Skylder staten 220.000:
— Hindrer meg i å anke

Å havne i konflikt med arbeidsgiver kan bli en kostbar affære. Offentlig ansatte akademikere som havner i den situasjonen har en mektig motpart, nemlig staten, å forholde seg til.

Amrei Müller, Kristian Steinnes og Øyvind Eikrem er alle tre ferske eksempler fra norske universiteter, på at deres protester har kostet dem dyrt, så dyrt at de ser eller har sett det, som vanskelig å fullføre med den juridiske bistand eller tiltak de hadde ønsket seg.

Khrono har også vært i kontakt med en fjerde person i sommer. Vedkommende forteller at hen har gitt opp å ta sin sak mot arbeidsgiver videre etter å ha sett utfallet av Müllers sak og de økonomiske konsekvensene saken har hatt for henne.

rettssak

Møter Universitetet i Oslo i retten: — Det er en motvilje mot å ansette ut­lendinger

— Et mye høyere beløp

Da Oslo tingrett frifant Universitetet i Oslo (UiO) ble Müller også idømt å betale sakskostnadene til universitetet på 220.000 kroner. En sum som kommer i tillegg til hennes egne omkostninger på omtrent samme beløp.

I en kronikk skriver hun at de høye saksomkostningene hindrer henne i å anke dommen.

— Dette er et veldig stort beløp for meg som forsker og universitetslektor som jobber, og har jobbet, i flere europeiske land på prosjektbaserte kontrakter, uten fast stilling.

— Beløpet er også mye høyere enn jeg hadde forventet ved et tap i tingretten. Det er ingen selvfølge at jeg skulle bli dømt til å betale UiOs sakskostnader. I saker mot staten er det ganske vanlig at partene ender opp med å bære sine egne sakskostnader, på grunn av det ujevne styrkeforholdet mellom partene, sier Müller.

Müller forklarer at et eventuelt tap i ankesaken i lagmannsretten, med sakskostnader som vil overstige én halv million kroner, er simpelthen ikke en risiko hun kan ta.

Les også: Mener det ikke er fiendtlige holdninger mot uten­landske søkere

Frykter konsekvensene

Hun er skuffet på egne vegne, men også fordi hun frykter konsekvensen dommen kan ha for resten av sektoren.

«Denne prislappen vil selvfølgelig avskrekke enhver annen akademisk arbeidssøker til å utfordre en ansettelsesbeslutning tatt av universitetet, uansett hvor urimelig beslutningen vil være», skriver Müller videre i kronikken.

— Med tingrettsdommen vi fikk, mislyktes jeg med å presse Det juridiske fakultetet til å reformere sine ansettelsesprosedyrer og gjøre dem mer rettferdige, mer transparente og mer forutsigbare for alle søkere. Jeg ga dessverre også UiO en «offisiell tillatelse» til å fortsette med sin problematiske rekrutteringspraksis, sier Müller.

Sett i ettertid mener hun det ikke var verdt å gå til sak mot universitet.

UiO har blitt forelagt flere av Müllers uttalelser, men ønsker ikke å kommentere saken.

— Kan ikke gjøres helt risikofritt

Leder av Advokatforeningen, Jon Wessel-Aas, sier at tvister mellom enkeltborgere og staten vil ofte «kunne fremstå som Davids kamp mot Goliat».

For vanlige borgere kan det være en uheldig ubalanse i styrkeforholdet forklarer Aas, men i tilfeller der det er konflikt mellom en statsansatt og staten som arbeidsgiver er staten mer likestilt med andre ressurssterke arbeidsgivere.

— Men arbeidstakers rettigheter er selvsagt også viktige, og for en ansatt som ikke har en fagforening i ryggen, kan det selvsagt være tungt å reise og gjennomføre søksmål mot arbeidsgiver, uavhengig av om arbeidsgiver er staten eller en stor privat virksomhet, skriver Wessel-Aas i en e-post til Khrono.

Hans oppfatning er likevel at domstolene ofte tar hensyn til styrkeforholdet mellom partene og lar arbeidstaker slippe å betale for statens sakskostnader, gitt at retten mener den ansatte hadde grunn til å prøve saken.

— Det kan ikke gjøres helt risikofritt å reise søksmål, heller. Da vil man kunne få mange ugrunnede søksmål, noe som verken gagner partene selv eller rettssystemet generelt, skriver Wessel-Aas.

Ble sittende igjen med en betydelig regning

Snakker man om konflikter i universitets- og høgskolesektoren er det vanskelig å komme utenom Institutt for historiske studier ved NTNU. Historieprofessor og tidligere leder i Forskerforbundet ved NTNU, Kristian Steinnes, ble sommeren 2018 «tvangsflyttet».

Tolv kolleger reagerte og sendte et brev til universitetsledelsen, der de uttrykte bekymring over «illegitim maktbruk» ved landets største universitet og ba om at vedtaket reverseres.

En annen gruppe ansatte reagerte på brevet, og arbeidsmiljøkonflikten på instituttet ble for alvor kjent for offentligheten.

• Se også: Les alt om Steinnes-saken

For Steinnes ble konflikten kostbar. Tidlig i prosessen sa Forskerforbundet nei til å gi Steinnes økonomisk bistand, og han ble sittende igjen med en «betydelig regning» selv.

— Personlig ble jeg nødt til å søke ekstern juridisk hjelp før fagforeningen kom på banen. Det var svært uheldig, og skyldtes interne forhold ved NTNU. Rent økonomisk fikk jeg støtte av kolleger og venner, men til syvende og sist ble jeg sittende igjen med en betydelig regning.

• Les også: Kolleger starter kronerulling til NTNU-professor

Steinnes forklarer at Forskerforbundet etterhvert kom på banen med økonomisk støtte.

Hvis man ikke har en fagforening i ryggen, er det en betydelig økonomisk risiko å gå til sak mot arbeidsgiver, mener Steinnes.

— Men å gå til sak innbefatter også mye mer. Saken vil dra ut i langdrag, det blir på nytt mye oppmerksomhet om både sak og person, og den psykiske belastningen blir betydelig. Sett fra et økonomisk perspektiv, kan rettsikkerheten være truet dersom man ikke har en fagforening i ryggen, sier Steinnes.

Eikrem: — Nesten umulig

En som nå står midt i en svært offentlig konflikt med arbeidsgiver, er førsteamanuensis ved NTNU, Øyvind Eikrem. Etter at Filter nyheter i vinter skrev en sak om Eikrem og hans angivelige hemmelige Facebook-kontoer der han skal ha publisert fremmedfiendtlig innhold.

Eikrem har hele veien nektet for at han står bak. I mars hyret begge parter inn advokater. NTNU-ledelsen mente det var svært viktig å enten få avkreftet eller bekreftet opplysningene i Filter Nyheters sak.

Nytt i sommer var det når det ble kjent at en bekjent av Eikrem sier at det er hans om har gjort det Eikrem blir beskyldt for, og at NTNU ble informert om dette i februar.

Les også: Bekjent av Eikrem sier han står bak rasistisk nettaktivitet

NTNU sendte fredag før pinse varsel til Eikrem om at de som arbeidsgiver kom til å gjennomføre innsyn i e-posten hans og annet elektronisk lagret materiale.

Den endelige datoen for gjennomføringen av dette innsynet var 6. juli. Det er et innsyn der Eikrem har krav på å være til stede når det blir gjennomført, men han hadde ikke råd til å få med seg advokat, og han valgte derfor ikke å benytte seg av denne muligheten.

Eikrem lurte også på om det var mulig å få stanset NTNU, men fikk beskjed om at en midlertidig forføyning fra tingretten ville ha en prislapp på 70.000 kroner, noe han ikke hadde råd til.

Han mener det er nesten umulig for en vanlig ansatt å ta en konflikt med arbeidsgiver til retten.

— Det er kun de envise (sta, journ.anm.), som de sier i Sverige, som gjør det. Du legger deg ut med folk i sektoren. Når jeg vil anslå at 85-90 prosent av alle ansettelser handler om nettverk, stenges den døren fort. Det er et mirakel at jeg fikk fast jobb, sier Eikrem.

I forbindelse med sin egen sak forteller Eikrem at han er blitt nøye på hva han bruker sin advokat til for å holde utgiftene nede.

Eikrem mener saken som Müller går på rettssikkerheten løs.

— Å få en tingrett til å skjønne hva som skjer i universitetsverden er utrolig vanskelig. Det viser en dyp umoral at så mange ansettelser er avgjort på forhånd, legger han til.

Ønsker bedre interne klagemuligheter

For Amrei Müller er det likevel viktig at det komme bedre interne klagemuligheter på plass for at færre ansatte skal havne i en situasjon der de vurderer å gå til sak mot arbeidsgiver.

— Jeg har opplevd den interne klageprosedyren som ineffektiv og veldig ubehagelig. Det er en ustrukturert prosess der det er vanskelig å finne ut av og forstå skrittene som må tas, og hvilket utfall man rimelig kan håpe på, sier Müller.

For Amrei Müller kan en løsning for å betale regningene komme i form av «crowd funding». Hun forteller at flere eks-kolleger og ansatte ved UiO har foreslått å samle inn penger på den måten for å hjelpe henne med sakskostnadene.

— Kanskje dette kan være et eksempel for å støtte andre klare saker i fremtiden, spør hun.