Debatt ● Mari Elken og Siri B. Borlaug
Utviklingsavtaler løser ikke styringsutfordringene i akademia
Styringsmeldingen, Hatlen- og Kierulf-utvalget har pekt på utviklingsavtalene som løsningen på hvordan universiteter og høyskoler skal styres og finansieres. Det er ikke en god løsning.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Styringsmeldingen framhevet behovet for forenkling i styringen av universiteter og høyskoler – det var viktig å redusere styringstrykket. Rapportering på parametre og indikatorer skal, ifølge meldingen fortsatt opprettholdes, men ikke benyttes i styringen på samme måte som før. I stedet for nasjonale styringsparametere skal utviklingsavtalene få en mer sentral plass.
Det ble understreket at det ikke skulle knyttes finansiering til avtalene. Dette var en viktig avklaring.
Hatlen-utvalget, som har vurdert finansieringen av universitets- og høgskolesektoren, vil derimot at det skal knyttes finansiering til utviklingsavtalene. Vår evaluering av pilotordningen viste at avtalenes form har blitt tilpasset norsk kontekst og lokale forhold.
Avtalene utgjør viktige verktøy for dialog mellom Kunnskapsdepartementet og UH-institusjonene. Eventuell finansiering vil kunne bidra til å svekke en slik funksjon da det i større grad vil gjøre avtalene mer til et finansieringsinstrument enn et dialogverktøy.
Finansiering vil innebære sterkere krav til dokumentasjon av måloppnåelse, og vil sannsynligvis legge føringer på hvilke mål og parametere som velges. Dette vil kunne begrense avtalenes formative funksjon og rolle i differensiering mellom UH-institusjonene.
I tillegg kan finansiering føre til at målformuleringene blir mindre ambisiøse – institusjonene blir såkalt risiko-averse for å begrense sannsynligheten for å miste finansiering.
Nåværende utforming av utviklingsavtalene gir det enkelte universitet og høgskole mulighet til å formulere egne mål med tilhørende måleparametre og indikatorer for vurdering av måloppnåelse.
Kierulf-utvalget ønsker at formidling skal inkluderes som et element i utviklingsavtalen. Evalueringen av pilotordningen viste at institusjonene har begrenset eierskap til mål formulert av Kunnskapsdepartement, og at dette bidro til at avtalenes rolle ble uklar for mange.
Hvis en forenkling av styringen av universiteter og høyskoler innebærer at mer skal inn i utviklingsavtalene, vil begrensingen av antall mål bli en utfordring.
Innleggsforfatterne
Et viktig budskap fra evalueringen var derfor at institusjonene må ha eierskap til målene for at utviklingsavtalen skal være et formativt styringsverktøy. Dette blir utfordret hvis utviklingsavtalene skal få større innslag av temaer allerede formulert av departementet.
Evalueringen viste også at gode avtaler ikke bør ha for mange mål og målene må være tydelig formulert. Hvis en forenkling av styringen av universiteter og høyskoler innebærer at mer skal inn i utviklingsavtalene, vil begrensingen av antall mål bli en utfordring.
Kierulf-utvalget vil at formidling skal være et sentralt mål, andre hinter om arbeidslivsrelevans. Og hva med norsk som fagspråk? Disse signalene skaper utfordringer for hvordan utviklingsavtalene skal kunne være spissede avtaler med få mål tilpasset institusjonenes egenart.
Vi er usikre på om utviklingsavtalene er styringsverktøyet som skal erstatte andre problematiske indikatorer eller inkludere nye tema. I styringsmeldingen ble det framhevet at det skal styres i det store og ikke i det små.
Hvis avtalene skal få en mer sentral rolle og samtidig ha en funksjon for institusjonene, kan ikke de ha mål som dekker alle styringsområder.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
