Kina-kjennere: Selvsensur og naivitet preger forholdet til Kina

— Jeg kan ikke skjønne hvordan man kan være så naiv, sier sinolog Harald Bøckman til at universitetsledere i Vesten lar Kina legge premisser for innhold og form i undervisning gjennom Konfutse-instituttene.

Også Torbjørn Færøvik, forfatter, historiker og Kina-kjenner, som har besøkt Kina mellom 60 og 70 ganger, og skrevet en rekke bøker om landet, sier at naiviteten er stort problem i Norges forhold til Kina..

Begge de to Kina-kjennerne mener også at stadig mer selvsensur preger vestlige akademiske miljøer i sin forskning på Kina.

— Denne kjempepandaen i undervisningsrommet kan ikke undervurderes, sier Harald Bøckman til Khrono.

Færøvik: Olsen bagatelliserer

Kinadebatten i akademia blusset opp igjen i forrige uke etter at det ble kjent at norsk Utenriksdepartement advarte mot opprettelsen av såkalte Konfutse-institutter ved landets høyere utdanningsinstitusjoner i samarbeid med kinesiske myndigheter.

Les også: UiB-rektor slår tilbake mot kritikken av Kina-samarbeid

Torbjørn Færøvik mener at rektor ved Universitetet i Bergen (UiB), Dag Rune Olsen, er naiv i sin tilnærming til det omstridte Kina-samarbeidet i Konfutse-sentrene. UiB, sammen med Høgskulen på Vestlandet, er de eneste som har etablert et Konfutse-institutt i Norge.

— Rektor Olsen sier en del ting som åpenbart er feil, og han forsøker å bagatellisere Konfutse-senteret i Bergen ved å si at de kun driver med språkopplæring. Det er bare å gå inn på hjemmesiden og der presenteres virksomheten som mye mer enn som kinesisk språk og kultur, sier Torbjørn Færøvik til Khrono.

Nettopp slikt man skal unngå

Færøvik understreker at han ikke er motstander av samarbeid med Kina, eller språk- og kultursentre som sådan.

— Det kinesisk-finansierte Konfutse-instituttet ved UiB er en vanskapning. Det er nettopp slike bindinger et fritt universitet skal unngå. Dessuten stjeler de kinesiske statsansatte lærerne jobbene fra norske sinologer med høy kompetanse. Mange av dem er arbeidsledige. Hvis UiB har en genuin interesse av å styrke undervisningen i kinesisk språk og kultur, bør universitetet selv finansiere den ved å engasjere den kompetansen som finnes i det norske sinologiske miljøet, sier han.

Han mener også at dersom Kina ønsker Konfutse-sentre i Norge, så bør de gjøre som British Council, for eksempel - å etablere det uavhengig av universitetene.

— British Council er etablert utenfor universitetsområdene, men kineserne vil etablere seg innenfor. De vil være på campus og de lokker med penger og de ansatte er i hovedsak kinesere, ansatt av kinesiske myndigheter, sier Færøvik.

— Nordmenn er veldig naive. Naiviteten er vår største fiende. Kina-debatten i Norge ligger som en verkebyll blant oss og det er viktig å få den opp og fram i lyset, mener Færøvik.

Lar det gli gjennom

— Dersom amerikanere eller franskmenn eller tyskere hadde kommet med forslag om å jobbe internt på universiteter eller høgskoler og legge premissene for innhold og form i undervisningen, ville det blitt et ramaskrik, sier forsker Harald Bøckman til Khrono, og fortsetter:

— Men når det gjelder Kina lar man det gli gjennom. Jeg kan ikke skjønne hvordan man kan være så naiv.

— Det skal også sies at sentrene etter hvert har blitt veldig omstridte i Vesten. Konfutse-sentrene hevder selv å være tilsvarende Alliance française, British Council eller Goethe-instituttet, altså kulturinstitusjoner som arbeider for å fremme landenes kultur. Men Konfutse vil posisjonere seg innenfor akademiske institusjoner, og det er ikke målet hos de andre.

— Universitetet i Stockholm, som etablerte det første instituttet i Norden, har avviklet samarbeidet, og det samme har en god del universiteter i både USA og Canada, sier han, og viser til eksempelvis en hendelse i Portugal i 2014, der Xu Lin, lederen for Hanban-kontoret som administrerer Konfutse-instituttene, egenhendig konfiskerte programmet til konferansen for Den europeiske foreningen for Kinastudier og rev ut de sidene hun ikke likte.

Stolt av visumnekt

I helgen skrev også Færøvik på UiB-rektor Dag Rune Olsens offentlige facebook-profil at Kina-samarbeid fører til selvsensur - også i akademia.

«Det er dessverre et faktum at mange som har med Kina å gjøre, må trå forsiktig og sensurere seg selv. Akademikere er ikke noe unntak. Norske akademikere som har en «baby» (les: prosjekt) i Kina, må veie sine ord på gullvekt. I motsatt fall risikerer de å bli utsatt for visumnekt. Sinologen Harald Bøckman er et godt eksempel, men det finnes også mange andre. Noen av dem som skulle ha vært med på den store delegasjonsreisen i april, ble også stanset. Svartelisten til Kinas ambassade er lang, og den vokser. Hensikten er å skremme. Jeg er stolt av å kunne si at jeg selv står på den samme listen. I årenes løp har jeg vunnet flere litterære priser, men denne er den største jeg noensinne har vunnet. Jeg kommer aldri til å beile for regimet i Beijing, slik mange gjør. Beklager, Dag Rune, men UiB må betale en pris for sitt Kina-engasjement, og denne prisen er selvsensur. At norske akademikere har havnet i en slik situasjon, er bare trist», skrev Færøvik.

En gjøkunge

Professor Harald Bøckman ved Universitetet i Oslo advarte allerede i 2007 mot det stadig økende antallet av Konfutse-institutter verden over en kronikk i Dagbladet under tittelen «Kinesisk kulturoffensiv med bismak». Den gangen var det rundt 150 slike institutter verden over - det første opprettet i 2005 . Vel ti år senere er det snakk om over 500.

Bøckman forteller til Khrono at han har fulgt med utviklingen i Konfutse-sentrene internasjonalt siden kronikken i 2007, og sier at det er absolutt grunn til:

— De er en del av Kinas myke maktutøvelse som de har arbeidet offensivt med, sier han, og viser til at det i tillegg til de nå over 500 sentrene også er opprettet såkalte School Rooms, mange av dem i Nord-Amerika, i videregående skole.

• Les også: Bøckman nektet visum til Kina

— Jeg kalte dette allerede i 2007 for en gjøkunge, og det er nettopp det det er. Jeg kan ikke skjønne hvordan vestlige universitetsledelser kan gå med på slike avtaler. Instituttene er styrt fra Beijing, under ledelse av flere statlige institusjoner, og til slutt regjeringen.

Mer og mer selvsensur

Ifølge Bøckman er ikke sentrene så firkantede at de bare kjører offentlig kinesisk politikk, men at det er i det store bildet det har en langsiktig virkning.

Han er enig med Færøvik i at prisen man betaler for samarbeid med Kina er selvsensur.

— Det er det jo. Vestlige akademiske miljøer preges mer og mer av selvsensur i sin forskning på Kina, og det er forferdelig trist. Dette diskuteres i krokene, men problemstillingen er ikke tatt skikkelig opp ennå.

— Denne kjempepandaen i undervisningsrommet kan ikke undervurderes, sier Harald Bøckman.

Norsk UD advarte før Kina-reise

Norges ambassade i Beijing sendte før jul et notat til Kunnskapsdepartementet der de advarte mot kinesisk soft-power og opprettelse av Konfutse-institutter. Dette notatet ble sendt mens forberedelsen til den store Kina-reisen som statsråd Iselin Nybø sto i spissen for i april i år og der nærmere 250 personer fra kunnskapsnorge deltok.

Forsknings- og høyere utdanningsminister, Iselin Nybø, sa til Khrono i forrige uke at hun «kjente til rapporten», men ønsket ikke å mene noe om den. Hun hadde heller ikke tatt opp Konfutse-instituttene som tema på reisen til Kina.

Rektor Dag Rune Olsen ved Unviersitetet i Bergen reagert på Utenriksdepartementets notat og mente det var basert på faktiske feil.

Les også: Flere artikler om Kina-samarbeidet