Debatt ● Leiv K. Sydnes
Noe kan læres av statsrådenes refuserte masteroppgaver
Både universiteter, forskere og journalister må ta rev i seilene etter at masteroppgavene ble underkjent.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Diskusjonen om Sandra Borch og Ingvild Kjerkol sine masteroppgaver har pågått i måneder og er fremdeles ikke over. Det er forståelig gitt sakens natur og studentenes posisjoner, men jeg er overrasket over det snevre perspektivet debatten har hatt. I all hovedsak har det bare vært fokusert på om det har foreligger plagiat som de må ha visst ikke er i samsvar med god publiseringspraksis, særlig i vitenskapelig sammenheng, og derfor må betraktes som juks.
Hadde Borch og Kjerkol belagt teksten de hentet fra andre med referanser og nødvendige anførselstegn, ville det ikke ha vært snakk om plagiat. Spørsmålet blir da: Kjente de til alle aspekter ved vitenskapelig siteringspraksis? Det vet jeg ikke, men min erfaring fra 50 år i akademia i inn- og utland er at hvilke krav som stilles på dette feltet på ingen måte er kjent og praktisert av alle studenter.
En annen erfaring er at den formelle opplæringen studenter får i vitenskapelig skriving før de starter som masterstudenter varierer så mye i omfang og kvalitet at det er viktig at veilederne følger studentene godt opp under skrivingen. Slik oppfølging omfatter naturligvis også kvalitetssikring av siteringspraksis og referansene med hensyn på utvalg og formell sider. Svikter veilederne på dette punktet, blir det fort feil som kan få mer enn karakterfølger, forutsatt at sensorene gjør et skikkelig arbeid.
Derfor er det grunn til å stille flere spørsmål i denne saken: Hvilken opplæring fikk studentene på Nord universitet og Universitetet i Tromsø i skriving av tekst på masternivå på den tiden Borch og Kjerkol var studenter? Og hvilken oppfølging kan de ha fått av veilederne under skrivingen når det i en av oppgavene er avdekket mer enn 40 prosent tekstlikhet uten at anførselstegn og referanser er på plass? Og hva så med sensorene; hvordan er det mulig, slik TV2 meldte, å få påvist 19 prosent tekstlikhet uten at de aktuelle tekstpassasjene blir underkastet nærmere undersøkelse?
Dette vitner ikke om god praksis og tilfredsstillende læringsmiljø i skrivefasen, og det er et problem som må adresseres for det er vanskelig å kunne forvente at studenter vil levere masteroppgaver som er feilfrie når det gjelder siteringer og referanser i et slikt fagmiljø.
En konsekvens av det vi har vært vitne til i disse sakene må bli at plagiatsjekk ikke bare skal brukes i kontrolløyemed, men også som et hjelpemiddel i skriveopplæringen for masterstudenter.
Leiv K. Sydnes
Rapportene som program for plagiatkontroll har generert har stått sentralt i undersøkelsen av masteroppgavene til Borch og Kjerkol. Slike program brukes for å avdekke om det foreligger plagiat som kvalifiserer for underkjenning av innleverte avhandlinger slik resultatet ble i de to statsrådssakene.
En konsekvens av det vi har vært vitne til i disse sakene må bli at plagiatsjekk ikke bare skal brukes i kontrolløyemed, men også som et hjelpemiddel i skriveopplæringen for masterstudenter. Når første utkast av en masteravhandling foreligger, må det gjennomføres kontroll av tekstlikhet, og rapporten som genereres, må student og veileder i fellesskap forholde seg til slik at oppgaven blir rettet og passerer plagiatkontrollen.
«Kunnskap skal styra rike og land» skrev Aasmund Olavsson Vinje for over 150 år siden. Skal det være en realitet, må all ny kunnskap forankres i etablert kunnskap på en transparent og etterrettelig måte. Derfor er det viktig at brudd på dette prinsippet blir avdekket slik at korrigerende tiltak kan gjennomføres, f.eks. i form av underkjenning av bestått mastergrad.
Men kravet til etterrettelighet gjelder også for andre grupper i samfunnet enn de som genererer ny kunnskap; det gjelder også for alle som bruker kunnskap for å utarbeide planer og politikk av mange slag og for journalister som ofte er de første til å formidle ny kunnskap på en forståelig måte for folk flest.
Ikke minst journalister har lærdom å trekke av masteroppgavesaken. Uten å oppgi kilder har journalister gjentagende ganger publisert innholdet i dokumenter om Borch og Kjerkol sine saker før statsrådene hadde mottatt dem. Hadde dette vært vitenskapelig publisering, ville denne praksisen ha blitt stemplet som svært tvilsom ifølge rådgivende retningslinjer fra International Science Council. Bunnen ble nådd da NRK forberedte og annonserte Solvang-debatt etter at statskanalen hadde «erfart» at Kjerkol sin masteroppgave var underkjent, lenge før Kjerkol mottok den fulle begrunnelsen for utfallet.
Konklusjonen blir derfor: Flere grupper i samfunnet har god grunn til å forbedre praksis i kjølvannet av statsrådenes masteroppgavesaker.
