Debatt ● Kristin Melum Eide og Oddveig Storstad
Den store akademiske svekkelsen som har hjemsøkt vårt land
Er vi vitne til en akademisk svekkelse, med redusert kvalitet, i det norske skole- og utdanningssystemet? Vi er blant dem som har tatt til orde for at så er tilfelle. Når vår bekymring ikke tas på alvor, men møtes med bagatellisering og avvisning selv fra ledelseshold, gir det grunn til ytterligere bekymring.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Andelen studenter som får karakteren F synker, mens andelen som
får A øker, og det er ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
(NMBU) andelen A-studenter er høyest (16,3 prosent).
Tre prorektorer for utdanning kommenterer: Eli Kubberød (NMBU) er glad for at studentene ved NMBU leverer så gode resultater, Bjørn Stensaker (UiO) mener at høy inntakskvalitet på studentene forklarer tallene, og Marit Reitan (NTNU) framholder at studentene lar være å stryke fordi det ville oppleves som et nederlag. Dette er forklaringer på hypotesenivå, og all den tid de ikke er empirisk undersøkt, forblir det hypoteser.
Casper Claudi Rasmussen og Stephen Sirris, henholdsvis dekan og prodekan ved NMBU, hevder at «fortellingen om forfall hviler på nostalgi og en svunnen tid». Våre observasjoner avvises blankt — ikke med harde tall og fakta, men basert på at de ikke «kjenner seg igjen i våre observasjoner». Vi ser imidlertid ikke noe som tilsier at Rasmussen og Sirris subjektive opplevelse av situasjonen skulle være mer pålitelig enn de erfaringer vi, og flere med oss, har gjort oss gjennom flere tiårs virke fra undervisning og sensurering.
De to NMBU-erne viser videre til at det «er vanskelig å belegge» at kvaliteten er svekket, men etterlyser ikke empiriske studier verken til å belegge eller avvise at så er tilfelle. Det som i dag brukes som indikatorer på hvorvidt kvaliteten øker eller synker i høyere utdanning er 1) nivået på inntakskarakterene, 2) gjennomstrømming (antall studenter som fullfører graden på normert tid) og 3) studentenes sluttkarakter.
Den flunkende nye Tilstandsrapport for høyere utdanning 2024 viser at karakternivået blant søkere til høyere utdanning har økt kraftig siden 2007. Verken HK-dir eller forskerne bak rapporten tar tallene for god fisk, men spør: Startkompetansen til studentene — stadig bedre?
Det er på høy tid at det gjennomføres studier som gir oss bedre empirisk grunnlag for å diskutere kvaliteten i høyere utdanning.
Eide og Storstad
Årsaken til usikkerheten er at vi i høyere utdanning paradoksalt nok ikke har uavhengige kvalitetsmål, slik man har i grunnskolen. PISA kjenner de fleste til, men norske elever deltar også i ICCS, PIRLS, TIMMS og ICILS, i tillegg til at det gjennomføres nasjonale prøver som holder oppsyn med kvaliteten i norsk skole.
Fra midten av 2010-tallet har norske elevers prestasjoner i internasjonale studier som måler elevenes kunnskaper i matematikk, naturfag, leseforståelse og demokrati vist en tydelig negativ utvikling, mens karakternivået på vitnemålene går motsatt vei. Uavhengige kvalitetsmål avslører altså en inflasjon i karakterer og deflasjon i kunnskap. Karakterinflasjon, som automatisk innebærer en devaluering av reell kunnskap og akademiske prestasjoner, er belyst og belagt for andre land og på ulike utdanningsnivå, blant annet her, her, her og her.
Med andre ord, karakterene er ikke lenger er et troverdig mål på akademiske prestasjoner, og økt inntakskvalitet er ikke et troverdig mål på økt studentkvalitet.
Hva med gjennomstrømming? I et finansieringssystem hvor man taper økonomisk på å gi en F, er en diskusjon om kvalitet rusk i maskineriet, og stykkpris på fullførte grader gjør det vanskeligere å få gehør oppover i systemet for bekymringsmeldinger fra vitenskapelige ansatte.
En del kandidater vi setter godkjentstempel på, besitter strengt tatt ikke det minimale kunnskapsnivået de burde ha. Gjennomstrømming anses å være viktigere, og i mange fag står det jo heller ikke om liv eller død. Her viser vi til våre egne erfaringer, men også en lang rekke andre sensorers oppriktige bekymring for at strykprosenten ved norske universiteter er farlig lav. Gjennomstrømming er derfor i seg selv ikke et mål på kvalitet.
Karakterinflasjonen, bakgrunnen for Khronos oppslag, rammer også sluttkarakterenes pålitelighet, noe Rasmussen og Sirris selvfølgelig er påtrengende klar over. Når alle får A, får ingen A. I tillegg påvirkes sluttresultatene naturlig nok også av inntaksnivået. Nokut påpekte allerede i 2018 at «en svak startkompetanse hos studentene kan føre til at lærestedene legger undervisningen på et faglig lavere nivå enn de ellers ville ha gjort og dermed bidrar til å senke kvaliteten».
Konklusjonen må være at ingen av de tre indikatorene kan si noe om kvaliteten i høyere utdanning.
Det er derfor på høy tid at det gjennomføres studier som gir oss bedre empirisk grunnlag for å diskutere kvaliteten i høyere utdanning, i hvilken grad karakterene reflekterer studentenes kunnskapsnivå og i hvilken grad det er forskjeller mellom fag og studiesteder.
Det er lett å forstå hvorfor dekan og prodekan ved NMBU rykker ut med brannteppene i denne diskusjonen, og at de griper til den noe forslitte taktikken med å diskreditere våre observasjoner og vår bekymring som «nostalgi og mimring om en svunnen tid». Men når vi uttaler oss, er det ikke fordi vi skuer bakover, men framover. Det er framskriving av dagens samfunnstrender som gir grunnlag for bekymring i den grad at vi tar omkostningene ved å uttale oss.
Selv har vi en urokkelig tro på verdien av kunnskap både på individ- og samfunnsnivå, uttrykt gjennom NTNUs motto «Kunnskap for en bedre verden», og har søkt å bidra til det som en gang ble omtalt som det lovende kunnskapssamfunnet (som for øvrig ingen snakker om lenger).
Vår bekymring kan uttrykkes såre enkelt: Høyere utdanning bør ikke reduseres til en vitnemålsfabrikk!
Eide og Storstad
Internett, søkemotorer og KI har gjort individuell kunnskap unødvendig, mener mange. «Lommehjernen» gir deg all nødvendig informasjon! Men uten en solid kunnskapsbase i eget hode blir det krevende å vite hva som er sant, mindre sant og direkte usant. På den måten blir vi sårbare for manipulasjon og samfunns demokratiske beredskap svekkes. Dette påpekte Franklin D. Roosevelt presist lenge før internett og sosiale media: «Democracy cannot succeed unless those who express their choice are prepared to choose wisely. The real safeguard of democracy, therefore, is education.»
Men det forutsetter jo at utdanningen har et innhold. Og uten sikre mål på kvalitet, blir dette et uavklart spørsmål. Dette burde bekymre flere enn oss, både studenter, undervisere, akademiske ledere og politikere. Vår bekymring kan uttrykkes såre enkelt: Høyere utdanning bør ikke reduseres til en vitnemålsfabrikk!
