LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Kommentar
Noen må ta oppvasken etter fuske-festen. Det haster
Praktiseringen av straff i plagieringssaker må åpenbart omforenes og få en felles forståelse, skriver Khrono-redaktør Tove Lie. Om ikke det skjer raskt, frykter hun for omdømmet til hele sektoren.
Publisert
Sist oppdatert
Avgått helseminister Ingvild Kjerkols (Ap) erkjenner fortsatt ikke at hun har fusket i masteroppgaven sin. Fuskesaken hennes er ennå ikke over, selv om statsminister Jonas Gahr Støre på fredag konkluderte med at hun måtte tre ut av regjeringen på grunn av vedtaket i Nemnda for studentklager ved Nord universitet.
De neste tre ukene skal hun, sammen med sin advokat Marianne Klausen, tenke på om de skal anke saken videre. I første omgang til Felles klagenemnd der advokat Klausen selv har vær leder i flere år. Får de ikke medhold der, kan saken bringes videre inn for rettssystemet.
Klausen argumenterer for at annulleringen av Kjerkols master kan gå på rettssikkerheten løs. Advokaten mener det ikke finnes rettslig grunnlag for å ombestemme seg og annullere en masteroppgave som allerede er godkjent.
Så langt er det ikke mange som har sagt seg enig med henne. Kunnskapsdepartementet mener at det ikke finnes noen foreldelsesfrist i fuskesaker.
Dette spørsmålet vil først og fremst være mat for jurister og fortsettelse vil sannsynligvis følge.
Og mens jussen behandler et eventuelt rettsgrunnlag for ny gjennomgang av tidligere godkjente masteroppgaver og andre oppgaver på grunn av mistanke om fusk, bør en samlet kunnskapssektor gå gjennom sine egne retningslinjer og regler for å komme fram til i det minste en felles forståelse - og ikke minst praktisering retningslinjene om av hva som faktisk er fusk.
Khrono har over en lengre periode skrevet flere saker om selvplagiering, blant annet. Høyesterett skal snart behandle en ankesak fra Kunnskapsdepartementet mot en student som ble utestengt fra Høgskolen i Innlandet fordi hun hadde sitert fra en tidligere innlevert oppgave hun selv hadde skrevet. En kartlegging Khrono foretok, viste at det var stor forskjell på praktisering av straff og fusk rundt selvplagiering. Til sammen minst 90 studenter var utestengt på grunn av selvplagiering fra 2018-2023. Mens Universitetet i Agder, for eksempel, hadde stengt ute 37 studenter for selvplagiering, hadde ikke UiT Norges arktiske universitet utestengt en eneste en.
En så ulik praktisering er ikke bra, for å si det forsiktig. Og studenter blir straffet hardere enn professorer. Kun en professor er felt for selvplagiering i løpet av fem år.
Professor Hilde Gunn Slottemo ved Nord universitet er også i en kronikk i flere medier ute med kritikk mot latterliggjøring av Nord universitet etter Kjerkol-saken.
Det er ingen grunn til å latterliggjøre Nord universitet mer enn andre høgskoler og universiteter i disse sakene. Det vil være overraskende om ikke flere har eventuelle fuske-svin på skogen.
Teknologien løper foran, så nå kan alle snart kontrollere alle. Det var en irritert student som sammen med flere medier var først ute med å avdekke fusk i Sandra Borchs master i Tromsø, og det var medier og en rekke enkeltpersoner som avslørte tekstlikthet som endte med fuskevedtak i Kjerkol-saken ved Nord universitet.
Det er vanskelig, både for akademikere og «folk flest» å forstå hvordan det er mulig å få en samlet toppkarakter på en masteroppgave som så tre år senere står til stryk. Ingen har ennå gitt en god forklaring på dette. Men vurderingene både internt ved universitetene og mellom de ulike universitetene og høgskolene synes å sprike i disse sakene.
Det er ingen tjent med.
Aller minst universitetene og høgskolene selv. Og jeg har stor medfølelse med alle masterstudenter som framover skal levere oppgaven sin og er usikre på om de er innafor eller utafor og på hvor grensen går.
Her er det en samlet kunnskapssektor som bør gå i seg selv etter alle fuskesakene og den sprikende praktiseringen. Det inkluderer også Kunnskapsdepartementet som kjører knallhardt mot en enkeltstudent i Høyesterett samtidig som de også øker straffen for fusk i enkelte tilfeller fra ett til to års utestengelse, med alle de konsekvensene det vil få.
Fusk er fusk, og skal ikke forekomme. Praktiseringen av straff i selvplagieringssaker må åpenbart omforenes og få en felles forståelse. Etter Kjerkol- og Borch-sakene er det mye som taler for at dette er nødvendig med «vanlige» plagiatsaker også. Noen må ta oppvasken etter «fuske-festen». Og det haster, for her handler det om omdømmet til en hel sektor.
