Ubegrunnede påstander om at det finnes A-lag og B-lag av masterstudenter

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

UiO-rektor Svein Stølen og hans viserektor Bjørn Stensaker har gjennom sin kronikk i Khrono 21. januar engasjert seg i den pågående debatten om plagiering. 

Debatt ● Stensaker og Stølen

Den faglige vurderingen er det viktigste

Hovedpoenget er at vurderingen av masteroppgaver må foretas av fagpersoner innenfor feltet. De er også bekymret for økningen av klagesaker som havner i retten, og de negative konsekvensene det vil kunne ha for rekruttering til masterutdanninger. Samtidig erkjenner de at det er viktig å ivareta studentenes rettssikkerhet når det hersker uenighet om hvor grensen for fusk går.

Så langt er det vanskelig å være uenig.

Det som likevel forundrer meg er forfatternes beskrivelse av mastergrader:

«En del oppgaver vil tendere mot forskning (typisk ved forskningsintensive universiteter), andre i langt mindre grad».

Debatt ● Nilsen og Flikke

Plagiat og forskningsetikk: — Studentene tester grensene, vi veileder, presiserer og forklarer

Det er to problemer med denne beskrivelsen.

For det første skal alle norske masteroppgaver være et forsknings- og utviklingsprosjekt. Kvalifikasjonsrammeverket Norge innførte i 2007 som oppfølging av Bologna-prosessen beskriver tydelig kompetansenivået som skal oppnås. Målene som skal oppnås på nivå 7, altså mastergrad, er at studentene:

• kan anvende kunnskap på nye områder innenfor fagområdet
• kan bruke relevante metoder for forskning og faglig og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid
  
• kan gjennomføre et selvstendig, avgrenset forsknings- eller utviklingsprosjekt under veiledning og i tråd med gjeldende forskningsetiske normer
  

Grensen mellom utviklingsarbeid og forskning er kanskje noe uklar, men jeg vil anta at det har mer med fagtradisjoner å gjøre enn med institusjonstyper. Det står med andre ord tydelig at en masteroppgave skal være et forsknings-/utviklingsprosjekt, om enn av avgrenset karakter. En arbeidsgiver som ansetter en masterkandidat skal være trygg på at vedkommende er i stand til å utvikle ny kunnskap.

I en tid med store omstillingsbehov og hvor begrepet «mastersyke» brer om seg, er viktig at vi løfter frem masterkandidatenes kompetanse. Det at alle landets masterstudenter har et aktivt forhold til forskning og har selv tatt stilling til forskningsetiske problemer, er av stor verdi for holdningen og tilliten til forskningen i samfunnet.

Det er mulig at kronikkforfatterne fra Norges nest største universitet anvender et snevrere forskningsbegrep enn det som for eksempel brukes i Store norske leksikon («å undersøke noe ved hjelp av vitenskapelig metode for å frembringe ny kunnskap»).

Og her kommer min andre innvending. Som rektor på et universitet som antagelig ikke faller inn under kronikkforfatternes definisjon av et «forskningsintensivt universitet», er det særdeles problematisk at man foretar en rangering av mastergrader på bakgrunn av institusjonstype.

Debatt ● Sigbjørn Løes

Plagiat er ikke alltid juks og ikke all kunnskap kan plagieres

Samtlige høyere utdanningsinstitusjoner forholder seg til studietilsynsforskriften som stiller strenge krav til forskningskompetanse hos vitenskapelig ansatte tilknyttet hvert enkelt studieprogram. Forskriften brukes aktivt i forbindelse med akkreditering og reakkreditering av utdanninger. Under krav til studietilbud står det blant annet at: «Studietilbudet skal ha relevant kobling til forskning og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid og faglig utviklingsarbeid».

Det er ingenting som tilsier at andre institusjoner enn de som kaller seg selv for «forskningsintensive», hva enn nå det betyr, ikke skulle være i stand til å sikre at studentene kan utvikle ny kunnskap gjennom sine masteroppgaver. Bruk av eksterne sensorer, og erfaringsutveksling i UHRs fagorganer benyttes nettopp for å sikre en omforent forståelse av kvalitet på tvers av institusjoner.

Ved UiA har vi egne insentiver for at studentene skal kunne delta i forskningsgrupper, og utvikle sine problemstillinger med utgangspunkt i forskningsfronten. Vi tilrettelegger også for at masterstudenter kan utvikle ny kunnskap sammen med eksterne samarbeidspartnere. De forventer at studentene våre kan bidra med ny kunnskap, utført etter relevante forskningsmetoder som tilfredsstiller forskningsetiske krav.

Det sier seg selv at de aller færreste masteroppgaver representerer banebrytende forskning, men alle bidrag til ny kunnskap, og all praktisk erfaring med bruk av forskningsmetoder bør verdsettes. På vegne av alle UiAs masterstudenter og veiledere, synes jeg det er viktig å slå ned på det jeg anser som ubegrunnede påstander om at det finnes A-lag og B-lag av masterstudenter, alt etter hvilken institusjon de avlegger graden på.

Debatt ● Gisle Selnes

Dunce-drama i regjeringskvartalet