Debatt ● Svein Stølen og Åse Gornitzka
Sikkerhetsloven er ikke vår eneste rettesnor
Vi må være uhyre forsiktige med å flytte makt fra universiteter og forskere med akademisk frihet til statlige myndighetsorganer. Det er en oppskrift vi kjenner fra land vi ikke ønsker sammenlikne oss med.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sikkerhetsloven står over akademisk frihet, postulerer Kenneth Ruud. Ja, det finnes grenser for den akademiske friheten; den er begrenset av norsk lov og av etiske og moralske prinsipper og vurderinger. Noen grenser er åpenbare og enkle å vurdere. Mange er mer i gråsoner og krever at den enkelte institusjon og forsker gjør vurderinger. Med akademisk frihet følger et akademisk ansvar.
Dette er fundamentet for universitetet som institusjon. Derfor må vi være på vakt mot forslag til tiltak fra myndigheter og gjennom det offentlige ordskifte som kan komme til å flytte grensene for institusjonell autonomi og akademisk frihet, basert på forutsetningen om nasjonal sikkerhets absolutte forrang.
Universiteter og høgskoler er ikke bare underlagt sikkerhetsloven. Universiteter og høgskoler har en lovpålagt plikt til å fremme og verne akademisk frihet og dem som utøver den.
Universitetets eksistensberettigelse er at vi skal drive friest mulig sannhetssøken. Uten akademisk frihet kan ikke universitetet oppfylle sitt formål. Friheten til å velge problemstilling, metode, samarbeidspartnere og publiseringsform/kanal er essensiell. Det er en frihet som selvsagt må utøves innenfor lovpålagte og etiske grenser. En frihet som liberale demokratier bør fremme og verne.
Vi må være uhyre forsiktige med å flytte makt fra universiteter med institusjonell frihet og forskere med akademisk frihet under ansvar, til statlige myndighetsorganer. Det er en oppskrift vi kjenner fra land vi ikke ønsker sammenlikne oss med.
Det viktige spørsmålet er derfor hvordan vi best ivaretar institusjonell autonomi og den enkelte forskers akademiske frihet i en tid med stor geopolitisk usikkerhet. Selvsagt må militære og nasjonale/regionale sikkerhetsbehov ivaretas i Norge, Europa og blant våre allierte. Like selvsagt må vitenskapelig integritet og konkurranseevne, og vitenskapens evne til å søke sannhet og løsninger for de store samfunnsutfordringer ivaretas.
Det pålegger institusjoner og forskere å vurdere dette og sikre en balanse. Vi må selv sørge for at de sikkerhetshensyn som alltid har rammet inn vår virksomhet, i en tid med stor offentlig oppmerksomhet rundt disse hensynene, ikke fører til nedkjøling av internasjonalt samarbeid.
Vi må selv sørge for at de sikkerhetshensyn som alltid har rammet inn vår virksomhet, i en tid med stor offentlig oppmerksomhet rundt disse hensynene, ikke fører til nedkjøling av internasjonalt samarbeid.
Svein Stølen og Åse Gornitzka
Dette er ikke minst viktig da universiteter og høyskoler også er lovpålagt å bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling. Klima og miljø er den største langsiktige krisen vi står overfor og den knyter i stor grad til globale sikkerhetsspørsmål. Klimaendringene påvirker tilgangen til vann, energi og mat og gir opphav til krig, konflikt og tvungen migrasjon. Verdens økende ulikhet er kanskje vår største sikkerhetsrisiko.
Det er grunn til å påpeke at en oppskrift med mer militær forskning og mer sivil forskning innrettet mot militæret ikke vil løse denne eller andre prekære globale kriser. Verdens bærekraftsmål er langt fra å bli innfridd.
Seks av de ni såkalte tålegrenser for planeten i Johan Rockstrøms og andres anerkjente rammeverk for å måle risiko knyttet til planetens bærekraft er allerede overskredet og utenfor de grensene som er satt for en planet i «god helse». FNs bærekraftsmål er åpenbart fortsatt helt avgjørende å nå. Og mål 17 er ofte ansett som det viktigste. Partnerskap for å nå de 16 andre tett sammenvevde og i sin natur tverrfaglige bærekraftsmålene.
Dette fordrer styrkede internasjonale partnerskap og det krever en forsterket forskningsinnsats innen alle områder som kan føre oss mot en bærekraft verden. Vi trenger mer internasjonalt samarbeid. Ikke mindre. Det må prege vårt arbeid med det nasjonale forskningssystemet også i en mer geopolitisk utfordrende tid.
Og ikke minst må vi sørge for at eventuelle reformer i forskningssystemet som vi kan vente oss i løpet av våren ikke domineres av den dagsaktuelle sikkerhetspolitiske situasjonen.
