Sjekk ut eventuelle bivirkninger av internasjonalisering

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De siste ukene har det gått en til tider nokså hard debatt om internasjonalisering i akademia. På den ene siden står de som mener at internasjonalisering har store positive konsekvenser for norsk akademia. De har selvfølgelig helt rett i det – mange fagmiljøer har blitt vesentlig styrket og det større innslaget av konkurranse og utenlandske forskere har bidratt til å løfte kvaliteten på norsk forskning.

Ved min egen arbeidsplass, Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, har vi for eksempel fått inn fantastisk dyktige kollegaer som løfter hele instituttet. Å være bekymret for internasjonalisering i seg selv er dermed ikke en holdbar posisjon, og påstander som at utenlandske forskere bare er her fordi de ikke har fått gode nok jobber andre steder er sårende og unødvendige.

På den andre siden står de som bekymrer seg for om en rask internasjonalisering også kan bringe med seg noen utilsiktede, negative konsekvenser. Skaper det utfordringer med å opprettholde undervisning på norsk eller sensurere norske eksamener? Har det konsekvenser for utvikling og opprettholdelse av et norsk fagspråk, eller for formidling til skattebetalerne som finansierer det vi holder på med på universitetene?

Aller viktigst: Gjør det at vi får mindre forskning på forhold av særlig relevans for Norge, men som i liten grad forskes på andre steder? Eksempler her kunne være norsk historie, politikk eller rettsvitenskap.

Dette er legitime, empiriske spørsmål som er vel verdt å undersøke, og debatten må kunne løftes uten beskyldninger om nasjonalisme eller provinsialisme. Men selv hvis det skulle vise seg å oppstå slike problemer, bør de neppe løses med tiltak rettet mot internasjonalisering som sådan. Derimot kan vi sette i verk tiltak som går direkte løs på de (eventuelle) utfordringene.

For eksempel kan vi tilby bedre språkopplæring og sette i gang en reell håndheving av kravet om at ansatte skal kunne snakke og undervise på norsk innen et visst antall år. Vi kan også kanalisere midler til forskning av spesiell relevans for norske forhold via Norges forskningsråd. Dette tar tak i problemene ved roten heller enn å kaste barnet ut med badevannet.

les også

Internasjonaliseringen har ikke gått for langt

Det avgjørende er jo at relevante forhold forskes på, ikke om det er norske statsborgere som gjennomfører forskningen. Det er en vinn-vinn situasjon om de beste hodene forsker på det vi ønsker å vite om norske samfunnsforhold eller kontinentalsokler.

Utenlandske forskere ved norske universiteter utgjør en stor ressurs. Det vil være uheldig å innføre politiske tiltak for å begrense internasjonaliseringen av akademia. Derimot bør vi undersøke empirisk om den har uheldige bivirkninger, og deretter rette tiltak inn mot bivirkningene, heller enn mot internasjonaliseringen som sådan. På den måten kan vi få det beste fra to verdener.

les også

Welcome to Norway!

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside