Debatt vike, eilertsen, klein, tangen

Vi krever mer autonomi og kollegial styring ved Universitetet i Sørøst

— Universitetet i Sørøst-Norge lever knapt opp til ideen om et universitet, skriver fire vitenskapelig ansatte.

— Ved Universitetet i Sørøst-Norge er det i dag knapt noen mulighet til å artikulere uenighet eller bygge allianser på tvers uten at dette framstår som illegitim og/eller eksotisk opposisjon, skriver innleggsforfatterne.
— Ved Universitetet i Sørøst-Norge er det i dag knapt noen mulighet til å artikulere uenighet eller bygge allianser på tvers uten at dette framstår som illegitim og/eller eksotisk opposisjon, skriver innleggsforfatterne.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De fleste av oss er flasket opp med tanken om at universiteter er nøkkelinstitusjoner i demokratiske samfunn og et sivilisatorisk ankerfeste. Det framstår som logisk, siden universiteter assosieres med fordomsfri kunnskapsjakt, sannhetssøkende dialog, institusjonell frihet og utstrakt medbestemmelse.

Ved Universitetet i Sørøst-Norge er det per i dag altså ingen utvalg eller styrer med besluttende myndighet, bortsett fra universitetsstyret.

Innleggsforfatterne

Vi som har skrevet dette innlegget identifiseres oss også med alt dette, men opplever at universitetet vi arbeider i – Universitetet i Sørøst-Norge – mangler svært mye av dette. Det er preget av toppstyring, lydighetskultur og instrumentalisme, og mangler fullstendig arenaer der det er mulig for forskere å komme til orde på meningsfulle måter. Lite tyder på at universitetets ledelse har et sterkt ønske om å endre noe av dette. Universitetet i Sørøst-Norge lever knapt opp til ideen om et universitet.

USN er et nytt universitet, og har kun hatt noen få år på å forsøke å bygge sammen de tre tidligere høgskolene som ble sammenslått. Kontrasten til de veletablerte universitetene synes svært stor. Dette er ikke overraskende, men for å lykkes i arbeidet med å bygge en felles og rimelig enhetlig institusjon er det viktig å erkjenne at veldig mye gjenstår.

Det største og viktigste problemet er etter vårt syn at institusjonen nærmest fullstendig mangler arenaer som kan knytte forskersamfunnet ved USN til styringsfunksjonene, og som gjør det mulig å snakke om akademisk arbeid som noe annet enn implementering av rektorale anvisninger. Vi ser dette tydelig i arbeidet med de nye doktorgradsprogrammene som nå pågår.

Utfordringen er å bygge helt nye faglige sammenhenger, horisonter, allianser og diskuterende fellesskap uten at det er bygget opp et institusjonelt fundament for demokratisk dialog. Vi forventes å utføre en bestilling, og dersom vi har innvendinger må vi søke personlig audiens hos rektoratet.

Et universitet kan ikke bare betraktes som en arbeidsplass, men som et sted for realisering av frihet og autonomi. Dette er viktig for å skape kunnskap og ideer, initiativer og løsninger samfunnet trenger for å utvikle seg. Vår erfaring er at USN styres på en måte som står i motsetning til dette.

Toppstyrt ledelse svekker forutsetningene for arbeid styrt av faglig engasjement, profesjonalitet og faglig fellesskap. Lydighet kan ikke erstatte de robuste fellesskapsformene som blir mulige i institusjoner der medbestemmelsen er reell og kritikken er velkommen.

Til tross for at USN er på rett spor på enkelte felt, som for eksempel utvikling av tverrfaglig dialog og innovasjon på grunnplanet innen de enkelte fakultetene, mye solid faglighet og god kollegialitet, opplever vi alt for ofte sterk fragmentering, begrenset tillit mellom ledere og ansatte, kamper kun for egeninteresser, beslutningsprosesser uten bakkekontakt og et generelt fravær av bevissthet om hva slags diskusjonsarenaer et universitet trenger.

Forskersamfunnets virksomhet må kultiveres kollektivt med tanke på å ivareta særegne verdier, det må få anledning til å utvikle faglige dialoger på tvers av fagmiljøer og vitenskapelige tradisjoner, og det må ha en selvstendig stemme som kan tre inn i dialog med institusjonens styringslinje.

Det er minst én annen grunn til å legge vekt på dette: det stilles særegne krav til universiteter når det gjelder å skape legitim autoritet. Også dette har med arenaer å gjøre. Uten solid medvirkning er det svært vanskelig å unngå at ansatte blir fremmedgjorte og endog likegyldige overfor styringsprosesser.

Det er en allmenn erfaring at vitenskapelige miljøer ønsker og trenger noe langt mer enn retten til å delta i høringsrunder for å kunne gjøre seg gjeldende, og for å kunne identifisere seg med institusjonen. Ved Universitetet i Sørøst-Norge er det i dag knapt noen mulighet til å artikulere uenighet eller bygge allianser på tvers uten at dette framstår som illegitim og/eller eksotisk opposisjon.

Selv språket for institusjonskritisk, akademisk dialog er i ferd med å forvitre. Blant annet fordi de få arenaene som finnes er «rådgivende», er alle spørsmål som angår vesentlige veivalg redusert til aspekter ved ledelse og blir avgjort av lojalitet. Selv i institusjonens sentrale forskingsorgan, Forskningsutvalget, er linjeledere i åremålsstillinger i flertall.

Når man er kritisk til sånne ordninger, er man samtidig dømt til å bli oppfattet som personlig. Institusjonell makt er så sterkt monopolisert av linja at det er absurd å forstå den som noe annet enn som personlig makt. Derfor blir den uhyre sårbar og tilfeldig, men samtidig utilgjengelig for alle dem som ikke får audiens.

USN trenger altså å styrke arenaer som kan binde institusjonen sammen, skape en akademisk kultur, etablere grunnlag for legitim autoritet og gjøre det mulig for forskersamfunnet å gjøre seg gjeldende på en måte som er et universitet verdig.

Gjennom hele institusjonens levetid har ledelsen dyrket mantraet om at universitetets forskere ikke må ha noen form for innflytelse ut over å få lov til å gi råd når de bes om det. Enhver arena som ikke er lederkontrollert skal kun være rådgivende.

Tendensen til å understreke at arenaer skal ha mest mulig begrenset myndighet vitner om en ytterst svak bevissthet om at «rådgivende organ» representerer et første skritt mot en situasjon der organer er uten betydning og interesse. Alle som bruker tid og energi på å ytre seg vet veldig godt at institusjonsledelsen kan ignorere ethvert innspill dersom den selv finner det for godt.

Sterke arenaer ved universiteter kjennetegnes av at de bidrar til å bygge kultur, for eksempel ved at de som representert der virkelig begynner å representere og å diskutere muligheten for å oppnå enighet og kompromiss. Enighet og kompromiss som oppnås i åpen dialog kan binde universitetet sammen, men det kan også gi langt sterkere legitimitet for ledelsens avgjørelser – gitt at den er villig til å forplikte seg, altså oppgi noe av sin suverene, opphøyde autonomi.

Ved USN er det per i dag altså ingen utvalg eller styrer med besluttende myndighet, bortsett fra universitetsstyret. Av grunner vi har redegjort for ovenfor krever vi mer demokrati og åpne prosesser ved USN. Etablering av fakultets- og instituttstyrer vil være et viktig virkemiddel for å oppnå dette. Fakultets- og instituttstyrene skal være fakultetenes/instituttenes øverste organ.

Styrene bør ha ansvar for å fastlegge overordnede mål, prioriteringer og strategier for virksomheten, innenfor rammen av gjeldende lover, forskrifter og regler, samt vedtak fattet av universitetsstyret. De vitenskapelige ansatte bør utgjøre majoriteten i fakultets- og instituttstyrene.

Er det mulig å tenke seg at en institusjon som i Norge i 2022 bærer det stolte betegnelsen universitet i realiteten ligner langt mer på NAV, en privat bedrift eller et helseforetak enn for eksempel Universitetet i Oslo eller Universitetet i Bergen? Vi vet at det er mulig, men vi håper dette absurde faktum viser seg å bli en historisk parentes.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS