Debatt ● Anne Hege Strand og Gunn Enli
Om hva studentene trenger og hva universitetene kan og bør tilby
Stadig flere tar nå høyere utdanning, og studentene kommer med ulike forventninger og forutsetninger. Noen skylder på studentene, andre skylder på skolen. Vi tror noe av svaret ligger hos universitetene selv.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Noe av det vakreste ved universitetet er at det å studere kan endre unge menneskers liv, stimulere til faglig utvikling, gi nye muligheter, og forme personligheter. Likevel faller for mange av de nye studentene fra.
Vi tror imidlertid det er mulig å få flere til å lykkes. Det vil kreve tydelige prioriteringer, differensiering av studietilbud og vilje til å sette studentene i sentrum av læringsprosessene.
Da vi fullførte hovedfag rundt årtusenskiftet, hadde ca. 20 prosent av befolkningen høyere utdanning. Siden den gang velger stadig flere unge å ta høyere utdanning, og i dag har 40 prosent av befolkningen en bachelor- eller mastergrad. Av de som nå nylig har feiret russetiden, vil over halvparten ta høyere utdanning.
Driveren bak denne utviklingen er ikke bare kunnskapstørst hos de unge, men også store samfunnsendringer, behov for spesialisert kunnskap og akademisering av profesjoner.
Kanskje like viktig er det at vi som samfunn i liten grad tilbyr en plan B for unge. I dagens samfunn lanseres utdanning som veien til ‘det gode livʼ for unge. Og det er riktig at utdanning har mange positive effekter. Det legger grunnlaget for unges fremtidige økonomiske sikkerhet, helse og livskvalitet, og den utgjør også selve bærebjelken i en velferdsmodell basert på yrkesdeltagelse.
Debatten om unges fullføring av videregående skole har vært omfattende, mens det har vært mindre diskusjon rundt universitetenes rolle for inkluderingen av unge. Universitetsutdanningenes rolle i samfunnet inngår typisk heller i en mer elitistisk diskusjon knyttet til studentenes konkurranse om de mest prestisjefylte studieplassene.
Kanskje like viktig er det at vi som samfunn i liten grad tilbyr en plan B for unge. I dagens samfunn lanseres utdanning som veien til ‘det gode livʼ for unge.
Strand og Enli
Like fullt er ikke alle universitetsstudier prestisjeutdanninger som krever skyhøye karakterer for opptak. Det skal vi være glade for fordi det gjør det mulig for mange å ta høyere utdanning uten å betale seg inn på kostbare private høyskoler, og bruke år av sitt liv på å forbedre karakterer fra videregående.
Demokratiseringen av høyere utdanning, har langt på vei vært en suksess. Men vi mener den nå trenger ny oppmerksomhet. For mange er overgangen fra videregående til universitet bratt, og studier som det er lett å komme inn på er ofte teoretisk krevende. Frafallet er stort, særlig det første året, noe det er mange årsaker til. Dette er ikke bare et problem for den enkelte student, men også for universitetet som legger opp til undervisning og eksamener som mange ender opp med å ikke delta i.
Vi er i utgangspunktet enig med argumentene til Johanna Gudmestad om forskjellen mellom didaktikkmålene i videregående opplæring og praksis i høyere utdanning, selv om bildet nok er mer nyansert enn det gis inntrykk av. Videregående skole og universitetene har svært ulike pedagogiske kulturer, noe som kanskje lettest lar seg oppsummere i rollene elev og student.
Mens elevene har rett på tilpasset undervisning etter prinsippet om at «alle skal med», så har studenten en friere rolle. På universitetene er melodien oftere at «skal du være med så heng på». Det er absolutt noe veldig fint med det også, at det er noe annet å være voksen student enn ungdom og elev.
Problemet er bare at for mange så fungerer ikke dette.
Det finnes ingen enkel løsning på problemet som ligger i avstanden mellom hva studentene trenger for å lykkes og hva universitetene kan og bør tilby studentene, blant annet grunnet noen reelle dilemmaer og barrierer.
For det første er det store forskjeller mellom studentene. Når underviserne møter nye studenter til høsten, vil de stå overfor en gruppe med svært ulik oppvekst og sosial bakgrunn. Husk at over halvparten av de som går ut av videregående skole, nå tar høyere utdanning.
For det andre er universitetene avhengige av å opprettholde faglig kvalitet. Forslag om å «møte studentene der de er» blir ofte møtt med bekymringer for at nivået vil synke dersom undervisningen i større grad tar hensyn til studentenes faktiske forventninger og forutsetninger.
Husk at over halvparten av de som går ut av videregående skole, nå tar høyere utdanning.
Strand og Enli
En tredje barriere er knapphet på ressurser og kompetanse fordi undervisere i høyere utdanning rekruttert på bakgrunn av faglige kvalifikasjoner. Det er ikke gitt at alle føler seg like godt rustet til å følge opp studentenes forventninger om tettere oppfølging, mer deltakelse og tilbakemelding, samt sosiale og helsemessige tilpasninger. Universitetene har begrensede undervisningsressurser og må prioritere.
For å overkomme disse barrierene må vi ha en bred diskusjon om hva universitetene bør være, hva kvalitetsbegrepet og samfunnsoppdraget i høyere utdanning skal omfatte, og hva det innebærer for samfunnet at det er sosiale skjevheter når det gjelder hvem som lykkes i høyere utdanning.
På et overordnet nivå kan vi snakke om et veivalg. På den ene siden kan veien fra videregående opplæring til høyere utdanning defineres som en tydeligere del av ansvaret til universitetene. I dette ligger at vi ikke har noe annet valg enn å møte studentene der de er faglig. Dette innebærer å gjøre seg kjent med studentenes ferdighetsnivå, tilby opplæring i akademiske grunnferdigheter, ha individuelle samtaler med studentene og gjøre studiene mer deltakende og dialogiske.
Et motsatt, og på mange måter like legitimt, veivalg vil være å fortsette med tradisjonelle undervisningsformer og heller tåle at man mister de som ikke henger med videre i studiene.
Vi ønsker å bidra til å diskutere både dilemmaene og løsningene, slik at universitetene kan komme søkerne våre i møte. Ikke bare fordi det ikke finnes noen plan B for de som ikke lykkes, men fordi vi mener et større mangfold er av vesentlig verdi både for universitetene og arbeidslivet. Altså bør vi gjøre hva vi kan for at plan A lykkes: studentene skal bli møtt med læringsmiljø og undervisningsformer som gjør det mulig å fullføre en relevant høyere utdanning og dermed oppnå alt det positive som følger med.
Noe av det som vil avgjøre om vi lykkes som samfunn framover er i hvilken grad vi klarer å ta vare på studentene som søker seg til høyere utdanning.
