aktivt forskermiljø. Utdanningene inneholder ofte et betydelig omfang av ferdighetstrening, for eksempel innen pasientkontakt eller laboratoriearbeid, og forskningen krever ofte omfattende og kostbar infrastruktur.
Det er avgjørende for utviklingen og kunnskapsberedskapen å forhindre at sterke fagmiljøer fragmenteres, noe som vil gå ut over både forsknings- og utdanningskvaliteten.
Kombinasjonen av store samfunnsutfordringer og et mer begrenset økonomisk handlingsrom betyr at alle sektorer må optimalisere bruk av offentlige ressurser. Det vil også gjelde for UH-sektoren. Gjennom god dialog og kunnskapsbasert tilnærming er det mulig å finne gode løsninger.
Norge er et lite land, det er begrenset hvor stor universitets- og forskningssektor vi kan holde oppe samtidig som vi opprettholder bredden av kunnskap og kompetanse. Som nasjon har vi behov for like mye og like bred kompetanse som for eksempel USA, men vi har ikke mulighet til å ha en like stor universitets- og forskningssektor. Som et lite land må vi innse at det er krevende å være ledende på mange områder. Det betyr at vi trenger utstrakt internasjonalt samarbeid for å ha tilgang til kunnskap på øverste nivå innenfor alle felt.
Samtidig som vi ikke kan være på topp på alt, må vi være ledende innenfor noen felt eller fagområder. Det må være en klar ambisjon om å ha noen miljøer som hevder seg i toppligaen, derfor ønsker vi å opprettholde og styrke de fremragende miljøene.
Kunnskapssektoren er en svært viktig del av nasjonens beredskap. Breddeuniversitetene er i en særstilling som forvalter av små og smale fagmiljøer, og er helt sentrale for å opprettholde en kunnskapsberedskap til enhver tid.
Skal vi sikre små og smale kunnskapsmiljøer forutsigbare og trygge vilkår må det til en ansvars- og oppgavefordeling.
Kari-Anne Jønnes
Det er mange eksempler som kan nevnes. 9/11 er ett, invasjonen av Krim i 2014 et annet og ikke minst koronapandemien med Ugelstad-kulene som gjorde at vi kunne skalere opp koronatesting under pandemien voldsomt, på tross av global mangel på reagensglass til prøvene.
Kunnskapsberedskapen i Norge må alltid være en kritisk masse. De siste årenes hendelser viser behovet for å opprettholde og videreutvikle små kompetansemiljøer også i perioder der de kanskje ikke er attraktive eller oppleves som veldig relevante for studentene. Det er en del av totalberedskapen og samfunnssikkerheten. Skal vi sikre små og smale kunnskapsmiljøer forutsigbare og trygge vilkår må det til en ansvars- og oppgavefordeling.
Mer enn på veldig mange år er det verdt å minne om at alt ikke er like viktig, og UH-sektoren må i årene som kommer også være villig til å prioritere noe ned for i større grad å tilpasse seg endringene i samfunnsutviklingen og de endrede utfordringene vi står overfor.
Det er hva jeg vil kalle å forandre for å bevare kunnskapsinstitusjonenes kraft i samfunnsutviklingen.
