Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Debatt ● øyvind øverli
Tvilsom ansettelsesprosesss og elendig innsyn ved Universitetet i Oslo
— Jeg finner det betimelig å vurdere lovligheten av den snikinnførte praksisen med å ikke rangere søkere på vitenskapelige kvalifikasjoner, skriver professor Øyvind Øverli etter erfaring med saksbehandling ved Universitetet i Oslo.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Dette skal primært ses som et innlegg i den pågående debatten om innsyn i ansettelsesprosesser, for eksempel artikkel i Khrono i november i fjor og Uniforum før det.
Saken jeg skal skrive om, gjelder en ansettelse som førsteamanuensis i faget komparativ fysiologi ved Institutt for Biovitenskap (IBV) ved Universitetet i Oslo. Stillingen var utlyst i mars 2019 og det ble foretatt en tilsetting i november 2020, altså 18 måneder etter utlysningen.
Etter det har saken vært drevet som en (fortsatt pågående) innsyns- og klagesak. Undertegnede er den blant søkerne som har valgt å reagere offentlig. Jeg vil imidlertid benytte anledningen til å si at tilskuere til prosessen nok har reagert med like stor forferdelse som de direkte berørte.
Kort sammenfattet er bakgrunnen at styret ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet en eller annen gang i løpet av 2018 eller -19 pålegger sine sakkyndige komiteer å identifisere puljer av søkere, i stedet for å rangere de på vitenskapelige kvalifikasjoner slik det står i UiOs ansettelsesregelverk at man skal, sitat:
Ǥ 9 Sakkyndig vurdering
De sakkyndige skal avgi en veiledende vurdering, der minst tre av de søkerne som anses som kompetente i henhold til stillingsbeskrivelsen er stilt i rekkefølge»
UiOs praksis ved henvendelser om innsyn har, som tidsbruken i saken ellers, vært horribel.
Øyvind Øverli, professor og forsker ved NMBU
Dette gjør de sakkyndige i denne saken ikke, de stiller i stedet seks søkere i to grupper, 1 og 2. Ved å fravike ansettelsesreglementet og identifisere puljer av søkere - og ikke stille de i rekkefølge - fravikes også kvalifikasjonsprinsippet hva angår vitenskapelige kvalifikasjoner. Slike kvalifikasjoner angis i utlysningen (og det underliggende regelverket) som det viktigste vurderingskriteriet.
Sakkyndigvurderingen rangerer imidlertid med dette likt tre søkere som i realiteten ikke er likt kvalifisert i det hele tatt. Innstillingskomiteen har også etter eget utsagn ansett at de søkerne som er angitt som gruppe 1 stiller likt hva angår vitenskapelige kvalifikasjoner.
De har ikke hatt som mandat å vurdere dette, det er det jo nedsatt en egen ekstern komite for å gjøre. Da blir det i stedet kompetanse innen undervisning, administrasjon, og det ikke etterprøvbare kriteriet «personlig egnethet» som alene avgjør den endelige innstillingen.
Denne sentrale vurderingen, at søkerne som til slutt innkalles til intervju er likt kvalifisert vitenskapelig, er ikke i tråd med realiteten. Vitenskapelig produksjon i gruppen varierer for eksempel mellom 1 og 5 publiserte vitenskapelige artikler pr. år de siste 5 år, og det er søkeren med lavest samt nedadgående publiseringsrate som tilbys stillingen først. Dette kunne gått an å forstå hvis det var snakk om banebrytende arbeider i høyt rangerte tidsskrifter, men slik er det nok dessverre ikke.
Hva gjelder siteringer ses nemlig samme mønster. Vi snakker om en nedgang fra ca. 130 til 116 siteringer pr. år sett i kontrast mot oppgang fra 400 til 600 siteringer pr. år i samme tidsrom. Man kan mene hva man vil om meritokratiske tilnærminger, men for å vurdere søkere innen et og samme fagfelt er det fortsatt publikasjoner og siteringer som er den allment aksepterte indikatoren på vitenskapelige kvalifikasjoner.
Det ovenstående skal i denne spesielle saken også ses i lys av utlysningsteksten, som spesifikt etterspør at «The successful applicant should be on an upward trajectory».
Dette undergraver som tidligere nevnt kvalifikasjonsprinsippet for ansettelser i vitenskapelige stillinger. Dessuten lurer jo universitetet søkerne ganske kraftig når de offentlig sier at søknadene vil bli bedømt på en måte, men så gjør noe helt annet. Selv hadde jeg ikke tatt meg bryet om å søke om jeg hadde visst at vitenskapelige kvalifikasjoner ikke ville bli bedømt og vektlagt på den måten som angis i regelverket og utlysningen. Utlysningsteksten for øvrig kan nemlig forsiktig betegnes som nokså smal og tilpasset en begrenset søkergruppe.
Så til neste steg i historien, nemlig innsyn. UiOs praksis ved henvendelser om innsyn har, som tidsbruken i saken ellers, vært horribel. Helt legitime henvendelser besvares konsekvent ikke, selv etter to-tre gjentatte purringer. Direkte klage til Kunnskapsdepartementet på manglende saksbehandling har vært eneste måte å få universitetet til å respondere på. Selv da må man skrive til departementet gjentatte ganger for at de skal måtte påse at universitetet iverksetter departementets egne vedtak om dokumentasjon det faktisk skal gis innsyn i.
Hvorfor er innsyn viktig? Jo, når saken påklages hevder UiO selvfølgelig at eventuelle saksbehandlingsfeil ikke har hatt betydning for utfallet i saken. Andre skjønnsmessige vurderinger har vært viktigere enn de vitenskapelige kvalifikasjonene. Dette kan jo for så vidt være riktig, det forekommer som kjent at innstillingskomiteer gjør om på den faglige rangeringen. Men dette forutsetter for det første at en slik rangering faktisk foreligger, og blir for det andre uvanligere jo større forskjellen i vitenskapelige kvalifikasjoner faktisk er.
Å hevde fra administrasjonens side at man med sikkerhet kjenner til hvordan en korrekt faglig rangering ville ha påvirket innstillingsutvalgets endelige vurdering, virker dessuten logisk uholdbart. Men argumentasjonen er umulig å etterprøve, dersom man ikke har innsyn i de endelige vurderingene. Eller, som Forskerforbundets advokat uttrykker det:
«Uten fullt innsyn i ansettelsessaken, som for øvrig bare Sivilombudsmannen rettslig har et krav på, så har vi et utilstrekkelig grunnlag til å ta stilling til om det foreligger slike feil ved saksbehandlingen at de utgjør brudd på kvalifikasjonsprinsippet i statsansatteloven».
Forskerforbundet avslår altså å vurdere sakens juridiske sider med ovenstående som bakgrunn. Disse sentrale vurderingene unntas offentlighet med hjemmel i forvaltningslovforskriften (§16 og §17). Begrunnelsen som gis er at forvaltningen har
« … et klart behov for å unnta de vurderingene som er gjort av søkeren i forbindelse med en tilsettingsprosess. Innsyn i slike opplysninger vil kunne medføre at formuleringene i vurderingene ble påvirket, noe som igjen kan føre til at beslutningsgrunnlaget blir svekket. Hensynet til grundige og tydelige vurderinger er nettopp årsaken til at parten ikke har en rett til innsyn i slike opplysninger» (KD’s kommentar til regelverket i brev av 17.09.2021, ref 21/1713-7).
Sagt med andre ord, hvis de som gjør vurderingene risikerer at andre får rede på hvordan de har vurdert, så vil det øke faren for å gjøre uriktige vurderinger. Dette virker særdeles søkt. Jeg har selv skrevet en rekke referanser og innstillinger for andre, og aldri noensinne følt behov for at de det gjelder ikke skal få rede på hvordan jeg har tenkt.
Tvert om virker det på meg som om dette åpner for å bruke uvesentlige kriterier, og legge vekt på preferanser av rent personlig karakter. Hva slags arbeidsmiljø skaper man da, for eksempel med hensyn til ytringsfrihet og andre dagsaktuelle tema?
Forskriften på området er moden for endring, det er i dagens klima ikke forsvarlig med manglende åpenhet rundt ansettelsesprosesser i akademisk sektor. Jeg finner det også betimelig å vurdere lovligheten av den snikinnførte praksisen med å ikke rangere søkere på vitenskapelige kvalifikasjoner, sett opp mot UiOs offentlig bekjentgjorte regelverk på området. Publikasjoner og forskningsaktivitet bør fortsatt være drivende for universitetenes virksomhet, også for utdanningen som skal være forskningsbasert.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
NTNU og hovedtillitsvalgte drøfter bruk av sluttpakker
Lytt til sektoren — bevar opprykksordningen
— Ikke skap en kunstig motsetning mellom teori og praksis
HF-fakultetet gambler med unikt fagmiljø
Flere vil studere på BI og Kristiania: — Veldig oppmuntrende
Mest lest
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Litt tyngre å få jobb med master
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Takk og farvel, masteroppgaven