Kudos til OsloMet for åpenhet

Mange vil kanskje mene at det tilhører sjeldenhetene at redaktører setter seg ned for å skrive en kommentar for å gi skryt. Uten å ha forskningsmessig belegg for det, så tror jeg det stemmer. Redaktørlauget og kommentatorer er mye bedre på kritikk enn på ros. Det ligger til journalistikken og samfunnsoppdraget at man skal være kritisk og påpeke kritikkverdige forhold. Det er vi gode på - og det kommer vi til å fortsette med å være.

Men jeg vil likevel her og nå vie litt positiv oppmerksomhet til OsloMet og deres eksemplariske åpenhet når det gjelder søkerlisten til rektorstillingen ved universitetet. Det har ikke bestandig vært sånn. Våren 2015 da en rekke lederstillinger ble rekruttert inn til daværende Høgskolen i Oslo og Akershus var det flere søkere unntatt offentlighet, og en del navn ble også lagt til søkerlistene lenge etter at søknadsfristen hadde gått ut. Våren 2016 var hele 13 søkere til kommunikasjonsdirektørstillingen ved den daværende høgskolen unntatt offentlighet. Omfanget var så stort at selv Kommunikasjonsforeningens leder reagerte.

Nylig skrev Khrono om søkerlisten til den utlyste rektorstillingen ved OsloMet og omtalte de 13 søkerne som ønsker å overta jobben som Curt Rice har hatt som øverste leder ved landets tredje største universitet de siste seks årene. Og navnene til alle søkerne sto der, ingen hadde fått innvilget «u.off.» - og etter det jeg kjenner til er det ikke fordi ingen har bedt om det.

Også for to år siden, når Rice ble ansatt i sin andre rektorperiode ved universitetet, var alle de fem søkerne på lista den gangen offentlige.

les også

10 menn og 3 kvinner vil bli ny rektor ved OsloMet

Det betyr at noen har sagt nei til hemmelighold av søkere til en viktig offentlig topplederstilling, og dermed fulgt opp både offentleglovas intensjon og ordlyd. Det skulle egentlig bare mangle, men dette er dessverre ingen selvfølge.

Ifølge offentleglova skal søkerlister til offentlige stillinger være nettopp offentlige. Terskelen for hemmelighold av søkeres navn skal være høyere desto høyere stillingen er. Det skal sikre tillit til prosessen, personene det dreier seg om kan som toppleder komme til å forvalte milliarder av offentlige kroner og offentlighetens og medienes innsyn og åpenhet om kandidater og prosesser er i offentlighetens interesse.

Det er nok av eksempler i det offentlige Norge på det motsatte, der ansettelsen av oljefondleder Nicolai Tangen er den saken som har skapt mest offentlig støy. Khrono har brukt mye tid, både på å be om begrunnelser for hvorfor søkere til viktige toppstillinger i akademia er blitt innvilget konfidensialitet, og tilsvarende tid på å klage på hemmeligholdet, uten nødvendigvis å få medhold.

Søkarlister

Held søkarar til toppjobbar hemmelege: — Sørgeleg lite respekt for lova

I siste ansettelse av toppleder i Forskningsrådet, for eksempel var seks av søkerne unntatt offentlighet, og en av dem var Mari Sundli Tveit, som til slutt fikk stillingen. Heller ikke John-Arne Røttingen som ble ansatt som toppleder i 2016 sto på søkerlisten og den gang var over halvparten av søkerne (10 stk) enten unntatt offentlighet eller hadde trukket søknaden. Røttingen søkte heller ikke stillingen formelt før han lenge etter fristen ble hentet inn, fortalte han til Khrono i ettertid.

Under rektorprosessen ved NTNU som førte til at Anne Borg til slutt ble ansatt var det en så hemmelig søker at universitetsstyret til og med valgte å fremskynde ansettelsesmøtet i all hemmelighet for ikke å miste kandidaten, som truet med å trekke seg dersom navnet hennes lekket ut. Men så endte det hele likevel med at søknaden ble trukket i siste liten, og Borg ble ansatt.

Heller ikke Curt Rice sto oppført på den offentlige søkerlisten til NMBU-rektorjobben som han fikk tidligere i år, og Kristin Vinje som fikk toppsjefjobben i Nokut og gikk fra Høyskolen Kristiania var unntatt offentlighet på søkerlisten. Det samme var universitetsdirektør Robert Rastad som ble ansatt ved Universitetet i Bergen i fjor.

I sommer har det gått en debatt i Khrono om hva som skal til for å få flere søkere til offentlige lederstillinger i akademia, og flere har pekt på at nettopp de offentlige søkerlistene gjør at mange vegrer seg fra å søke. Det er ubehagelig å stå på en søkerliste og så ikke få jobben. Men ubehaget i seg selv er i utgangspunktet ikke god nok grunn til å få unntak, står det i forarbeidene til loven. Og søker man en toppjobb i det offentlige, så søker man også offentligheten. Og går man fra en offentlig topplederjobb til en annen bør terskelen for å unnta søkere være enda høyere.

En annen av søkerne i den siste rektorprossessen ved NTNU, rektor ved det danske Aalborg universitet, trakk søknaden sin etter at det var offentlig kjent at han sto på søkerlisten. Begrunnelsen hans var at det ble for mye støy og uro rundt ham i hans nåværende jobb, der han hadde tre år igjen av åremålet sitt, og det kan være forståelig. Offentlighet rundt søkerlister er ikke like vanlig i Danmark som i Norge.

Åpenhet og transparens er en viktig kvalitet ved det norske demokratiet og offentligheten. Søkere til offentlige toppstillinger kan be om unntak fra å stå på søkerlistene, men de som lyser ut plikter ikke å si ja til ønske om hemmelighold. Det er lett å forstå at man ønsker å gi konfidensialitet til søkere som ikke ønsker navnet sitt offentliggjort, i frykt for å miste en god lederkandidat. Desto større grunn til å gi kred til de som likevel gjennomfører offentlighetsprinsippet og dermed følger loven og intensjonene i den - og ikke minst; til alle søkere som står i offentligheten. For ordens skyld kan også nevnes at alle fire søkerne på listen til rektorstillingen ved UiT i fjor vinter også var offentlige.

Gjennomført åpenhet krever også en vilje til åpenhet fra aller øverst hold, i dette tilfellet fra en profesjonell styreleder og et styre som forstår verdien av å bli sett i kortene. Medieprofessor og styreleder Trine Syvertsen ved OsloMet er en slik styreleder. Hun har ved flere anledninger strukket seg for å åpne opp for medias innsyn og merinnsyn ved universitetet i vanskelige prosesser og saker.

Nå ser vi fram til å følge hennes gjennomføring av rektoransettelsen ved OsloMet. Hun skal i gang med en eksperimentell ansettelsesprosess der over 80 personer skal spørre ut rektorsøkerne før et innstillingsutvalg sier sitt og universitetsstyret skal foreta den endelige ansettelsen i desember.

Og vi lover å følge med på det hele - med et åpent, og som vanlig, kritisk blikk.

ny rektor

Eksperimentell ansettelse av ny rektor ved OsloMet