Snørr og bart i debatten om internasjonalisering

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det pågår en debatt om tap av norsk fagspråk, og at norske forskere kan komme i mindretall ved norske universiteter. Andelen av utenlandske forskere ved institusjonene er nå på 32 % prosent, og hele 50 % innen naturvitenskap og teknologi. Dette vil trolig øke, for om norske forskere er like gode som de i resten av verden, vil man ved «fri diffusjon» ende opp med en andel norske forskere på 1 %. Dette er vår andel av forskerpopulasjonen i verden. Sådan er gasslovene, selv om de neppe gjelder fullt ut her.

Da forsker Cecilie Hellestveit tillot seg å peke på noen problematiske sider ved dette, mente daværende rektor ved NMBU professor Curt Rice at det var så fremmedfiendtlig at hun ikke burde slippe til i norske medier. Han tvitret også om at det var underlig at 68 % av universitetsforskerne i Norge kom fra bare ett enkelt land.

Debatt ● svenn-erik mamelund

Kvalitet i forskning skrus tilbake femti år

Mer nylig har Ola Borten Moe tirret på seg et bredere felt av kritikere, inkludert min egen rektor Svein Stølen. Kritikken virker noe gammelmodig i en globalisert verden der også universitetene møter nye dilemmaer i motsetningene mellom det lokale og det globale. Den er også basert på simplistiske forestillinger om hvordan man samler talent fra populasjoner av ulik størrelse (nasjonale og internasjonale). Det er for eksempel neppe slik at det ville blitt født 7 Einsteiner i 1879 dersom verdens folketall hadde vært som i dag, 7 ganger større.

Hovedkritikken av universitetene har lenge vært at de er elfenbenstårn, fjernt fra samfunnet rundt seg. Man snakket til og med lenge latin. Det vil derfor neppe bli forstått av norske skattebetalerne om universitetene utvikler seg til parallellsamfunn hvor campus bare tilfeldigvis ligger på en gressplen i Norge. Da ville det være billigere å stå i fjernkommunikasjon med forskerne rundt Harvard Yard, de er jo stort sett mye flinkere også.

Alle norske universiteter, inkludert Universitetet i Oslo, er opprettet med en lokal begrunnelse, og regionale hensyn er den store drivkraften bak det store antallet «nye» universiteter vi har fått i vår tid. Altså bokstavelig talt provinsialisme.

Et universitet har kanskje to fundamentale oppgaver: den ene er å lytte på de internasjonale faglige «frekvensene» over et bredt spektrum, og den andre er å representere en nasjonal kunnskapsberedskap basert på denne lyttingen. Vår rolle i samfunnet omfatter foruten kandidatproduksjon (som skal arbeide i norske miljøer), tradisjonell formidling og debatt, politisk og faglig rådgiving og lokal eller nasjonal næringsutvikling.

Som et eksempel tror jeg de fleste opplevde det betryggende at Folkehelseinstituttet under pandemien hadde eksperter som snakket norsk, og hadde et intimt kjennskap til det norske samfunns- og helsesystemet — i tillegg til å befinne seg i den internasjonale forskningsfronten i epidemiologi. Det var et meget vanskelig navigerbart farvann for oss som prøvde følge med i den internasjonale fagdebatten, og de lokale loser var gode å ha.

Norsk som fagspråk har stått sentralt i debatten, hvor særlig professor Tore Wig har vært bekymret for at forskningen skal bli fornorsket og provinsiell om det skal publiseres på norsk. Dette er riktig, men for meg som har erfaring fra medisin og naturvitenskap er dette å slå inn åpne dører. Jeg skrev selv min hovedoppgave på norsk i 1981, men dataene ble publisert på engelsk, og jeg har vel knapt sett en forskningsartikkel på annet enn engelsk i mitt felt i de 40 årene som har gått siden. Det ville naturligvis være dårskap å publisere bare for den håndfull av mine fagfeller som forstår norsk.

Wig er også bekymret for at et krav om at utenlandske forskere må lære seg norsk vil hindre at vi rekrutterer de beste av dem til å berike våre miljøer. Det er urimelig å vente at midlertidige forskere på postdoktor- og ph.d.-nivå, hvor de fleste er her en kortere periode, skal lære seg norsk. Men under henvisning til universitetets samfunnsbyggende rolle er det ikke et urimelig krav at de som får faste stillinger lærer seg norsk. Min erfaring er at mange forskere med en ikke-skandinavisk bakgrunn selv etter flere tiår ikke behersker norsk på et administrativt nivå, for ikke å snakke om å beherske et norsk fagspråk.

norsk fagspråk

Vil at alle skal lære norsk, men vet ikke hva de skal lære

Jeg tror også Wig tar feil når han mener vi ikke tiltrekker oss de beste forskerne fordi de må lære seg norsk. Jeg tror utenlandske forskere på toppnivå er mer opptatt av de økonomiske betingelsene for å utøve forskning i Norge. Finansieringen av Norsk forskning er under gjennomsnittet i OECD og særlig er vilkårene for fri nysgjerrighetsdrevet forskning veldig dårlige.

Som en del av debatten er professor Tor Eldevik bekymret for at «insentivene» for å motta EU-midler reduseres. Det er et litt underlig argument fordi insentivet for å søke penger i alle andre sammenhenger jeg vet om, er nettopp de pengene man kan bli tildelt, ikke mer. Superinsentivet til for eksempel et ERC Starting Grant har vært så sjenerøst at det alene vil dekke en lønning for prosjektlederen i kanskje 30 år framover, og instituttene har kappes om å få gratis stillinger på denne måten. Det er jo flinke folk, men det er klart at et sånt superinsentiv representerer mindre penger til annen forskning. For eksempel kunne pengene brukes i nasjonale tildelinger for å styrke kompetansen til andre forskere slik at vi kanskje blir flinkere til å trekke til oss mer midler. Hittil har Norges utgifter til EU-forskningen vært større enn det vi får tilbake selv om vi ikke regner inn superinsentivene. 

Mitt fag har historisk hatt det omvendt, noen av de virkelige toppfolkene blant nordmenn dro til USA som har et mye rikere tilbud til forskere. Slik «brain drain» av norsk talent tror jeg er et større problem enn et norsk språkkrav til utenlandske søkere. Selv har jeg forsket i til sammen 4 år i USA og burde kanskje blitt der, rent profesjonelt ville det vært mye bedre vilkår for å bygge en karriere videre.

Det finnes naturligvis toppmiljøer i Norge som tiltrekker seg yngre forskere av rent faglige grunner, men mange tiltrekkes nok også av den norske velferdsstaten og at lønningene for yngre forskere er blant verdens høyeste. Noen kommer også av private grunner (ektefeller, norsk natur og ski), og man skal ikke stikke under stol at faste stillinger er et knapphetsgode for eksempel i Tyskland, men jeg gjetter på at de aller beste tyskerne heller blir hjemme.

Jeg tror et reelt krav om norsk for å få fast stilling er bra, om det skulle komme en nobelprisvinner som forelsker seg i en norsk mann eller kvinne kan vi sikkert finne en løsning med et rent forskningsprofessorat eller noe slikt.

Domenetapet for norsk er allerede stort i mitt fag. Lærebøkene på alle nivåer og nesten all undervisningen fra mellomnivået og oppover er på engelsk. Når jeg har muntlig eksamen (de kan velge norsk eller engelsk) kommer det et kaudervelsk av norwenglish. Jeg har undervist mye på norsk for legestudenter (de må ha et norsk fagspråk), så jeg klarer meg. Løsningen er nok rett og slett at en god del av undervisningen må være på norsk i flere fag. Derimot har jeg lite tro på den nye språklovens formalisme om at vi skal ha eksamen på norsk også for engelske emner. Eksamen har liten læringseffekt, og med dagens «lavterskeltilbud» for klager, må oppgavene kvalitetssikres nøye med tanke på ulikt meningsinnhold, og norskkravet utløser også krav om eksamen på begge målføre, så det blir tre versjoner. Norske læresteder bruker allerede altfor mye tid på eksamener.

I samme kostbare kategori er Svein Stølens mantra om parallellspråklighet. Hvor omfattende skal det være — duplisering av forelesninger og kompendier? Dette vil jo naturligvis kreve enorme akademiske ressurser på bekostning av forskning og undervisning.

Den siste delen av debatten har handlet om gratisprinsippet. Jeg er sterk tilhenger av at utdanning for folk som bor her skal være gratis. Jeg er selv annen generasjons akademiker og min far var den eneste som fikk høyere utdannelse i hans familie, de hadde ikke råd til mer, og jeg vil ikke tilbake dit. Det er utvilsomt også riktig å oppfylle våre EØS-forpliktelser, og det finnes vel knapt noe viktigere bistandstiltak enn å gi gratis utdanning til folk fra land med svake utdanningstilbud, særlig om kandidatene drar hjem etter endt utdanning og bygger landet. På den annen side er utdanning blitt en vare, og det er ikke bærekraftig å gi gratis utdanning til folk fra land der vi selv må betale, slik som USA og Australia. En master i Australia koster opptil en halv million kroner bare i semesteravgifter.

Debatt ● Stein Joar Hegland

Akademisk apartheid, nei takk!

Som utbruddet fra Curt Rice illustrerer har det blitt vanskelig å snakke om universiteter som nasjonsbyggende institusjoner. Selv om universitetene alltid har vært, og skal være, internasjonalt orienterte, krever globaliseringen en ny debatt om institusjonene spesielt og selvsagt nasjonalstatenes rolle generelt.

Stein Rokkan, som jo nettopp hadde periferi-sentrum konflikter som et av sine interesseområder ble spurt om hvorfor han forble ved det noe provinsielle Universitet i Bergen. Han følte stor lojalitet til institusjonen, men han var i USA hvert tredje år, hans kone var engelsk og lektor i faget ved UiB, og mente hans engelsk var bedre enn hennes. Men, sa han, når jeg hører ordet gult, så ser jeg liksom et gult glimt, det skjer ikke når jeg hører ordet «yellow».