Debatt ● Victor Rovira Botnevik og Ida Steinsland Lutro
Universitetspolitisk fabling — et svar til Jonathan Jonsson
Nå tilhører vi neppe noen ‘komfortabel elite’, slik Jonsson beskriver det, men har i denne omgang likevel stemt imot akademisk boikott ved UiB. Her er grunnene til det, skriver studentrepresentantene i UiB-styret.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et nylig innlegg fremstiller stipendiat Jonathan Jonsson kampen for innføring av akademisk boikott av Israel ved norske universiteter som en der den jevne student slåss mot en inngrodd universitetselite som står i ledtog med krefter fra næringslivet. Han fremstiller disse i utakt med resten av universitetet, og trekker bla. linjer til protestene under Vietnamkrigen.
Student i Universitetsstyret ved UiB
(Foto: Osama Shaheen)
(Foto: Osama Shaheen)
Det hele skaper en fortelling om de siste månedene som vi styrestudenter ikke kjenner oss igjen i.
Student i Universitetsstyret ved UiB
Det er til syvende og sist universitetsstyrene, ikke universitetsledere, som bestemmer hvorvidt det skal innføres akademisk boikott eller ikke. Det faktum virker Jonsson å ha glemt, idet han retter krass kritikk mot rektor Margareth Hagen. For selv om rektor Hagen skulle foreslå en akademisk boikott, ville hennes eget styre fremdeles stemt dette ned.
Beklageligvis har synspunktene til styremedlemmer, da særlig studentene, vært fraværende når man de siste månedene har behandlet saker om akademisk boikott på norske universiteter.
Nå tilhører vi neppe noen ‘komfortabel elite’, slik Jonsson beskriver det, men har i denne omgang likevel stemt imot akademisk boikott ved UiB. Vi er ikke prinsipielt imot det som virkemiddel, men det er like fullt en alvorlig universitetspolitisk avgjørelse som ikke bør tas av styremedlemmer alene. Et slikt vedtak ville være et paradigmeskifte for UiB og bør ha en solid forankring i hele organisasjonen, særlig blant de vitenskapelige ansatte som ville blitt sterkest rammet av dette.
I skrivende stund finnes det ved UiB ikke ett eneste forskermiljø, programstyre, instituttråd eller fakultetsstyre som har vedtatt akademisk boikott av Israel eller oppfordret til at UiB skal iverksette det. Vi har heller ikke hørt noe fra våre lokale fagforeninger, slike som NTL og Forskerforbundet.
Boikott-aktivistene ved UiB opererer altså utenom våre studentdemokratiske organer, da de ikke har støtte hos dem.
Botnevik og Lutro
Jo da, Det juridiske fakultet og Fakultet for kunst, musikk og design har begge avsluttet sine respektive utvekslingsavtaler med israelske utdanningsinstitusjoner. Merk likevel at ingen av forslagsstillerne bak disse vedtakene har argumentert for helhetlig akademisk boikott ved UiB. Man har heller ikke ønsket å kalle de lokalene vedtakene for boikott.
Hva så med studentene som hindret rektor Hagen i å nyte morgenkaffen på kontoret? På UiB, som på andre universitet, er det studenter som i stor grad leder an kampen for akademisk boikott. For Jonsson er dette en reaksjon på feige universitetsledere som gjemmer seg bak argumenter om ‘akademisk frihet’, og som ikke ønsker å behandle spørsmålene aktivistene retter mot dem.
Mange av dem som telter utenfor Muséplass er utvilsomt våre studenter, men de tilhører et lite mindretall. Vi er nærmere 20 000 studenter på UiB, men kun et fåtall av disse har mobilisert for akademisk boikott. UiB har også en rekke studentdemokratiske organer og fora på alle nivå. Ingen fagutvalg, studentvalg, ei heller Studentparlamentet ved UiB, arbeider for at universitetet skal innføre akademisk boikott av Israel.
Boikott-aktivistene ved UiB opererer altså utenom våre studentdemokratiske organer, da de ikke har støtte hos dem.
På UiB sirkulerer det visstnok et opprop med angivelig 700—800 underskrifter til støtte for de kravene aktivistene fremsetter, og vi blir ofte kritisert for å ignorere disse hundretalls menneskene. Problemet er at vi som styremedlemmer aldri er blitt tilsendt en slik oversikt. Heller ikke har vi anledning til å vurdere om kun personer med tilknytning til UiB har signert denne eller ikke. Ser vi likevel bort fra dette, er 800 av nesten 20 000 studenter en liten andel og ikke i nærheten av den demokratiske forankringen som vi mener er tilstrekkelig. Det er heller ikke medregnet våre rundt 4500 ansatte, der støtten for boikott fremstår enda mindre.
Intet universitet er tjent med at en liten minoritet får gjennomslag i en så alvorlig universitetspolitisk sak, særlig når et overveldende flertall av våre studenter og ansatte ikke støtter det.
Botnevik og Lutro
Det er også verdt å nevne at studentene i Universitetsstyret ved UiB, i motsetning til ved andre institusjoner, velges ved direktevalg blant alle studentene. Et slikt valg ble nylig avholdt, med flere kandidater som var uttalt for akademisk boikott av Israel. Valget resulterte likevel i at to kandidater som ikke støttet et slikt vedtak, vant med relativt stor margin. Jonsson får tolke det som han vil.
Endog fremstilles det hele, typisk av aktivistene selv, som at universitetsledere og styremedlemmer er i utakt med et flertall av studenter og ansatte, og aktivt ignorerer dem. Det er også et inntrykk Jonsson dessverre underbygger med sitt innlegg. Realiteten på UiB er en helt annen.
Vår oppgave som styremedlemmer, studenter eller ikke, er å ivareta UiBs interesser. Intet universitet er tjent med at en liten minoritet får gjennomslag i en så alvorlig universitetspolitisk sak, særlig når et overveldende flertall av våre studenter og ansatte ikke støtter det.
Det er mulig Jonsson er noe farget av det skarpe skillet som forelå mellom interne og eksterne representanter i UiO-styret, da sak om akademisk boikott ble behandlet. Det har ikke vært tilfelle i Bergen, der UiB-styret har vært og fortsatt er samstemte. Tvert imot fremstår hele universitetet ganske samlet i at beslutninger om akademisk samarbeid tas på lokalt nivå. Såfremt dette ikke endrer seg, kommer undertegnede ikke til å støtte forslag om akademisk boikott.
UiB har allerede, direkte eller indirekte, behandlet kravene til aktivistene. Hva gjelder økonomisk boikott, har UiB interne retningslinjer som legger føringer på hvem vi kan handle med. Disse følger regjeringens egne, samt føringer fra FNs høykommissær og Etisk Handel Norge. Å kutte bånd til israelske selskaper som ikke bryter med våre retningslinjer, utelukkende fordi de er israelske, ville satt UiB i en posisjon et universitet ikke bør befinne seg i. Da snakker vi om en lokal utenrikspolitikk som verken universitetsstyret eller vår administrasjon har kompetanse til å forvalte. Om statlige universiteter skal avslutte handel med israelske selskaper eller ikke, er et spørsmål for regjeringen.
Universitetetstyret ved UiB har videre bedt om en redegjørelse av muligheter for å styrke akademiske miljøer i Palestina. Selv om et slikt handlingsrom er lite, skal UiB naturligvis bidra med hva det kan. Man har også gjennomgått interne rutiner for oppfølgning av studenter og ansatte som rammes av kriser som denne, slik at disse får den hjelpen de behøver av sin arbeidsgiver og studiested. Rektoratet har også for lenge siden fordømt de folkerettsstridige handlingene som utføres av Israel.
Vår opplevelse er at man allerede har imøtegått en del av kravene som er fremsatt, med unntak av boikott, men dette har fremdeles ikke tilfredsstilt aktivister. Flere av dem ønsker ikke dialog med verken ledelse eller styret, og respekten enkelte har for demokratiske prosesserer virker kun å gjelde såfremt de oppnår ønsket resultat, ikke ellers. Det er naturligvis problematisk når beslutningene er i tråd med oppfatningen hos folk flest ved UiB.
Jonsson er unektelig tjent med å fremstille kampen for akademisk boikott som mellom et overveldende flertall ledet an av studenter mot en mektig, liten universitetselite, nettopp fordi han selv støtter det angivelige flertall. Problemet er at denne fremstillingen ikke samsvarer med virkeligheten vi studenter opplever på vårt eget universitet, ei den vi observerer på andre.
Da bør han være varsom med å fremstille et slikt narrativ.