Debatt ● peter fjågesund
J’accuse! Rektor kriger mot grunnforskningen ved USN
Grunnforskningens fremtid ved Universitetet i Sørøst-Norge er nok en gang under press fra ledelsen, i følge professor Peter Fjågesund.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Universitetet i Sørøst-Norge (USN) har i lang tid drevet en stille krig mot grunnforskningen. Anført av rektor Petter Aasen var USN tidlig ute med å kalle seg et profesjonsuniversitet, og institusjonen arbeider nå med en ny strategi, hvor spørsmålet igjen er blitt aktuelt.
På USNs hjemmesider ligger også en blogg fra april av viserektor for forskning, Heidi Ormstad, som slår et slag for «behovsidentifisert forskning»; det finnes altfor mye «bortkastet forskning» og «feil forskningsspørsmål»; vi må prioritere forskning som er «etterspurt», og vi må benytte «brukermedvirkning» og «systematiske metoder» for å identifisere områder som «har relevans for brukerne/samfunnet» og «impact».
Det er svært lenge siden jeg har lest et mere klinisk, dogmatisk og – for å være helt ærlig – skremmende dokument, som åpenbart har inspirert den påfølgende strategiprosessen.
Implisitt er altså grunnforskningen langt på vei overflødig, ja en får nesten en følelse av at det hefter noe lettere antikvert og lite fremtidsrettet over den.
Peter Fjågesund, professor i britisk litteratur (USN)
I første fase av denne prosessen forsøkte ledelsen i praksis å utdefinere grunnforskningen, men etter relativt høylytte protester foreligger nå en formulering, som kan bli vedtatt i februar, med bl.a. følgende besnærende ordlyd:
«Universitetet skal gjennom utdanning og forskning kombinere det praksisnære med perspektiver fra den internasjonale kunnskapsfronten. Denne hovedprofilen kan støttes opp av grunnforskning og disiplinfag på relevante områder. Også den mer anvendte forskningen utvikler grunnleggende kunnskap som er relevant både for samfunn og for vitenskap.»
Ikke særlig oppsiktsvekkende, vil sikkert mange hevde – det er helt naturlig at forskjellige institusjoner velger seg forskjellige profiler og fokusområder. Men djevelen ligger i detaljene. Se nøye på formuleringene, og særlig på det modale hjelpeverbet kan. En institusjon som kaller seg et universitet sier uten blygsel at grunnforskning og disiplinfag kan bidra på relevante områder.
Signalet kan neppe misforstås: For det første har grunnforskning og disiplinfag i beste fall en ren støtte- og redskapsfunksjon. For det andre skal denne virksomheten klart og tydelig nedprioriteres. For det tredje kan den med ovennevnte formulering enkelt defineres av styre og ledelse som nettopp et ikke-relevant område. Den er med andre ord en del av virksomheten som med fordel – for å bruke en gjengs eufemisme – kan utfases, dvs. nedlegges, avvikles.
Forresten, og for ordens skyld: Jeg kommer i det følgende til å fokusere på grunnforskningen, men det er ingen tilfeldighet at ordet nevnes i tospann med «disiplinfag», og det kan være liten tvil om at denne benevnelsen særlig henspiller på humanistiske og til dels samfunnsvitenskapelige disiplinfag fra universitetstradisjonen, som igjen primært er kjennetegnet ved grunnforskning.
Grunnforskning og disiplinfag er med andre ord to sider av samme sak. Tilfeldigvis – eller kanskje nettopp ikke – er det de samme disiplinfagene som særlig har målbåret kritiske spørsmål til universitetets strategivalg.
Undertegnede har i disse spaltene tidligere diskutert i hvilken grad USN har krav på tittelen universitet. Institusjonen har nå tatt et nytt steg, som ytterligere aktualiserer denne diskusjonen, og ettersom ledelsen og rektor Aasen synes å trenge grunnleggende folkeopplysning, la meg begynne helt elementært med et sitat fra Wikipedia-artikkelen om grunnforskning:
«Grunnforskning er grunnleggende forskning som har som formål å føre til ny innsikt (teoretisk kunnskap), uten at den nødvendigvis gir umiddelbar gevinst i økonomi eller kunnskap. Grunnforskning som begrep anvendes som motsetning til anvendt forskning.
[…] Grunnforskning er forskning i et langsiktig perspektiv hvor målet ikke alltid er synlig. Av den grunn betraktes det som viktig at grunnforskningen er fri, og ikke styrt av kommersielle betingelser.
Grunnforskning begrunnes ofte med at en mener ny kunnskap har en klar verdi i seg selv. Det argumenteres ofte for bevilgninger til grunnforskning ved å vise til at store vitenskapelige framskritt svært ofte er et resultat av grunnforskning.»
Jeg antar at de fleste representanter for akademia verden over uten videre ville stille seg bak disse ytterst allmenne, for ikke å si selvfølgelige, formuleringene. Likevel må vi altså notere oss at ledelsen ved USN mener at denne aktiviteten a) ikke er grunnleggende for et universitet, og b) at den med fordel kan nedprioriteres og til dels utfases, eller i det minste avspises, i universitetets strategidokument, med noen særdeles uklare og tvetydige formuleringer, som gir denne aktiviteten all grunn til å frykte en usikker fremtid.
Ut fra strategidokumentet ovenfor må vi også notere oss en påstand om at den anvendte forskningen til dels kan gjøre samme nytte som grunnforskningen, ettersom førstnevnte også «utvikler grunnleggende kunnskap som er relevant både for samfunn og for vitenskap». Implisitt er altså grunnforskningen langt på vei overflødig, ja en får nesten en følelse av at det hefter noe lettere antikvert og lite fremtidsrettet over den.
La meg forsøke å anskueliggjøre denne situasjonen med en sammenlikning som burde være særdeles relevant. Vi har nettopp feiret at Nobels fredspris ble tildelt journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov. De fleste vil være enige om at disse to bedriver en virksomhet som ikke bare er viktig, men livsnødvendig for den frie, kritiske pressen, som igjen er livsnødvendig for at vi skal kunne kalle oss åpne, frie demokratier, og i siste instans siviliserte mennesker.
Det de to bedriver er grunnjournalistikk – journalistikkens sidestykke til grunnforskningen. De skriver ikke primært om økonomiske nøkkeltall, nye bedrifter, utfordringer i helsevesenet osv. De bedriver ikke anvendt journalistikk; de problematiserer snarere informasjonsutvekslingen i samfunnet, de ser på de underliggende maktstrukturene, beslutningsprosessene, korrupsjonen, mangelen på åpenhet, fraværet av demokratisk representasjon.
De stiller og formidler spørsmål som makthaverne ikke vil ha. De åpner opp for alternativ, kritisk tenkning. De er vaktbikkjene og garantistene for at den anvendte journalistikken kan gjøre jobben sin og holde en nødvendig standard, som igjen er en bærebjelke for demokratiet. Sett fra myndighetenes side bedriver de «bortkastet» journalistikk, journalistikk som ikke er «behovsprøvet», de stiller «feil spørsmål» og har tillatt seg å tenke og ytre synspunkter som ikke er «etterspurt».
I fortsettelsen av dette, men tilbake til akademia: Vi befinner oss i en global natur-, miljø- og klimakrise, en situasjon ingen generasjon før oss har befunnet seg i. Dette krever også – ikke minst av akademia – ny tenkning, nye ideer, nye spørsmålsstillinger, og ikke minst en dyptpløyende kritisk refleksjon mht. alle gamle, vedtatte sannheter.
Disse sannhetene har brakt oss dit vi nå står, i en akutt krise som krever rask og resolutt handling, og det har aldri vært viktigere å avkle disse sannhetene, og finne frem til en ny og bedre tenkning, som bærer bud om reelle løsninger. Dette er rammeverket for den kunnskapsutviklingen vi må lykkes med.
For egen del må jeg bare konstatere at hele min publikasjonsliste, etter Ormstads kriterier, er «bortkastet».
Peter Fjågesund, professor i britisk litteratur (USN)
Men er det alene, eller til og med først og fremst, anvendt forskning som skal utføre dette oppdraget? Skal forskningen på vaksiner, solcellepaneler, korntyper, drivstoff og ørkenspredning også ta seg av disse diskusjonene og utvikle dette rammeverket? Er det denne anvendte forskningen som skal peke ut de store retningsvalgene vi må foreta, hvilke verdier vi skal prioritere, og hvilke sannheter vi skal tro på og hvilke vi skal forkaste?
Skal f.eks. anvendt forskning ta seg av diskusjonen om hvorvidt vekstdogmet må vike for en alternativ tenkning, eller om den etiske tenkningen omkring dyrs rettigheter skal få konsekvenser for hvordan vi betrakter industrielt husdyrhold? Eller skal vi konkludere med at disse spørsmålsstillingene egentlig ikke er så vesentlige at vi som universitet trenger å beskjeftige oss med dem? Mener USNs ledelse at vi har viktigere ting å drive med?
Det hele koker ned til en diskusjon om nytte. Bak tenkningen til USNs ledelse ligger et instrumentelt, historieløst og perspektivløst krav om målbare resultater og valuta for pengene. Denne målbarheten og valutaen kan store deler av grunnforskningen aldri gi, og dersom en likevel krever det, kan vi stort sett sette strek over fagområder som filosofi, antropologi, kulturstudier, litteraturvitenskap, språk og historie.
Viserektor Ormstads kliniske kriterier vil aldri tilfredsstilles av disse fagenes forslag til forskningsprosjekter; de er tvert imot i sin natur «bortkastet forskning» med «feil forskningsspørsmål», de er ikke fremkommet ved hjelp av «systematiske metoder» og de er definitivt ikke «behovsidentifisert». For egen del må jeg bare konstatere at hele min publikasjonsliste, etter Ormstads kriterier, er «bortkastet».
Grunnforskningen er en essensiell del av den intellektuelle beredskapen som, i likhet med demokratiet, aldri er vunnet, men som må fornyes kontinuerlig, og gjenerobres hver eneste dag, i kamp mot krefter som vil underminere den, og disse kreftene omringer oss i dag på alle kanter.
Og om det finnes én type institusjon som i tillegg til den frie pressen og det uavhengige rettssystemet har påtatt seg ansvaret for å kjempe, med åpenhet og transparens, for denne beredskapen, er det nettopp universiteter og høyskoler.
En undergraving av grunnforskningen er et angrep på den akademiske friheten, nettopp i en tid da denne er under sterkt press i land etter land, nettopp slik også pressen og rettssystemet er det. Sett i en internasjonal kontekst er det derfor vanskelig å fatte at et norsk universitet med åpne øyne beveger seg i en retning som åpenbart bidrar til å svekke den kvaliteten som alltid har vært hovedkjennetegnet på en troverdig akademisk institusjon.
I mange land i Europa opplever nå våre akademiske kolleger at regimer med stadig mer totalitære trekk umuliggjør en fri akademisk virksomhet. Jeg har bare i løpet av de siste dagene mottatt eposter fra fagfeller i Hviterussland, Montenegro og Pakistan, som forteller om trakassering, oppsigelser og arrestasjoner. Også i disse landene har grunnforskningen representert en motkraft til det totalitære, og bidratt til et intellektuelt klima som har produsert det oksygenet demokratiet trenger for å puste.
En trenger ikke være rakettforsker for å forstå at vi trenger anvendt forskning. Vi trenger mye av den, og den blir stort sett prioritert med enorme forskningsmidler. Med andre ord: Den har ingen grunn til å klage på ordretilgangen og støtten fra næringsliv og politiske myndigheter. Men en burde heller ikke trenge å være rakettforsker for å forstå at den også er grunnleggende avhengig av andre perspektiver.
Slik Marx’ basis trengte en overbygning, og slik religionens gode gjerninger trenger en etikk, slik trenger også den anvendte forskningen grunnforskningen. Den ene er hverken viktigere eller mindre viktig enn den andre, for begge er avhengige av hverandre. At USNs ledelse skulle røpe en slik perspektivløshet som den har gjort i denne saken er dypt foruroligende.
Les også:
Følg flere debattet i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
En akademisk julefortelling
Hun fikk samme jobb tre ganger. Nå er hun klar for nye oppgaver
Fortelling er beredskap
Norge publiserer tredje mest i forhold til folketallet
Stort tematisk mangfold i romjulsfilmene
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
Disse universitetslederne publiserer minst og mest
Ikke lønnsøkning før i mars og april. Advarer mot skattesmell
Forskaren vaks opp i Israel. No veit han ikkje om han vil reisa tilbake