Debatt ● Fløgstad, Suliman, Ellingsen, Rots, Danbolt, Korsvoll ,Solheim
Studieavgift er korttenkt kunnskapspolitikk
Regjeringen fraviker gratisprinsippet for studenter fra land utenfor EØS/Sveits. Med det fjerner de samtidig ett av våre fremste konkurransefortrinn, hindrer internasjonalisering og skaper mer byråkrati, skriver 7 medlemmer fra Akademiet for yngre forskere.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
SaAkademiet for yngre forskere, AYF, reagerer med vantro på at den sittende regjeringen, med støtte fra SV, foreslår en endring i UH-loven som både bryter med Regjeringens egen politiske plattform, partiprogrammene til begge regjeringspartiene, og viktigst: med gratisprinsippet, et grunnprinsipp i norsk høyere utdanning. Endringen foreslås uten noen konsekvensutredning, på tross av at det i Hurdalsplattformen slås fast at «Høgare utdanning i Noreg skal vere gratis, òg for internasjonale studentar».
Forslaget diskriminerer studenter som kommer fra land utenfor EØS og Sveits, og har blitt møtt med høylytte protester fra en samlet universitets- og høgskolesektor, noe det også gjorde da Regjeringen Solberg foreslo tilsvarende studieavgift i 2013.
Å innføre studieavgift for tredjelandsstudenter vil, ifølge regjeringen, bety innsparinger (280 millioner i 2025), som menes å skulle komme norske studenter og studenter fra EØS/Sveits til gode. Men uten noen konsekvensutredning er disse tallene svært usikre.
Hovedargumentet er at vi bør kopiere praksis i enkelte naboland: siden andre nordiske land har innført studieavgift, bør Norge gjøre det samme.
Denne argumentative feilslutningen, vekselvis kalt argumentum ad populum, «argument by consensus» eller «the bandwagon fallacy», kan her oppsummeres som at "fordi de fleste gjør det, er det det rette å gjøre”.
Men selv om andre land har valgt denne løsningen, er ikke dette i seg selv et gyldig argument. Tvert imot: det at Norges politikk er en annen enn våre nabolands, gir oss en betydelig konkurransefordel når det kommer til å rekruttere internasjonale studenter.
Det er forståelig at det ses til naboland når egen politikk skal utformes, men i dette tilfellet gir erfaringer fra nabolandene oss en mulighet til ikke å begå samme feil.
Det er samtidig noe å lære av våre nabolands erfaringer, blant annet knyttet til at innføring av studieavgift vil hindre ønsket internasjonalisering og kunnskapsutveksling ved at studentmassen minker radikalt.
Forslaget innebærer en rekke uheldige økonomiske og administrative konsekvenser. Antallet studenter fra tredjeland vil naturlig nok synke kraftig. I Sverige falt andelen studenter fra tredjeland med hele 80 % året etter innføringen.
Med studieavgift vil regjeringen sette Norge i direkte konkurranse med langt større utdanningsnasjoner som Storbritannia, Tyskland og USA. Norge stiller med høyere levekostnad, høyere studieavgift om den ikke subsidieres, og uten tilsvarende prestisjeuniversiteter. AYF frykter Norge vil komme tapende ut.
Erfaring fra Sverige og Danmark viser at læresteder bruker store økonomiske og administrative ressurser på markedsføring av studier, herunder agenter som jobber for å tiltrekke seg studenter fra tredjeland som Kina.
Nordiske land har forsøkt å kompensere for tapet av studenter fra tredjeland gjennom kostbare stipendordninger, men disse har ikke vært i nærheten av nok til å kunne tiltrekke seg den nødvendige studentmassen.
Flere av de store samfunnsutfordringene vi står ovenfor er globale, og må løses gjennom internasjonal kunnskapsutveksling. Internasjonalt samarbeid og kompetansedeling er en sentral del av arbeidet inn mot FNs bærekraftsmål, for eksempel knyttet til klimakrisen, der studenter fra globale sør har førstehåndskunnskap om pågående kriser.
Norge er en viktig samarbeidspartner for mange land utenfor EU/EØS, og bidrar med bistand til ulike prosjekter, for eksempel innen helse, utdanning og energi.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
En viktig del av dette samarbeidet består av kunnskapsdeling og kompetanseheving, hvorav noe av dette innebærer at flere studenter kommer til Norge for å ta utdanning i en rekke fagfelt. En viktig andel av disse søker på rekrutteringsstillinger og bidrar til norske forskningsmiljøer og norsk arbeidsliv etterpå, mens resten drar tilbake til sitt hjemland og bidrar med styrket og ny kompetanse.
Det er paradoksalt nok også slik at norske studenter har gratis tilgang på en rekke høyt rangerte universiteter i det globale sør, for eksempel i Latin-Amerika, mens studenter fra disse landene nå må betale i Norge.
Med disse endringene har regjeringen i praksis gjort studier i Norge til noe som barew er for velstående og vestlige borgere.
Norge er ikke tjent med å bli sett som bidragsyter til mer diskriminering av studenter fra det globale sør i en verden som allerede er polarisert og kun er opptatt av proteksjonisme. Hvis Norge fortsatt skal oppfattes som humanitær supermakt, er den mest effektive måten å gi bistand nettopp gjennom utdanning.
Tap av tredjelandsstudenter vil også bety færre studenter og færre bosatte i norske kommuner, med påfølgende tap av skatteinntekter.
En svensk rapport viser at internasjonale studenter bidrar med mellom 3,5 og 4 milliarder SEK i direkte inntekter, hvorav kun cirka 30 prosent av det økonomiske bidraget utgjøres av studieavgifter.
Tap av internasjonale studenter betyr tap av inntekter knyttet til konsum, men også skatteinntekter for de studentene som bosetter seg og bidrar i det norske samfunnet. Tap av slike inntekter vil være særlig problematisk for institusjoner i distriktene, hvor tredjelandsstudenter utgjør så mye som over 50% på flere studieprogram.
Det er nettopp mindre institusjoner i distriktene, uten internasjonale profiler, som vil ha problemer med å rekruttere på det globale studentmarkedet.
Vi står overfor et skifte fra en ressursøkonomi til en kunnskapsøkonomi: Norges konkurranseevne i framtiden vil avhenge av høyt utdannet kompetanse.
Innføring av studieavgift utgjør tvert imot en kortsiktig vekt på umiddelbar ressursøkonomi basert på tvilsomme og marginale innsparinger, framfor framtidsrettet kunnskapsøkonomi.
