De må forstå hva et universitet er for noe

(Kronikken er først publisert i Dagbladet.)

Om en måneds tid får Norge sannsynligvis sitt tiende universitet. Det er Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN) som står for tur. Det eneste som gjenstår, er at NOKUTs styre støtter den faglige komiteens innstilling, og det er ingen grunn til å tro på noe annet resultat.

Til sommeren ønsker HSN å slå på stortromma for å markere dette. I etterkant av et strategiseminar for ledere er alle ansatte, det vil si ikke mindre enn 1600 personer, invitert til en feiring samme kveld. Arrangementet er lagt til Oslofjord Convention Centre i Stokke, som eies av den kontroversielle kristne organisasjonen Brunstad Christian Church, bedre kjent som Smiths venner.

Det er knapt egnet til å overraske at enkelte ansatte reagerer. I en e-post til alle ansatte kritiserte Heidi Biseth beslutningen om å legge arrangementet til Oslofjord Convention Centre, blant annet fordi organisasjonen i stor grad baserer seg på ulønnet frivillig arbeid blant medlemmene. Det kan tolkes som en form for sosial dumping, og ikke minst som en form for negativ sosial kontroll: Du er en bedre kristen jo flere gratis arbeidstimer du legger ned for organisasjonen. Biseth oppfordret derfor folk til i stedet å markere begivenheten på sine lokale campuser.

Det er rett nok ikke opplagt at denne kritikken treffer i et land hvor vi vanligvis priser dugnadstradisjonen. Jeg skal imidlertid la dette stå åpent her. Mer interessant er reaksjonen Biseth fikk fra et styremedlem ved sin egen høgskole. Thomas Moser, som er professor og ansattrepresentant i styret, var nemlig fortørnet både over at Biseths oppfordring ble sendt på e-post, og over at saken havnet i at nettavisen Khrono, som dekker forsknings- og utdanningssektoren i Norge. I e-postutvekslingen beskriver han Biseths valg av kommunikasjonsform som både uhørt og illojal. Til Khrono utdyper han dette med å si at Biseth i stedet burde tatt det opp med ledelsen direkte, altså gått tjenestevei, selv om han ellers langt på vei ser ut til å dele skepsisen mot Smiths venner.

Men hva er et universitet, en tittel som Høgskolen i Sørøst-Norge altså snart kan smykke seg med? Det er flere ting, men blant de viktigste er at det er institusjoner som står på offentlighetens grunn. Vitenskapens idealer tilsier kontinuerlig kritikk og selvkritikk. De ansattes lojalitet er først og fremst rettet mot faget og vitenskapen. Om et universitet gjør noe kritikkverdig, er det normalt å anse som et offentlig spørsmål, som ansatte har rett og plikt til å kritisere. Universiteter forfaller i det øyeblikk de betraktes som «merkevarer» som skal styre informasjonsflyten med sikte på «omdømmebygging». Det må gjelde helt andre normer for dette på et universitet enn i en ordinær virksomhet, hvis ikke fyller ikke universitetene sin funksjon.

Flere institusjoner i høyere utdanning har forstått dette. Den nevnte nettavisen Khrono er eid av universitetet med det håpløse navnet OsloMet – Storbyuniversitetet. Også Universitetet i Oslo, NTNU, Universitetet i Bergen og Høgskolen i Molde har slike nettaviser. De eies av institusjonene de er tilknyttet, men har samtidig redaksjonell uavhengighet forankret i redaktørplakaten. Slik sett forvalter disse institusjonene universitetets idealer på en flott måte.

Universitetene og høgskolene finansierer gjennom disse avisene et kritisk søkelys mot seg selv, og slik skal det være. Finner ledelsen eller andre på noe dumt, er det som hovedregel en sak for disse avisene, ikke noe som skal tas opp internt. Universitetet er et offentlig anliggende.

Derfor er det grunn til å oppfordre også Høgskolen i Sørøst-Norge til å opprette en slik uavhengig nettavis. Den vil kunne sosialisere både ledere og ansatte til å forstå hva et universitet er for noe.