Debatt ● svenn-erik mamelund
Kvalitet i forskning skrus tilbake femti år
Uten internasjonalisering vil forskningen på mitt fagfelt falle i kvalitet, skriver Svenn-Erik Mamelund.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Tore Wig mener regjeringens akademiske nasjonalisme skrur norsk akademia tilbake til 1990-tallet, til en tid med «Mot i brøstet-stil» og lite internasjonal publisering og mobilitet. På mitt eget fagfelt, samfunnsvitenskapelige studier av historiske pandemier, er jeg redd tiden skrus helt tilbake til 1970-tallet, til en tid med slengbukser og med forfattere som skrev bøker om spanskesyken i eget hjemland, på eget språk og hvor alle bøkene hadde lik innholdsfortegnelse.
Bakgrunnen for Tore Wigs pessimisme er at regjeringen har fjernet tellekantene og flere av insentivene for europeisk forskningssamarbeid, at de har innført studiepenger for studenter utenfor EU, og at de vil øke vektlegging av norskspråklige tidsskrifter, og sette språkkrav til internasjonalt ansatte.
Ola Borten Moe og Åse Wetås (direktør i Språkrådet) er, ikke overraskende, uenige med Wiig og hevder at det ikke er et motsetningsforhold mellom internasjonalisering og språkkrav for internasjonalt ansatte samt å ta vare på norsk fagspråk.
Jeg er enig med Tore Wig. Uten internasjonalisering vil forskningen på mitt fagfelt falle i kvalitet, våre postdoktorer ville ikke nå opp i kampen om stillinger internasjonalt og vi hadde ikke kunnet bygge opp Senter for forskning på pandemier & samfunn (PANSOC) ved universitetet OsloMet.
Ettersom våre ansatte og gjesteforskere er internasjonale, foregår alle møter, akademisk dagligliv og sosiale sammenkomster på engelsk.
Svenn-Erik Mamelund, professor OsloMet
De første bøkene om spanskesyken (1918—20) ble skrevet av historikere på 1970-, 1980- og tidlig 1990-tall. Om du leser innholdsfortegnelsen i disse bøkene vil det slå deg hvor like de er i hva de handler om og i hvor liten grad innholdet sees i sammenheng med annen tidligere internasjonal litteratur. Dette var en tid med sterk nasjonal lokalisme, og mange av forskerne skrev kun om eget land, det lokale og på eget språk — til tross for at spanskesyken var en internasjonal influensaepidemi. Bøkene ga ofte fin lokalhistorie, men flyttet ikke kvaliteten og forskningsfronten på feltet internasjonalt.
På midten av 1990-tallet var jeg så å si alene på feltet samfunnsvitenskapelige studier av spanskesyken og historiske pandemier i Norge. Heller ikke internasjonalt var feltet stort den gang.
På slutten av 1990-tallet skrev jeg masteroppgave om spanskesykens spredning og demografiske konsekvenser. Jeg var helt sulteforet på å møte andre på mitt felt, og var den eneste fra Norge på en internasjonal konferanse om spanskesyken i 1998 som ble holdt i Cape Town, Sør-Afrika. Dette var den første konferansen på feltet og samlet personer fra hele verden og fra flere fagfelt. Som masterstudent betalte jeg reisen, oppholdet og konferanseavgiften selv.
Fortsatt er mitt fagfelt ikke stort i Norge, og selv om mange kanskje tror at verden i dag er full av eksperter og forskere på feltet etter covid-19. pandemien, tar de feil.
For å nå andre fagfeller og interessenter på mitt felt, har jeg alltid måtte delta på internasjonale konferanser og skrive på engelsk. Sånn er det fortsatt ettersom de fleste kollegene er internasjonale.
I 2020 begynte en amerikansk kollega og jeg å bygge opp Senter for forskning på pandemier & samfunn (PANSOC) på Universitetet OsloMet. Vi har hatt flere utlysninger de siste tre årene, men få eller ingen søkere fra Norge på våre postdoktor-stillinger eller gjesteforsker-programmer. De fleste av våre forskningsassistenter og masterstudenter er også internasjonale. Vi har også hatt et opphold på Senter for grunnforskning (CAS) 2022—23 hvor vi studerte urfolk og historiske influensapandemier. Også her har så å si alle gjesteforskerne vært internasjonale. Dette er ikke overraskende ettersom feltet er lite, selv internasjonalt.
Ettersom våre ansatte og gjesteforskere er internasjonale, foregår alle møter, akademisk dagligliv og sosiale sammenkomster på engelsk. Stort sett publiserer vi på engelsk, men som det ble kjent under pandemien formidlet jeg seint og tidlig som senterleder til presse og alle andre interesserte både på norsk og på engelsk.
Regjeringen har foreslått krav til et kvart år med norskopplæring for postdoktorer. Dette utgjør 25 prosent av tiden til en ettårig post-doc, 13 prosent av en toårig og åtte prosent av tiden for en treårig postdok.
Våre internasjonale postdoktorer underviser ikke og har mer enn nok med å gjøre seg sysselsettbare internasjonalt, for jobbene på feltet finnes ikke i Norge. Dette betyr i praksis at de må konsentrere seg om forskningen, internasjonal publisering og å skaffe eksterne forskningsmidler, for det er først og fremst dette de vil bli målt på når de søker faste jobber. Da blir det i liten grad tillagt vekt om de har skrevet en kronikk på norsk eller deltatt på Dagsnytt 18.
Krav om obligatorisk kvart årsverks språkopplæring gir heller ikke postdoktorene tillit. Hos oss har dessuten alle frivillig deltatt på kortere norskkurs på OsloMet.
Akademisk lokalisme var populært fra 1970-tallet og frem til midten av 1990-tallet og var gangbart da, men om vi skal skru tiden tilbake 50 år og skrive lokal pandemihistorie på norsk bringer ikke det fagfeltet og forskningskvaliteten fremover.
Pandemiene er internasjonale, og forskningsfeltet samfunnsvitenskapelig pandemiforskning er helt avhengig av internasjonalt samarbeid, publisering og mobilitet. Det samme er Senter for forskning på pandemier & samfunn (PANSOC) på OsloMet.
Vi trenger derfor tillit og ikke mistillit, mer og ikke mindre internasjonalisering og publisering, samt tydelige prioriteringer for kvalitet i forskning.
