Debatt ● Silje Fekjær og Sigfrid Arneberget Øien
Studenter nå til dags — verre enn før?
Påstander om problemene med dagens studenter er like utbredte som påstander om problemene med dagens ungdom alltid har vært. Men hva er egentlig sannheten om dagens studenter, og hva er myter uten empirisk dekning?
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Påstand 1: De som studerer i dag, er ikke lenger elitens barn
Var studentkullene da vi selv studerte en selektert elite, mens i dag tar alle og enhver høyere utdanning? Tja, studentene har nok vært elitens barn, men det begynner å bli en stund siden. Frem til 1860 mener universitetshistorikerne vi trygt kan snakke om universitetene som eliteinstitusjoner. Allerede for drøyt 150 år siden begynte bondestudentene på teologistudiet og vannet ut elitestempelet.
Kullene vi selv studerte sammen med for tretti år siden, var heller ikke rene elitestudenter: 80 % av våre medstudenter på 90-tallet kom fra hjem der foreldrene ikke hadde høyere utdanning. Blant dagens studenter har nesten halvparten foreldre med høyere utdanning. Å ha utdannede foreldre er altså langt vanligere blant studenter i dag enn for tretti år siden.
Utviklingen avspeiler selvsagt at en større andel av dagens foreldregenerasjon har høyere utdanning. Men hvis du tror at i dag har alle høyere utdanning, kjenner du nok et snevert utvalg av befolkningen. Over 60 prosent av befolkningen i Norge har ingen utdanning etter videregående, og andelen som begynner på høyere utdanning viser tegn til å flate ut.
Hvis du tror at i dag har alle høyere utdanning, kjenner du nok et snevert utvalg av befolkningen.
Fekjær og Øien
Hvis du selv har foreldre som har høyere utdanning, øker sjansen for at du både begynner på og fullfører utdanning selv.
Påstand 2: Studentene bruker mye mindre tid på studiene nå enn før
Hva er egentlig «før»? Når vi snakker om studenter, er kanskje referansen minnet om hvordan man selv og egne venner var som studenter. Men vi som i dag jobber på universiteter og høyskoler er lite representative for hvordan studenter var. Studenter som selv gjør det godt, har en tendens til å ha overdrevne oppfatninger om hvor gode de andre er, og vice versa.
Litt forenklet kan vi oppsummere forskningen slik: såkalt flinke studenter har en tendens til å tro at de andre studentene var like flinke som dem selv, mens faglig svake studenter har en tendens til å tro at de andre studentene var like svake. Ideer om hvordan studentene var før basert på det vi husker fra egen studietid, er et dårlig grunnlag for å konkludere om studenter før og nå.
Studiebarometerundersøkelsen viser en liten nedgang i tid brukt på studiene: fra 34,4 timers studieinnsats per uke, til 33 timer ti år senere. Halvannen time mindre studietid per uke — at en så liten forskjell skulle gi et voldsomt utslag på studentenes faglige nivå virker usannsynlig. Og var dette egentlig bedre i den gylne tiden da vi selv var studenter? I SSBs studentundersøkelse fra 1998 oppga studentene at de brukte 30 timer per uke på studiene — klart mindre enn i dag.
Hvordan studentene studerer er viktigere enn hvor mye. Utdanningsforskningen har vist at sammenhengen mellom tidsbruk og resultater i utdanningen ofte er svak eller ikke-eksisterende. Det som ser ut til å virkelig bety noe, er hvordan studentene bruker tiden sin, engasjementet deres i utdanningen og læringsstrategiene de velger. Alt dette er faktorer som vi som underviser kan og bør være med på å påvirke.
Å sitte stille og klage over at «studentene mine leser ikke» er en passiv holdning som ikke anerkjenner underviserens betydning. Spørsmålet bør være «hva har du som underviser gjort for å få dem til å lese?». Studier viser at motiverte studenter som opplever klare forventninger fra underviserne legger ned mer tid på studiene.
Påstand 3: De fleste studenter jobber så mye utenom at de ikke har tid til å studere
Å klare seg på bare studielån er hardt økonomisk, og selvsagt finnes det studenter som bruker så mye tid på lønnet arbeid at de ikke har tid til å studere. For undervisere og studieadministratorer er det lett å legge merke til disse studentene: De som jobber mye er nok også de som klager mest på oppmøte, innleveringer og krav. Men er det så sikkert at de som roper høyest, er typisk for alle studenter?
Lånekassen har brukt pålitelige registerdata for å finne ut hvor mye tid heltidsstudenter som mottar studiestøtte bruker på lønnet arbeid. Hvis vi holder sommermånedene utenfor, er det omtrent halvparten av studentene som jobber.
Det vil si at halvparten faktisk har mulighet til å konsentrere seg om studiet i semestermånedene. I snitt bruker studentene sju timer i uka på lønnet arbeid. Dette er faktisk nøyaktig det samme som i vår egen studietid: I 1998 oppga ca. halvparten at de hadde lønnet arbeid, og de jobbet i snitt 7 timer (SSBs studentundersøkelse 1998).
Hvordan både ansatte og studenter kan ta ansvar for å få til god undervisning, er en diskusjon vi gjerne er med på.
Fekjær og Øien
Skal vi finne en tid hvor flertallet av studentene kun brukte tid på studiene, må vi femti år tilbake i tid. Men studentundersøkelsen fra 1974 viste også at levestandarden var betraktelig lavere enn i dag. En tid hvor hver fjerde student manglet bad og dusj hjemme, vil vel de færreste tilbake til.
I dag som tidligere har vi også mange studenter som velger å studere på deltid, og jobbe mye ved siden av. Selv om forskningen viser en svak sammenheng mellom tid brukt på lønnet arbeid og tid brukt på studier for mange studenter, ser vi at de studentene som jobber virkelig mye ved siden av, også bruker mindre tid på studiene.
For at studier og jobb skal kombineres på en god måte må både studentene og utdanningsinstitusjon bidra. Vi som driver høyere utdanning må si tydelig fra om hvor mye arbeid som skal til på studiet, og studentene må avfinne seg med at det er rimelig om det forventes innsats som tilsvarer progresjonen i det studiet de har meldt seg opp til. Dersom vi stadig krever mindre enn det studiet faktisk er normert til, gjør vi både studentene og oss selv en bjørnetjeneste.
Som ansatte i akademia siden tusenårsskiftet, har vi i tjuefem år jevnlig hørt påstander om at studentene de siste årene har endret seg til det verre. Å få til god undervisning hvis studentene er umotiverte og mangler nødvendig faglig grunnlag, er vanskelig — det har vi selv prøvd, med vekslende hell. Hvordan både ansatte og studenter kan ta ansvar for å få til god undervisning, er en diskusjon vi gjerne er med på.
Unyanserte påstander om «studenter nå til dags» sett opp mot et udokumentert bilde av «gårsdagens idealstudenter», bidrar imidlertid ikke til å bedre verken undervisningen eller vår relasjon til studentene.
