Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Mest lest
Debatt ● Ronya reitan solberg
Ukritisk kunnskapsformidling under UiBs 75-årsfeiring
— Etter foredraget Hvordan står det til i verden, egentlig? så jeg meg spørrende rundt etter flere som reagerte på at universitetet løfter frem reproduksjon av gamle (u)sannheter i sitt eget bursdagsselskap.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hva gjør du når en professor ved Universitetet i Bergen (UiB) får Universitetsaulaen til å formidle at populasjonsbiologi kan forklare globale natur- og klimautfordringer, og at det beste vi kan gjøre for å bedre levevilkår i verden er å donere penger til jenteskoler i Afrika sør for Sahara? Jeg ser meg i alle fall spørrende rundt etter flere som reagerer på at Universitetet i Bergen løfter frem denne typen reproduksjon av gamle (u)sannheter i sitt eget bursdagsselskap.
Lørdag 30. oktober rundet universitetets jubileumsuke av med åpent hus på Universitetsmuseet. Et av arrangementene jeg egentlig litt tilfeldig fikk med meg var det 20 minutter lange foredraget Hvordan står det til i verden, egentlig? som ble holdt i universitetsaulaen av en UiB-professor i biologi.
Det er en utfordring å skulle sammenfatte noe så komplekst i et så komprimert format, så jeg hadde ikke forventninger om noe annet enn overfladiske analyser av overgripende tendenser vi allerede kjenner til. Store datasett presentert i visuelt flotte grafer gjorde seansen lettfattelig og troverdig, men det jeg ikke kunne fatte var hvordan helt vesentlige aspekter av klima- og naturkrisen kunne utelates, og hele komplekset reduseres til et populasjonsbiologisk anliggende.
Her er den gjennomgående linjen jeg reagerte på: Mennesker som forårsaker klima- og naturendringer ble fremstilt som en homogen populasjon fordelt på ulike kontinenter, og deres relativt like karbonavtrykk øker i takt med befolkningsveksten, og ble dermed lagt frem som problemets kjerne.
Dette høres ut som teoriene om sammenhengen mellom jordbrukskapasitet og befolkningsvekst som samfunnsforsker og prest Thomas Robert Malthus la frem – i 1789. Observasjonen er kanskje riktig, men årsakssammenhengen som trekkes frem er kritiserbar, og kritikk har det heller ikke vært mangel på siden den gang. Eller?
Hvilke statistiske parametere en bruker for å beskrive et problem er sterkt førende for hvilke løsninger som virker relevante. Den unyanserte koblingen mellom befolkningsvekst og CO2-utslipp gir legitimitet til både ettbarnspolitikk og økonomisk bistand til de som kommer dårligst ut av globale utfordringer, slik det fremsto under dette foredraget.
Her blir det begått en vitenskapelig kardinalfeil hvor slutning fra korrelasjon til kausalitet blir gjort aldeles for brått, hvor vesentlige nyanser som trengs for å peke på videre løsninger, er fraværende eller underspilles. I dette narrativet slipper klimaverstingene unna med samvittighetsdempende tiltak der krisen rammer hardest, samtidig som de selv går fri.
Erten under alle de behagelige madrassene er at den dårlige samvittigheten rommer noe dypere som bør forklares bedre og oftere, og som lyssetter et annet aspekt av de økende klimagassutslippene. For det er enorme forskjeller i hvem som driver frem de største karbonavtrykkene og forbruk av andre naturresurser, selv om flere har mer enn de hadde før.
Opplevelsen i Universitetsaulaen gjør meg desto mer trygg på at studenter oftere må komme på banen som aktive deltakere i kunnskapsproduksjonen ved UiB og andre universiteter.
Ronya Reitan Solberg, masterstud, entUiB
Hvor er den klare grafen som tydelig viser dette, som for eksempel sammenhengen mellom inntekt og CO2-utslipp? Mandag 1. november kom saken titulert Slik går Norge fra å være miniputt til gigant på klimastatistikken på NRK. Saken viser god forskningsformidling av dette aspektet av tingenes tilstand, særlig at dagens fortsatt alt for høye CO2-utslipp må knyttes til oljeproduserende stater hvor klimagassene faktisk frigjøres.
Juridisk sett har vi ikke ansvar for det sier Parisavtalen, men dette fritaket er et paradoks. Når jeg sier «vi», så snakker jeg ikke om nordmenn generelt, men de aktørene som tar del i prosesser som definerer og former klimapolitiske mål og virkemidler her hjemme.
Et foredrag på 20 minutter om tingenes tilstand på global skala kan selvsagt ikke bli nyansert nok til å dekke hele bildet. Men nettopp derfor er det desto viktigere å holde tunga beint i munnen og være bevisst hvilke narrativer man forkynner og hvilke muligheter de gir for handling. Jeg syns det er skuffende og egentlig litt skremmende at vi gikk derfra med inntrykk av at pengedonasjon til jenteskoler i Afrika sør for Sahara er det beste vi kan gjøre for kloden akkurat nå – fordi det vil dempe befolkningsveksten i de områdene den er ventet å øke mest, og derfor ha positiv påvirkning på presset som utøves mot natur og klima.
Verden - og kunnskapen om den - har endra seg voldsomt siden universitetet ble grunnlagt. Derfor er det urovekkende at den samme fortellingen om fattige i utviklingsland i det globale sør og alle menneskene som skal komme «etter i vår utvikling» legges frem som hovedårsak for den negative tilstanden for klima og natur.
Hvorfor ligger ikke fokuset der problemet faktisk finnes her og nå, og som har ledet oss inn i denne trøblete situasjonen? Saken på NRK fremstår som et forfriskende pust mot universitetets tilsynelatende fastgroddhet i fortiden som her blir demonstrert ved å sende en biolog til å si noe om dette, til tross for at det innenfor universitetets vegger produseres langt mer fremoverlent forskning som peker på mer treffsikre former for klimaproblemløsning.
Det er på tide å se forbi de store linjene vi har forholdt oss til i mange tiår ved universiteter og politiske fora, fordi de kun forklarer en del av hvordan det står til. Dermed forblir en essensiell del av problemets kjerne usagt, hvilket gjør at vi mister de viktigste tiltakene ut av syne, og sitter igjen med overfladiske, teknologiske duppeditt-løsninger for oss selv. Dette er fallgruven som flere «klimaprogressive» land gjør, og som gjør dem ute av i stand til å komme klimamålene i Parisavtalen i møte.
Opplevelsen i Universitetsaulaen gjør meg desto mer trygg på at studenter oftere må komme på banen som aktive deltakere i kunnskapsproduksjonen ved UiB og andre universiteter. På den måten kan de spille en nøkkelrolle i å dekonstruere glasstak og grenser som finnes innad i utdanningsinstitusjonene som bidrar til å opprettholde økologisk degradering og sosial fragmentering.
Det er alt for mange forelesningssaler rundt om hvor ansvaret faller på en foreleser som forkynner gamle sannheter, mens studentene tar notater i stedet for å kjenne på hvordan det føles å holde i disse utsagnene selv. Denne fastlåste situasjonen stiller også krav til fornying av institusjonen og dets innhold for å komme samfunns- og klimautfordringene i møte.
Mens verdens toppolitikere i forrige uke ønsket seg hell og lykke i kampen mot klimakrisen under klimatoppmøtet i Glasgow ved å kaste mynter i Trevi-fontenen, håper jeg at UiB ikke gjør det samme, men tar sin del av samfunnsansvaret for å produsere og formidle kunnskap som faktisk gjør oss i stand til å handle effektivt og treffsikkert i møte med klima- og naturkrisen der det gir størst effekt i dag, altså hos oss selv.
Ronya Reitan Solberg er tilknyttet UiB Collaboratory
Les svar til Reitan Solberg her
Les også:
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
Nyeste artikler
De nasjonale strateger — hvor ble de av?
Reagerer på upresis tallbruk om læreropptak
Topptidsskrift granskes etter påstander om fusk. Har mer enn 1000 norske artikler
Én av tre britiske studenter frykter universitetskonkurs
Norge trenger svenske forskningstilstander
Mest lest
Studenter utvist fra fransk universitet. Norske Anna frykter at hun står for tur
Slik gjekk det då professoren spurte ChatGPT om litteraturtips
Svensk dom over norsk akademia: For mykje kvantitet, for lite kvalitet
Reagerte på NTNUs språkbruk i økonomisak. — Gjør meg kvalm
Satte ny doktorgradsrekord i vår