I to år har Øyvind Øverli klagd på en ansettelsessak

I mars 2019 søkte Øyvind Øverli (53) på en stilling som førsteamanuensis i komparativ fysiologi ved Universitetet i Oslo (UiO).

Søknaden ble starten på en 18 måneder lang ansettelsesprosess, som fortsatt forarger forskeren som til daglig jobber ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Øverli sendte inn sin søknad, og det gikk flere måneder før han hørte mer om stillingen. Beskjeden han fikk fra den sakkyndige komitéen i august 2019 ble startskuddet for kampen han fortsatt kjemper i dag.

— Jeg tenkte umiddelbart at dette så rart ut. I stedet for den vanlige rangeringen, der søkerne setter på henholdsvis første, andre og tredje plass med hensyn til faglige kvalifikasjoner, så var søkerne satt i puljer. Jeg ante ikke at de hadde tenkt til å gjøre det på den måten, sier Øverli.

Øverli ble plassert i gruppe 1, sammen med to andre søkere som også ble ansett å ha best vitenskapelige kvalifikasjoner.

— Jeg ville neppe søkt jobben hvis jeg visste at den vanlige rangeringsmåten ville bli fraveket. Jeg har aldri hørt om puljevis rangering på denne måten.

Årsaken var en ny praksis ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Mer om det senere.

Les Øverlis leserinnlegg om saken her

Tvilsom ansettelses­prosesss og elendig innsyn ved Universitetet i Oslo

Reelle forskjeller

I starten klaget ikke Øverli på prosessen. Han vurderte det som uklokt med tanke på muligheten for å få jobben.

— Jeg tenkte at neste steg i prosessen, intervjukomiteen, kom til å ta ekstra hensyn til de vitenskapelige kvalifikasjonene. I ettertid viste det seg at de ikke gjorde det, og de fokuserte utelukkende på andre områder som undervisning og personlig egnethet.

I oktober 2019 var Øverli inne til prøveforelesning og intervju med de to andre søkerne i gruppe 1. Det skulle gå opp over et år før det kom en konklusjon. I november 2020 fikk Øverli vite at en annen søker var ansatt.

I mellomtiden begynte Øverli en klageprosess som pågår til den dag i dag.

Han mener ansettelsesprosessen har flere svakheter, men hovedargumentet hans er at UiO har gått vekk fra kvalifikasjonsprinsippet. Prinsippet er lovfestet i Statsansatteloven, og sier at den best kvalifiserte søkeren til en stilling skal ansettes.

— Det er reelle og store forskjeller i de vitenskapelige kvalifikasjonene mellom søkerne i gruppe 1. At vi er gruppert sammen og vurdert som likt kvalifisert, er feil.

Ved å gruppere de tre beste søkerne mener Øverli at Instituttet for biovitenskap (IBV) og mat.nat.-fakultet også har gått vekk fra UiOs eget ansettelsesreglement.

Reglementet sier at den sakkyndige komitéen «skal avgi en veiledende vurdering, der minst tre av de søkerne som anses som kompetente i henhold til stillingsbeskrivelsen er rangert».

les også:

Møter Universitetet i Oslo i retten: — Det er en motvilje mot å ansette ut­lendinger

Tallenes tale

I utlysningsteksten for stillingen står det: «The successful applicant should be on an upward trajectory and is expected to have strong potential to execute research projects at a high international level». Det står også at: «The quality and extent of the applicants’ scientific production during the last five years will be given particular weight».

Øverli mener tallene er klare. Han ble sitert mest, mellom 400 til 600 ganger hvert år fra 2014-18, og han publiserte også mest av de tre søkerne.

Til sammenligning viser Google Scholar at søkeren som i utgangspunktet ble tilbudt stillingen, ble sitert mellom 100 og 190 ganger i perioden, men hadde en nedadgående kurve. Søkeren var den av de tre med klart færrest vitenskapelige publikasjoner.

Til tross for gode vitenskapelige skussmål, bemerket den sakkyndige komitéen Øverlis manglende undervisningserfaring. I sin vurdering skriver komitéen at hans erfaring er begrenset til undervisningen han gjorde som ph.d.-student ved Uppsala universitet, og at han i tiden etter kun har undervist sporadisk.

Øverli tilbakeviser dette. Han viser til at han i de to årene før prosessen startet hadde kursansvaret for ett emne på 300-nivå, og komitéen retter senere opp dette i vurderingen sin.

Komitéen bemerker at Øverli har omfattende erfaring som veileder.

Henter inn jurist

På sensommeren gjør UiO på eget initiativ en juridisk vurdering av regelverket. Kunne UiO gruppere Øverli og de to andre søkerne, selv om han beviselig mener at det er reelle forskjeller i de vitenskapelige kvalifikasjonene? I september forelå svar fra UiOs jurist.

Juristen viser til at UiOs ansettelsesreglement åpner for at flere søkere kan rangeres på samme plass hvis de har tilnærmet like kvalifikasjoner.

«Vanligvis skal minst tre søkere rangeres i den rekkefølge de bør komme i betraktning når det er flere kvalifiserte søkere til en stilling», står det i reglementet.

«Begrepet «vanligvis» i denne sammenhengen er nok i utgangspunktet ment som at antallet vanligvis skal være minst tre, men jeg ser at det kan leses på flere måter», skriver juristen, og fortsetter:

«UiOs retningslinjer tilsier i utgangspunktet en individuell rangering, men etter min vurdering må man også kunne åpne for at flere søkere i noen tilfeller kan rangeres på samme plass, eksempelvis hvis de vurderes å ha tilnærmet like kvalifikasjoner».

— Det er ikke det som har skjedd her. Bestemmelsen om å ikke rangere er her tatt før man i det hele tatt tar stilling til kvalifikasjonene, sier Øverli.

Savner svar

Saken har, som nevnt, etter hvert utviklet seg til å bli en omfattende innsyns- og klagesak for Øverli.

Han ønsket i utgangspunktet å få innsyn i intervjukomitéens innstilling da de valgte å ansette en annen. Det ble han nektet. Han klaget senere inn avgjørelsen for Sivilombudsmannen, som heller ikke ga Øverli medhold.

Dette er kun ett av flere innsynskrav og klager han har sendt i løpet av de siste tre årene.

I likhet med tidsbruken i selve ansettelsesprosessen, mener Øverli at UiO brukt usedvanlig lang tid på å besvare innsynskrav, og helt ordinære henvendelser blir ikke besvart.

Konsekvensen, mener han, er at det blir umulig å klage på eventuelle saksbehandlingsfeil.

— UiO og Sivilombudsmannen vurdering er at eventuelle saksbehandlingsfeil ikke har påvirket utfallet. Men uten innsyn i intervjukomitéens innstilling er det vanskelig å etterprøve.

Øverli savner generelt mer transparens i ansettelsesprosesser i akademia.

Det har også UiO-professor Tore Wig tatt til orde for i sitt innspill til ekspertutvalget som skal vurdere den akademiske ytringsfriheten.

«Det bør formuleres klare krav til at alle innstillingskomiteer, på alle stillingsnivåer i akademia, må skrive en utførlig rapport som begrunner rangeringer av kandidater og innstillinger. Disse bør offentligheten kunne få innsyn i», skriver Wig.

Wig sa til Khrono at hovedbudskapet i innspillet hans er å løfte fram at det får konsekvenser for ytringsrommet i akademia når man åpenlyst premierer andre elementer enn anonyme fagfellevurderte publiseringer i ansettelsesprosesser.

les også:

Kvalifikasjonsprinsippet er dødt. Er dette i norske universiteters interesse?

Ledelsen svarer

Den 28. juni 2021 ble saken behandlet på et ekstraordinært møte i Universitetsstyrets ansettelsesutvalg, ledet av rektor Svein Stølen.

Utvalget slår fast at saken har tatt uforholdsmessig lang tid. Det burde også kommet tydeligere fram at søkerne som ble samlet gruppevis, hadde blitt rangert tilnærmet likt og hva rekkefølgen mellom dem eventuelt ble bedømt til å være.

Utvalget mener imidlertid at kvalifikasjonsprinsippet ikke er brutt i saken, og at utfallet ikke ville blitt annerledes hadde søkerne blitt rangert individuelt og ikke gruppevis.

Dekan Solveig Kristensen ved mat.nat.-fakultet og nåværende instituttleder ved IBV, Arne Klungland, har blitt tilsendt en rekke spørsmål i saken.

Dekanen skriver i en e-post at Det matematisk- naturvitenskapelige fakultet ikke har pålagt de sakkyndige komiteene ved instituttene å identifisere puljer av søkere.

At det tok 18 måneder å ansette en søker i stillingen, skyldes at forhandlingene med kandidaten som ble innstilt som nummer 1, dro ut i tid.

— Disse forhandlingene dro ut i tid og ble etter hvert også noe hemmet av pandemien. Forhandlingene endte med at kandidaten takket nei til tilbudet. Deretter ble nr. 2 gitt tilbud. Denne takket ja og ble tilsatt, skriver Kristensen.

Kristensen svarer at fakultetet er kjent med at søkeren har levert en merknad til ansettelsesprosessen, og viser til Universitetsstyrets ansettelsesutvalgs vedtak.

— Jeg er av den oppfatning at UiO og vårt eget fakultet har grundige, transparente og godt kvalitetssikrede ansettelsesprosesser hvor kvalifikasjonsprinsippet blir ivaretatt ved bruk av høyt kvalifiserte sakkyndige komiteer, intervjuer og vurdering av personlig egnethet som grunnlag for endelig rangering av innstillende myndighet. Ut over dette har jeg ingen kommentar til denne saken, skriver Kristensen i en e-post.

Tellekanter, et skjellsord?

Snart tre år har gått siden stillingen først ble lyst ut. På spørsmål om hvorfor han fortsatt forfølger saken, svarer Øverli at han mener saken er svært betenkelig, og et slag for hele den akademiske ideen.

— I akademia er vitenskapelig kvalifikasjoner viktige, og det vi blir vurdert ut ifra. Plutselig var det ikke verdt noe. Det mener jeg er uhyre skummelt. Det åpner for å bruke bare subjektive argumenter for hvem som skal få en jobb eller ikke.

Øverli avla sin doktorgrad om zoologisk utviklingsbiologi 2001, og har siden 2007 jobbet som forsker ved NMBU.

— Jeg er ikke villig til å gi slipp på den måten vi har gjort det på tidligere. Jeg vet at det er mange som er imot tellekanter, og at det nærmest har blitt et skjellsord i visse kretsen, men jeg skjønner ikke hva annet vi skal bedømmes etter. For meg blir det mer og mer åpenbart at det foregår fryktelig mye rart i ansettelsesprosesser i akademia.

— Ved å ta denne kampen, håper jeg at andre skal slippe å gå gjennom det samme, sier Øverli.

les også:

Innstilt på topp flere ganger, men får ikke jobb