Debatt ● Kari-Anne Jønnes
Det er på tide å trekke i bremsen
Vi må stille strenge krav for å bli universitet, og breddeuniversitetenes rolle må sikres. Det er viktig å ikke sette by og land opp mot hverandre, men heller dyrke arbeidsdelingen og mangfoldet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Senterpartiet setter distriktspolitikken i miskreditt ved å devaluere kunnskap og kompetanse, og Arbeiderpartiet har abdisert i kunnskaps- og forskningspolitikken. Nå er det på tide å trekke i bremsen.
Skal Norge lykkes i den grønne og digitale omstillingen må vi ha kompetanse, både spiss og bredde. Vi må dyrke våre fremste kunnskaps- og forskningsmiljøer, vi må sørge for sterke kompetansemiljøer og bredt samarbeid mellom utdannings- og forskningsmiljøene, næringslivet og offentlig sektor.
Regjeringens svar på dette er kutt i forskning, kutt i fremragende miljøer, og kakespising for å feire at vi skal få universiteter på «hvert nes».
I flere år har det vært enighet om at det er like bra med mesterbrev som mastergrad. Det er bred enighet om at vi trenger flere med fagutdanning. Solbergregjeringen sørget for et reelt løft av fagskolene. Vi trenger fortsatt styrking av fagskolene, og det er helt nødvendig at de som velger den yrkesfaglige utdanningsretningen kan klatre helt til topps. Regjeringen burde bidra til det framfor å åpne døra for at alle kan bli sykepleier og lærer uavhengig av inntakskompetanse.
Det er helt avgjørende at det stilles strenge krav for å bli universitet. Vi har fire breddeuniversiteter i Norge. Deres rolle må tydeliggjøres og sikres.
Samfunnsutfordringene står i kø. Det er en geopolitisk svært krevende situasjon, med krig både i Europa og Midtøsten i tillegg til de pågående langvarige konfliktene. Dette preger oss som folk og som nasjon. Det vil det gjøre over tid. Vi ser tiltagende migrasjon. Tendensene er ikke nye, men krigene forsterker migrasjonen kraftig. Det er grunn til å anta at migrasjonen vil være større i lang tid framover, både på grunn av krig og konflikt, men også på grunn av klimaendringer.
Det er helt avgjørende at det stilles strenge krav for å bli universitet. Vi har fire breddeuniversiteter i Norge. Deres rolle må tydeliggjøres og sikres.
Kari-Anne Jønnes
Klimaendringene gjør at vårt tradisjonelle levesett, våre prioriteringer og vår evne til innovasjon blir satt på prøve. I tillegg utvikler vår digitale hverdag seg i rasende fart. Det gir oss mange muligheter, og noen utfordringer.
Flere eldre og færre i yrkesaktiv alder bringer med seg mange utfordringer, selv om det er positivt at flere lever lenger. Kampen om arbeidskraften og kompetansen er allerede i gang, og gapet mellom behov og faktisk tilgang er ikke mulig å tette med framtidas befolkning.
Vi må jobbe smartere og annerledes, og vi må alle trekke i samme retning.
Summen av disse utfordringene må vi ta på alvor. Som politikere må vi til enhver tid navigere klokest mulig i det landskapet vi befinner oss i. Landskapet er i stadig endring, det er viktig å ha en langsiktig plan og en klar strategi, men det vil være påkrevet å justere kursen underveis.
Alle disse utfordringene har en fellesnevner; de krever omstilling, kunnskap og forskning.
Breddeuniversitetene har en sentral rolle i å bidra til å finne riktig kurs, løse utfordringer, utløse potensialet som ligger i mulighetene og bidra til en opplysende offentlig debatt som gjør at innbyggerne kan føle seg trygge på at informasjonen de får er korrekt.
Flercampusinstitusjonene bidrar til å tilgjengeliggjøre utdanning i hele landet. De løser på den måten et viktig samfunnsoppdrag. Så vet jeg godt at også breddeuniversitetene bidrar til det.
Tilgjengeliggjøring av utdanning i hele landet, desentralisert og fleksibel utdanning, er viktig nå — og vil bare bli viktigere i årene som kommer. Skal vi tette kompetansegapet i samfunnet må vi alle bidra til at tilgang til kunnskap og kompetanse, på alle nivåer, er tilgjengelig uavhengig av hvem du er, hvor du bor, alder og livssituasjon.
Men — det må aldri gå på bekostning av kvalitet og innhold i studietilbudet.
Det er på tide å bli hardere i klypa.
Kari-Anne Jønnes
Det er viktig å ikke sette by og land opp mot hverandre, men heller dyrke arbeidsdelingen og mangfoldet. De lange master- og profesjonsutdanningene er tett sammenvevd med forskningsmiljøene. Sterke forsknings- og utviklingsmiljøer vil også tjene distriktene ved at de utgjør kraftsentra og kunnskapsnoder som alle forskningsmiljøer kan trekke veksler på og samarbeide med.
Utdanningene forutsetter omfattende og dyp faglig kompetanse for å holde høy internasjonal standard. Slike utdanninger bør etableres i tilknytning til et bredt og aktivt forskermiljø. Utdanningene inneholder ofte et betydelig omfang av ferdighetstrening, for eksempel innen pasientkontakt eller laboratoriearbeid, og forskningen krever ofte omfattende og kostbar infrastruktur.
Det er avgjørende for utviklingen og kunnskapsberedskapen å forhindre at sterke fagmiljøer fragmenteres, noe som vil gå ut over både forsknings- og utdanningskvaliteten.
Det er på tide å bli hardere i klypa. Hvis vi mener, som Høyre gjør, at mester er like bra som master, og at det er viktig med yrkesfaglige karriereveier, ja så må vi legge til rette for det.
Hvis vi mener, som Høyre gjør, at det er viktig med kvalitet og innhold i utdanningene, og at norske fagmiljøer skal være verdensledende på noen områder der det er naturlig og tilby studier av lik og høy kvalitet over hele landet, ja så må det strammes kraftig til. Alle kan ikke bli alt, og alle skal ikke tilby alt heller.
Hvis vi mener, som Høyre gjør, at norske studenter skal være konkurransedyktige i det globale studie- og arbeidsmarkedet, er det på tide å skifte ut regjeringen.
