Debatt ● bjarne vandeskog
Uetterrettelighet er aldri trivielt
Alle rimelig oppegående studenter vet at det er fusk å plagiere andres tekst, og de vet enda bedre at det er fusk å «skrive av» andre sine arbeider under en eksamen.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
FUSK| Etterrettelighet er et ufravikelig krav til alle som produserer, bruker og formidler akademiske kunnskaper. Det er etterretteligheten som gjør det mulig å gå kunnskapene etter i sømmene slik at man kan vurdere hvor holdbare og tillitsverdige de er. Nøyaktig, kritisk og korrekt bruk av kilder er en essensiell del av dette bildet, og en av universitetets viktigste oppgaver er å utdanne etterrettelige yrkesutøvere.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Bruken av kilder og kildehenvisninger er aldri trivielt og rapporteringen om studenten som ble utestengt pga plagiering viser dette til fulle. Både studentens situasjon, og debatten som har fulgt, demonstrerer hvor galt det kan gå når man har et lemfeldig forhold til kildene.
De primære kildene om denne saken er en rekke oppslag i Khrono, og hvis man har fulgt denne nyhetskanalen en stund vet man at de har en hang til å vinkle saker slik at de vekker oppsikt. Den kritiske leser vet derfor at man bør være forsiktig med å ta Khrono sine tidlige fremstillinger av en sak for god fisk. Så også i denne saken.
I det første innlegget, publisert 13. juli, fikk vi kun vite at studenten, på en digital «skole-eksamen» hadde klippet og limt inn tekst hun selv hadde skrevet tidligere.
Khrono definerte det som et tilfelle av «selvplagiering», som totalt utgjorde minimale 3,88 prosent av den totale besvarelsen på 5000 ord. For denne lille forseelsen ble studenten dømt for fusk og utestengt i to semestre. Sjokk og gru.Tre dager senere publiserte Universitetet i Agder (UiA) en pressemelding med følgende tilleggsinformasjon:
- Studenten hadde klippet og limet fra 3 ulike kilder: Et direkte sitat på 187 ord, fra en kilde som er oppgitt på slutten av besvarelsen, men uten at studenten presenterte sitatet som sitat. Den kopierte teksten er presentert slik at den fremstår som om studenten har formulert den selv
- Et direkte sitat på 35 ord fra en kilde som ikke er oppgitt
- Et direkte sitat på 195 ord fra en tidligere eksamensbesvarelse studenten har skrevet selv, og som hun ikke har referert til.
Med andre ord; studentene er dømt for fusk for å ha plagiert to andre forfattere, ikke primært for å ha kopiert sin egen tekst. Ikke lenger så mye sjokk og gru.
Dagen etter oppklaringen fra UiA fortsetter Khrono å definere saken som at den egentlig kun handler om «selvplagiering» og påstår at UiA «i all hovedsak bekrefter de fakta som allerede har kommet fram i saken, men studenten og universitetet framstiller fakta forskjellig.» Denne påstanden er, mildt sagt, en tendensiøs omformulering all den tid realiteten er stikk motsatte.
I følge Agderposten, som sannsynligvis baserer seg på studentenes påstander, presenteres 4 «fakta»: Studenten har i) kopiert tekst fra en pensumbok og ii) fra en kronikk, og hun har referert til begge kildene. Hun har også iii) kopiert tekst fra en egen tidligere innlevering, samt at iv) hennes tekst har store likheter med en tidligere besvarelse skrevet av en annen student. Hun har ikke referert til noen av disse siste to kildene.
De to settene av «fakta» stemmer ikke overens. Studenten hevder at referansen til kronikken er oppgitt, mens UiA hevder det motsatte. Studenten hevder at referanse til pensumboken er oppgitt, mens UiA sier at den kun er oppført på slutten av besvarelsen og uten noen tydelig indikasjon på at den siterte teksten er hentet derfra. Studenten sier at hennes besvarelse har store likheter med en tidligere besvarelse fra en annen student, mens UiA overhode ikke nevner dette. UiA påpeker at sitatene er skrevet slik at de gir inntrykk av å være studentens egne formuleringer, mens studenten ikke sier noe om dette.
Det er altså flere betydelig avvik mellom de to fremstillingene og studenten har hatt god tid til å tilbakevise «faktaene» fra UiA, dersom de ikke er korrekte. Tatt i betraktning at studentens troverdighet står på spill, er det underlig at en slik tilbakevisning ikke er publisert. Selvsagt er det mulig at alt oppstyret rundt saken er blitt så sterkt at studenten ikke orker, og da skal hun beskyttes. Men det er også mulig at UiA sin fremstilling er korrekt, mens studentens ikke er det.
Hvis det viser seg at UiA sine fakta er korrekte er det kun en konklusjon som er mulig: Saken handler ikke primært om «selvplagiering», men om uholdbar plagiering av andre personers tekster. Alle rimelig oppegående studenter vet at det er fusk å plagiere andres tekst, og de vet enda bedre at det er fusk å «skrive av» andre sine arbeider under en eksamen.
Litt kildearbeid avdekker altså at saken ikke handler om at en student dømmes for fusk for å ha gjentatt seg selv. En rekke personer har imidlertid latt seg lure av Khronos overskrifter, har unnlatt å gjøre sitt eget kildearbeid og kastet seg hodeløst inn i debatten. Den siste i køen er Stine Øyane som fortsetter å definere problemet som et tilfelle av «selvplagiering» til tross for at UiA har vist at det ikke er det.
Ut fra sin slurvete lesning av kildematerialet påstår hun så at problemet i denne saken er et dårlig regelverk som likestiller «noe så alvorlig som fusk» med manglende kunnskaper «om noe så trivielt som kildehenvisninger». Studentenes eneste forseelse skal være er at hun er «en person som ikke helt har knekt koden for kildehenvisninger». Denne «koden» handler om noe så trivielt som «hvor du setter komma, parenteser, anførselstegn og sidetall. Når disse tegnene mangler, eller ikke er satt på riktig sted, kan det i akademikernes øyne se ut som plagiat.» (min utheving)
Gjennom en slik parodiering av hva referering handler om prøver Øyane å bagatellisere og ufarliggjøre studentens handlinger; kan det være så farlig da – alt hun har gjort er at det mangler et lite hermetegn her og der, et lite årstall som ikke ble ført opp, navnet på en forfatter som hun glemte å ta med, et sidetall som forsvant i alt maset. Slike trivialiteter et er jo ikke fusk, det er bare litt slurv. Ja, omtrent samme slurv som når en revisor med vitende og vilje setter et plusstegn der det skulle stå et minus. Neida, det er ikke bedrageri, det bare ser ut som.
Bruken av kilder og kildehenvisninger er aldri trivielt. Hvis noen skulle hevde det motsatte sier det kun noe om den personen manglende forståelse av både vitenskap og kilder, og ingenting om kildenes betydning. Med litt mer edruelig omgang med kildene ville dette aldri blitt en sak.
