Debatt christian jørgensen

Til forsvar for jenteskoler i Afrika i en kompleks verden

Svar på kritikk fra Ronya Reitan Solberg angående foredrag om verdens tilstand under jubileumsfeiringen til Universitetet i Bergen.

Universitetet i Bergens 75-årsjubileum ble feiret i Universitetes aula med korsang (bildet) og foredrag. I ettertid har biologi-professor Christian Jørgensen fått kritikk for sitt foredrag av masterstudent i samfunnsgeografi, Ronya Reitan Solberg. FOTO: PAUL S. AMUNDSEN/KHRONO
Universitetet i Bergens 75-årsjubileum ble feiret i Universitetes aula med korsang (bildet) og foredrag. I ettertid har biologi-professor Christian Jørgensen fått kritikk for sitt foredrag av masterstudent i samfunnsgeografi, Ronya Reitan Solberg. FOTO: PAUL S. AMUNDSEN/KHRONO
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Når man får så ramsalt og direkte kritikk som dette må man nesten ta til motmæle. Innlegget nevner ikke navn, men det skal ikke mer enn 20 sekunder på Google til før man finner ut at det er jeg som er den udugelige biologen som presenterer utdaterte usannheter og 1700-tallsideer om bærekraft, og som angivelig mener at Afrika skal løse klimaproblemet for oss så vi kan fortsette å forurense.

Ronya Reitan Solberg anklager meg for «reproduksjon av gamle (u)sannheter». Dessverre er ikke foredraget tilgjengelig i opptak så enhver kan vurdere selv, så her kommer en kort oppsummering for å illustrere bredden for leseren:

Jeg stilte elleve spørsmål om verdens tilstand til salen som de svarte på med sin mobil, og så presenterte jeg grafer fra ourworldindata.org og forskningslitteraturen som forklaring.

Av de om lag 30 i salen som svarte med mobilen trodde cirka 2 av 3 at jordas befolkning skal vokse 30-50 prosent mer enn FNs anslag (rett svar er 11 milliarder i 2100), at vaksinedekning til ettåringer er langt dårligere enn den er (85 prosent), at kvinner i gjennomsnitt får mye mindre skolegang enn menn (kun 10 prosent kortere), at jordbruket beslaglegger mye mindre areal enn det gjør (halvparten av det som lar seg dyrke), og at mer enn dobbelt så mye av dagens energiproduksjon er CO2-fri enn tilfellet er (14 prosent).

Ser en våre hjemlige politiske debatter i et globalt perspektiv synes jeg skole og jobb i Afrika ofte kommer ut som et svært godt alternativ, for alle.

Christian Jørgensen, professor i biologi ved Universitetet i Bergen

Overraskende for meg svarte salen bedre på tallene om natur: halvparten svarte rett på at kun 5 prosent av verdens pattedyr lever vilt (resten av biomassen er oss mennesker og husdyrene våre) og at 1 av 3 arter vi har tilstrekkelig data for regnes som «truet». Cirka fire av fem hadde fått med seg den kraftige reduksjonen i ekstrem fattigdom og verdens stadig økende matproduksjon. Ingen gjettet at alle verdens land har skrevet under Parisavtalen.

Når Solberg skriver at hun «ikke kunne fatte hvordan helt vesentlige aspekter av klima- og naturkrisen kunne utelates» stiller jeg meg undrende, jeg synes vi rakk over en god og representativ bredde på 20 minutter.

Det er pussig at Solberg trekker fram Malthus, for på mange måter har menneskets befolkningsvekst vært kroneksempelet på at hans teori ikke alltid stemmer. Vi har gjennom innovasjon, teknologi og handel evnet å øke bæreevnen slik at sulten og døden Malthus hevdet ville begrense befolkningsveksten ikke har slått til.

Det er først de siste par tiårene det har begynt å gå alvorlig opp for oss at klimasystemet er i ulage og naturen på vikende front, uansett hvor enn man snur seg. Som biolog er det opplagt for meg at dette henger sammen med hvor mange vi er, og som opplyst samfunnsborger er det opplagt at det har med forbruk og evig vekst å gjøre, og som forsker har jeg dyp respekt for hvordan dette griper inn i hverandre.

Fokuset var altså på jordas og menneskehetens tilstand, og Solberg har rett i at det kun var når jeg presenterte befolkningsframskriving og utdanning at jeg nevnte en spesifikk løsning, fordi jeg mener det er god dekning for den. Hvis man går tre-fire tiår tilbake i tid var oppbremsingen i befolkningsveksten knyttet til unødvendig lidelse som sult og sykdom, og Kinas ettbarnspolitikk.

I dag er forklaringen på stadig langsommere vekst mye hyggeligere: når jenter går på skole får de seg drømmer, jobb, mulighet til å realisere egne verdier, inntekt, og en tryggere framtid de selv har kontroll på. Alternativet er, historisk også i Norge, en karriere innenfor husets fire vegger fullstendig dominert av barn, mat, koking og vasking.

At økt utdanning reduserer befolkningsveksten kommer tydelig fram i en 2020-studie i prestisjetunge The Lancet, ledet av Stein Emil Vollset, nå ved University of Washington i Seattle og tidligere professor i global helse ved UiB. Der FN predikerer en befolkningstopp på 11 milliarder i 2100, beregner Vollset og kolleger en topp på ni milliarder så tidlig som 2055 om tilgangen til utdanning og arbeidsliv blir akselerert. Disse grafene viste jeg i foredraget.

Effekten er sterkest i Afrika sør for Sahara, hvor Vollset og kolleger anslår en topp på 1,6 milliarder med bedret tilgang til utdanning, sammenlignet med FNs 3,8 milliarder uten. Dette er en svært positiv løsning, godt plassert i samfunnsvitenskapelige forklaringsmodeller og kraften som ligger i empowerment (kan ikke noen finne en fullgod oversettelse), likestilling og egne valg, og bedre enn alle andre forslag jeg har hørt for å begrense befolkningsveksten.

Så når jeg sa, litt flåsete, at vi bør investere i jenteskoler og jobbmuligheter i Afrika, så er det fordi jeg mener det finnes solide analyser som viser at det er en kostnadseffektiv måte å begrense befolkningsveksten på samtidig som det gir individuell autonomi og frihet til mange, spesielt kvinner, som ved alternativ utvikling vil få det mye verre.

Men jeg sa aldri at vi skal investere i skoler i Afrika for å slippe å løse problemene vi skaper her i Norge. Jeg skal innrømme at jeg personlig tror det er en bedre løsning for verden å investere i utdanning og jobbmuligheter i Afrika enn sports-elbiler med skinnseter i Norge. Eller at et fokus på Norge alene kan føre til dyre anlegg for fangst og lagring av karbon som gir oss en sovepute som viderefører heller enn begrenser forbruket. Eller hvordan nye og brede motorveier for energiøkonomisk transport kan føre til endrede bosetningsmønster og reisevaner som mer enn spiser opp gevinsten.

Er ikke du, Solberg - som jeg - bekymret for at Norges bistandsbudsjett nå vris mot klimatiltak som solcelleparker i verdens fattige land fordi det pynter på Norges CO2-forpliktelser, heller enn å være rettet mot menneskers utviklingspotensiale og hele rekken av bærekraftsmål, som tidligere? Ser en våre hjemlige politiske debatter i et globalt perspektiv synes jeg skole og jobb i Afrika ofte kommer ut som et svært godt alternativ, for alle.

Jeg er helt enig med deg i at det er store forskjeller i individets fotavtrykk rundt om i verden og at Norge har et stort ansvar for å kutte eget forbruk. Du mener jeg underkommuniserte forskjellene i verden, men jeg viste hele bredden i økonomisk levestandard og endringen over mer enn 200 år som bakteppe, pekte på hvorfor begrepene om U-land og I-land er utdaterte, og argumenterte for ansvaret vi har for velstandsøkning og utdanning blant verdens fattigste.

I motsetning til Solberg mener jeg NRK-artikkelen som plasserte ansvaret for alle utslipp fra norsk oljeproduksjon på oss var misvisende, fordi den antyder at du og jeg har ansvaret for utenlandske politikere som er trege med fossilomstilling, og vi blir ansvarlige for multimilliardærer som bruker enorme energimengder på romturisme.

Som du, Solberg, føler jeg også ubehaget med at gamle, hvite, mannlige professorer som meg skal forelese mens studentene er forventet å ta flittige notater som de gjengir til eksamen. Jeg underviser et førstesemesteremne i økologi og evolusjon, og i år har vi snudd det opp ned for å få et tydelig fokus på bærekraft og jordas tilstand. Vi har erstattet halvparten av forelesningene med at studentene diskuterer og må argumentere for sin egen kunnskap gjennom det som heter team-basert læring.

Skal vi løse bærekraftsutfordringene må unge høres tydeligere og tidligere, som er vår motivasjon for omleggingen. Også forskningsmessig forsøker jeg å dreie mer mot bærekraft, og er i oppstartsfasen på et NFR-finansiert prosjekt om bærekraftige fiskerier hvor blant annet Natur og Ungdom er partner. Å omstille seg til bærekraftsforskning er utfordrende fordi sammenhengene er så komplekse, men også fordi debattene er så opphetete, nærmest betente.

Maktkritikk er viktig, og på mange måter er det det du gjør i innlegget ditt, Ronya: du har mot til å kritisere institusjoner, eldre generasjoner, og professorer som kan velge hva de forteller til unge i en formbar utdanningssituasjon.

Samtidig er det i andre enden kun et menneske, i dette tilfellet meg som er motivert av bærekraft i undervisning, forskning, hverdag, og inntil nylig også i formidling. Det var foredrag fra alle fakultetene denne dagen, men ingen av de andre tok opp bærekraft eller klima. I stedet for å sable ned initiativ kan det kanskje være gunstigere å gå i dialog, og møte uenighet med argumenter.

Det føles ikke konstruktivt når du harselerer med «universitetets tilsynelatende fastgroddhet i fortiden som her blir demonstrert ved å sende en biolog til å si noe om [klima- og naturproblemet]».

Jeg hadde heller satt pris på om du brukte dette ordskiftet mer som en pedagog, til å lære meg hva jeg ifølge deg misforstår eller overser. Du har helt sikkert rett i at jeg er gammeldags, men da hjelper det lite at du sier jeg burde snakket om mer framoverlent forskning med mindre du også forteller hva dette er.

Skal vi løse utfordringene er jeg overbevist om at vi trenger innsikt og innspill fra mange fagfelter, også biologi. Og vi trenger mer enn tjue minutter.

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

Powered by Labrador CMS