Min doktorgrad

I fokusgruppene Heidi Marie Kirkeng Meling intervjuet, satt det både leger, psykologer og arbeidstakere — for å nevne noen. Bildet viser Kristian Tonby, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, sammen med medisinstudenter.

To uker før masteren skulle leveres, fikk hun tilbud om å ta doktorgrad

Et godt nettverk har gitt Heidi Marie Kirkeng Meling mulighet til å ta doktorgrad. Deretter ble nettverket viktig da hun fikk fast jobb i et forskningsinstitutt.

Publisert Sist oppdatert

— Kan du si helt kort hva du har forsket på?

— Avhandlingen min er en del av «The Norwegian GP-DEP study», der vi så på variasjon i helsetjenester og pasientforløp for pasienter med depresjon, innen rammen av fastlegeordningen. Pasienters og faggruppers erfaringer med helsehjelpen stod også sentralt. Det er Allmennmedisinsk forskningsenhet i Norce som stod bak prosjektet. I min del av prosjektet har jeg forsket på bærekraftig arbeidsdeltakelse og retur til arbeidslivet etter sykmelding for personer med depresjon.

FAKTA

Heidi Marie Kirkeng Meling

  • Har levert avhandlingen «Sustainable work participation and return to work among long-term sick-listed people with depression in Norway»
  • Disputerte ved Universitetet i Bergen 21. februar 2024

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg ble faktisk fisket ut da jeg tok master! Jeg har to bachelorgrader, og så tok jeg en mastergrad i helsefremmende arbeid. To uker før jeg skulle levere masteren min, ble jeg oppringt av en jeg hadde møtt på et arrangement på Universitetet i Bergen. Det viser viktigheten av å få på plass gode nettverk tidlig.

— Hvordan har du arbeidet med avhandlingen?

— Jeg har bakgrunn i helsefremmende arbeid, og er opptatt av hva som fremmer helse. Man er ikke enten frisk eller syk — og det er mange aspekt i tillegg til jobb som kan påvirke helsen vår: Kjønn og utdanning er to av dem. Jeg har jobbet multimetodisk med avhandlingen. Jeg har jobbet kvalitativt gjennom å ha intervju med fokusgrupper. I disse satt det blant annet fastleger, psykologer og psykiatere, representanter fra NAV og fra arbeidsgivere. I tillegg har jeg brukt registerdata fra i alt 13.624 mennesker i alderen 20—64 år. Felles for dem er at de hadde fått en depresjonsdiagnose i primærhelsetjenesten og var langtidssykmeldte.

— Er depresjon en av de vanligste årsakene til sykmelding?

— Det er det. Psykiske lidelser er årsak til 25 prosent av alt sykefravær, og sykefraværet er ofte langvarig, i snitt 74 dager. Det er viktig å si at klinisk depresjon er noe annet enn å være litt nedfor — det er et litt annet beist vi snakker om her. Og så er det altså slik at en av fem kommer til å oppleve en depressiv episode i løpet av livet, så det er noe mange vil møte på enten gjennom egen erfaring eller hos noen i nære relasjoner.

— Hvilke funn har du?

— Den første artikkelen bygger på data fra fokusgruppen, og var en refleksiv, tematisk analyse. Litt enkelt sagt sier deltakerne at «arbeid er bra. Men …». Det er en helsefremmende verdi i arbeid, gitt de rette forutsetningene. Jeg finner at tilrettelegging og det psykososiale er svært viktig. Arbeidstaker må føle seg verdsatt og akseptert selv om man i perioder kan ha et litt annet funksjonsnivå eller de sosiale antennene kanskje ikke er helt på plass som de pleier. Videre fant jeg at det er viktig for personer som er borte fra jobb på grunn av depresjon at man føler en tilhørighet. Det er viktig at arbeidsgiver og arbeidstaker opprettholder kontakten, som gjennom å bli invitert og bli med på sosiale aktiviteter på arbeidsplassen. En av arbeidsgiverrepresentantene sa at «en sykmelding skal aldri komme som en overraskelse». En annen var veldig opptatt av intersektorielt samarbeid, og sa at som arbeidsgiver kan man oppleve at man får en sykmeldinger deisende i fanget, men uten at man har hatt fått mulighet til å legge til rette: «Ingen har snakket med oss, her kunne vi kanskje unngått sykemelding!»

— Er det mange som får flere sykmeldingsperioder på grunn av depresjon?

— Det er ganske vanlig. I en av registerstudiene så vi på sammenhengen mellom utdanningsnivå og bærekraftig retur til arbeid blant langtidssykemeldte med depresjon, regnet ut ifra hvor mange sykedager de hadde to år etter tilbakeføring. Vi var altså opptatt av hva som skjedde etter at sykmeldte arbeidstakere kom tilbake, og undersøkte sannsynligheten for at de returnerte uten høy grad av fraværsrisiko for tilbakefall, og vi så på menn og kvinner hver for seg.

Klinisk depresjon er noe annet enn å være litt nedfor — det er et litt annet beist vi snakker om her.

Heidi Marie Kirkeng Meling

— Hva finner du da?

— Det er en helt klar utdanningsgradient her. Har man høyere utdanning, har man høyere sannsynlighet for mindre fravær. Ofte deler man inn utdanningsnivå som lav, middels og høg, og der bachelorgrad er definert som høg. Vi delte inn i fem utdanningsnivå for å få med nyanser mellom for eksempel bachelornivå og masternivå og opp. Da vi ser kontrollerte for yrkeskategori, forsvant nesten forskjellen på tvers av utdanningsnivå blant menn, men ikke blant kvinner. For de høyest utdannede kvinnene så vi 45 større sjanse for å komme tilbake i jobb uten fravær sammenlignet med de med lavest utdanning. Det handler nok blant annet om muligheten for å tilrettelegge og variere egen arbeidsdag.

Min doktorgrad

Meir enn 1500 doktoravhandlingar vert leverte i Noreg kvart år. I ein serie presenterer Khrono nokre av kandidatane som nyleg har disputert. Og me tek imot tips om fleire på redaksjonen@khrono.no

— La oss snakke litt om prosess: Hva har vært mest krevende med å ta doktorgrad?

— Det er mye som er krevende, og det skal det være: Du skal gjøre noe du ikke kan. I tillegg er det omstendigheter rundt som også kan være krevende. Jeg hadde et fenomenalt veilederteam, med Ingrid Haukenes som hovedveileder. Hun er en bauta! Hun visste når hun skulle pushe og når hun skulle støtte. Jeg begynte på doktorgraden høsten 2019, og så pandemien preget de første årene. Det var kjempeutfordrende. Kjæresten min, som nå er mannen min, bodde i USA, og vi så ikke hverandre fysisk på over halvannet år. Jeg bodde alene i Bergen. Det var tøft.

— Angret du da på at du hadde gått i gang med dette?

— Nei, jeg har aldri angret. Men den første studien tok lengre tid enn jeg hadde tenkt, så jeg ble forsinket. Det gjorde at jeg måtte fullføre doktorgraden på toppen av full jobb. Det var ikke å anbefale! Jeg ble helt utslitt, og måtte ta en god pause fra avhandlingsarbeidet i fjor sommer. Det angrer jeg på at jeg ikke gjorde før. Noen av de høyeste høydepunktene og de dypeste bølgedalene har jeg opplevd gjennom ph.d.-løpet. I etterpåklokskapens krystallklare lys er det lett å si jeg burde tatt bedre vare på helsen gjennom det hele, fysisk og psykisk. Jeg burde dedikert mer tid til familie og venner, men sånt er ofte vanskelig å se når man er midt oppe i det. 

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Igjen kan jeg takke nettverket mitt: Jeg fikk full, fast stilling i Norce fra nyttår. Jeg er så heldig at jeg må klype meg i armen, for jeg jobber nå i koordineringsteamet til et stort EU-prosjekt som er knyttet til Gamut, Griegakademiet sitt forskningssenter for musikkterapi. Prosjektet heter «Fighting Addictions, improving Lives: COmprehensive drug rehabilitation with music (FALCO)». Jeg jobber først og fremst administrativt, men blir snart også involvert i et annet forskningsprosjekt.

Powered by Labrador CMS