Vi må skille mellom fusk og slurv

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

FUSK| Med Karen Eg Taraldruds innlegg i Khrono 19. juli kommer debatten som har fulgt saken om den utestengte sykepleierstudenten ved Univesitetet i Agder (UiA) endelig inn på det som er det egentlige problemet; Universitets- og høyskolelovens manglende definisjon av fuskebegrepet. Helt enige er vi likevel ikke.

Les også

Sykepleierstudent utestengt et helt år for selvplagiering

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Den siste uka har norske medier antagelig satt rekord i bruken av ordet «selvplagiering». Grunnen er saken om sykepleierstudenten som er blitt utestengt i to semestre som følge av at hun hadde gjenbrukt 195 ord fra egen tidligere eksamensbesvarelse uten å referere. Noen dager senere valgte UiA å nyansere narrativet ved å gå ut med at studenten også var «dømt» for feil og manglende referering.

Vi har både lest og hørt diskusjonen rundt informasjon og kunnskap om kildehenvisninger. Burde studenten har satt seg bedre inn i regler for referering? Burde UiA vært bedre på opplæring i kildehenvisninger? Jeg tenker at svaret på begge spørsmålene sikkert er ja, men mener samtidig at det ikke er det viktigste å snakke om. Kan vi heller rette kritikken mot et regelverk som langt på vei likestiller manglende kunnskap om noe så – her kommer det litt ukvemsord i den akademiske kirka – trivielt som kildehenvisninger med noe så alvorlig som fusk?

Misforstå meg rett; Det er viktig at studenter lærer forskjellen på hva som skiller det å bygge videre på andres arbeid med å produsere et selvstendig arbeid. Det er også viktigere enn noen gang å være kildekritisk, og ja – en del av det å være kildekritisk er å bruke kilder riktig, herunder referering. Likevel er jeg fristet til å påpeke at å referere riktig handler om hvor du setter komma, parenteser, anførselstegn og sidetall. Når disse tegnene mangler, eller ikke er satt på riktig sted, kan det i akademikernes øyne se ut som plagiat.

En person som ikke helt har knekt koden for kildehenvisninger, for eksempel en ung student, ser ikke nødvendigvis det samme. På denne måten blir slurv eller manglende kunnskap om kildehenvisninger betegnet som fusk, og kan dermed resultere i annullering av eksamen eller utestengelse som følger av grov uaktsomhet.

Jussen skiller mellom forsett og uaktsomhet, men min erfaring er at uaktsomheten ikke trenger å være spesielt grov i ordets dagligdagse betydning. Praksis i nasjonal klagenemnd har vært at grov uaktsomhet straffes med ett semesters utestengelse, mens fortsettlig fusk straffes med to semesters utestengelse. I realiteten fører begge sanksjoner gjerne til at studietiden forlenges med ett år da for eksempel progresjonskrav gjør at man ikke uten videre kan hoppe inn i påfølgende semester. Jeg er den første til å si at fusk med viten og vilje skal få konsekvenser, men det burde være større avstand mellom ekte eksamensfusk og slurvete feil.

Karen Eg Taralrud skriver i Khrono at «Dersom studenten har skaffet seg uberettiget fordel under eksamen ved å bryte regelverket, vil det være uriktig å vurdere prestasjonen etter de samme kriterier som andre studenter.» Der er vi enige, men jeg går ikke med på at det å bomme på kildehenvisninger gir studenten uberettigede fordeler på samme måte som det å gjemme notatark i papirdispenseren på toalettet eller skrive formler på lårene.

Derfor er jeg mer tilbøyelig til å i si meg enig med Karl Øyvind Jordell som foreslår at feil i kildehenvisninger kan trekke ned karakter heller enn å regnes som fusk.

Til slutt vil jeg gjerne applaudere Karina Roksvåg Skjold for at hun orket å ta denne saken offentlig – ikke fordi jeg mener min arbeidsplass har fortjent all kritikken som er kommet – men fordi jeg mener det ikke er en dag for tidlig å snakke om regelverket som ligger til grunn.