Debatt ● hedda giertsen

Ribe-Nyhus’ av­handling er et viktig krimino­logisk bidrag

Mener Khrono kritiserer ph.d-avhandling på uinformert grunnlag og i strid med avhandlingens premisser.

Andreas Ribe-Nyhus forsvarer sin avhandling Indre og ytre soning overfor 1. opponent, Hedda Giertsen.
Hedda Giertsen
Professor emerita, Institutt for kriminiologi og rettssosiologi Hedda Giertsen
Publisert Sist oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Sommeren 2020 hadde Khrono ved journalist Njord Svendsen flere oppslag om ph.d.-avhandlingen Indre og ytre soning av Andreas Ribe-Nyhus. Her ble flere sider ved avhandlingen og opposisjonen kritisert. Den 11. oktober i år gjentar Khrono kritikken med henvisning til en uttalelse fra Forskningsetisk utvalg (FEU) ved Nord universitet, datert 24. mars 2021. Khrono har angivelig fått tilgang til denne først nå, mer enn et halvt år etter at den ble offentliggjort.

Kritikk er vesentlig i forskning, men for å være interessant må den være saklig, informert og bygge på premissene til teksten den gjelder. Khronos kritikk oppfyller ikke disse forutsetningene. Svendsen bruker også fremstillingsmåter man ikke venter i en kunnskapsavis for universitets- og høgskolesektoren.

Svendsens artikler gir inntrykk av at han og andre han siterer mener det er upassende og kritikkverdig at en fange tar ph.d.-graden om soningsforhold og fengselsstraff som han er idømt for et drap; og også at det er upassende at dette gjøres ett år etter at dommen er sont. Det kan derfor være på sin plass å klargjøre de kriminalpolitiske premissene for fangers situasjon i norske fengsler.

«Det er selve frihetsberøvelsen som er straffen [fengselsstraffen]» i følge St. meld. nr. 37 (2007-2008), kap. 3.5. Det vil si at fanger har samme rettigheter som enhver annen borger, hvis de ikke er fradømt dem, som rett til utdanning og studier. År om annet deltar rundt 50 prosent av fangene i norske fengsler i slik virksomhet.

Om en fange ønsker å studere, ta en ph.d.-grad og får mulighet til det, hører han eller hun inn under det samme reglementet som enhver annen student. Det er ingen restriksjoner i valg av tema eller spesielle regler, for eksempel om når en ph.d.-grad kan tas i forhold til soning.

Det er ikke første gang en fange skriver om soningsforhold ut fra informasjon samlet i løpet av soningen, se for eksempel Johan Galtung, Torkil Lauesen, Jack Abbott (ført i pennen av Norman Mailer), John Irving. Se også Journal of prisoners on prisons og organisasjonen Convict criminoloists av tidligere fanger. Det hender at fanger skriver om lovbruddet, men dette er også tema i flere arbeider som bygger på intervju med fanger eller tidligere fanger.

Flere slike arbeider handler om alvorlige lovbrudd, også drap. Det er intet til hinder for at en straffedømt skriver om drapet han er dømt for, det er ingen bestemmelser som fratar noen denne retten. Khrono nevner ikke disse sammenhengene som avhandlingen til Ribe-Nyhus inngår i.

Svendsen skriver at Ribe-Nyhus kritiserer dommen: «Men versjonen hans er en annen enn domsteksten – den er tvert i mot tett på forklaringa rettssystemet i to instansar ikkje trudde på» (24.8.2020, 11.10.2021). Kristoffersen tar opp samme tema (s.st).

Dette gir grunnlag for to kommentarer. Det er ikke ulovlig å være uenig i en dom. Det er heller ikke uvanlig med uenighet om dommer, straffeutmåling, saksfremstilling, domsgrunnlag osv. Rettssystemet har også institusjonalisert berettigelsen av slik uenighet i og med retten til å anke dommer i flere instanser. Det er selvsagt avgjørende viktig for et samfunn at dommer diskuteres, det er en del av ytringsfriheten og den dømte er ikke fratatt den. Å ivareta slike rettigheter for fanger er en grunnleggende virksomhet for Kriminalomsorgen og -direktoratet, som Kristoffersen arbeider ved.

Den andre kommentaren gjelder den sammenhengen som beskrivelsen av dommen inngår i, i avhandlingen til Ribe-Nyhus. Når han skriver at han i begynnelsen var uenig i dommen, er det en innledning til omfattende og utdypende drøftinger av erkjennelse, anger og straff. Men Svendsen utelater denne fortsettelsen og også hovedsaken i avhandlingen, uten kommentar. Det etterlater et feilaktig og negativt inntrykk av Ribe-Nyhus og avhandlingen.

Både 2. opponent Uffe Juul Jensen og jeg brukte vesentlige deler av våre opposisjoner til å ta opp etiske sider ved avhandlingen, særlig når det gjaldt fremstillingen av henholdsvis andre fanger og betjenter.

Hedda Giertsen, professor emerita ved IKRS (Universitetet i Oslo)

Den som leser videre får vite at Ribe-Nyhus gradvis endret synet på drap og dom som resultat av en lang, krevende prosess og 14 dager i ‘retreat’, et klosterlignende opphold i fengsel som åpnet for å erkjenne skyld, ansvar, anger, skam, sorg og straff.

Dette er fullt ut i overensstemmende med dommen. Denne erfaringen åpner for et vesentlig tema i avhandlingen, om det Ribe-Nyhus kaller indre soning. Prosessen drøftes inngående med grunnlag i moralfilosofiske og kriminologiske diskusjoner og i forhold til fengslets soningsregimer som gjør indre soning så godt som umulig. Slik er denne avhandlingen også en systemanalyse som vanskelig kunne vært gjort annet enn med utgangspunktet til en fange.

Ribe-Nyhus bruker egne erfaringer for å beskrive nedbrytende virkninger av soningsregimer i høysikkerhets-fengsler, som hat, vold og rasisme. Å bruke egne erfaringer er uvanlig, men langt fra ukjent i filosofi, sosiologi og sosialantropologi og er inngående drøftet i vitenskapsteoretisk sammenheng. En universitetsavis som Khrono kunne informert om dette som ramme for en seriøs diskusjon.

Svendsen er kanskje ikke kjent med dette faget, i alle fall virker han negativ til metoden, uttrykt med anførselstegn: «[Ribe-Nyhus] har brukt seg sjølv som ‘kjelde’ i forskinga», og med ironi: avhandlingen er «basert på såkalla refleksiv praksisforskning» (26.08.2020, og tilsvarende i 11.10.2021). Metoden utdefineres før diskusjonen er begynt, uten å vise til avhandlingens metodekapittel (kap. 21). En slik skrivemåte vitner om liten interesse for temaet og er uventet å finne i denne kunnskapsavisen.

Kan man bruke egne erfaringer som data? Ribe-Nyhus har arbeidet frem et omfattende datagrunnlag om hendelser, samtaler og refleksjoner, kjennetegnet av sjelden åpenhet og «nesten grenseløs» ærlighet om selvopplevde, sterkt negative virkninger av fengselsstraff. Slike erfaringer er kjent i fengselsforskning.

Det særegne ved avhandlingen er beskrivelsen av motsetningene i fangers reaksjoner på innesperring: de sier de liker seg i fengsel, og de er kritiske, protesterer, smisker med vakter osv. (Her kan det skytes inn at dette gjøres uten at enkelte fanger eller ansatte kan identifiseres, noe også NSD peker på i sin rapport.) Denne diskusjonen gjelder ikke enkeltpersoner, men det systemet de inngår i.

Disse motsetningene mellom fanger og ansatte blir inngående drøftet ut fra situasjoner som fengslet skaper. Ribe-Nyhus forstår disse væremåtene ut fra en dynamikk som oppstår mellom fanger og vakter, som bekrefter og befester hverandres roller som komplementære, men som samtidig står i motsetning til hverandre, holdt fast innenfor fengslets rammer.

I tillegg fornektes innesperringens påkjenninger og smerte, noe som fører til fremmedgjøring for begge grupper, fanger og ansatte, og fører til uhensiktsmessige væremåter. Slik skrives empiri og tolkninger inn i fengselsforskningens diskusjoner med nye og interessante bidrag. Ved å bruke seg selv som kilde kan Ribe-Nyhus formidle innsikter som andre tilnærminger vanskelig kan.

Denne avhandlingen reiser en rekke etiske spørsmål, men Svendsen nevner bare et par av dem. Forskjellige etiske spørsmål er tatt opp/vil bli tatt opp mer utførlig i andre innlegg om denne saken (jf. Ribe-Nyhus Khrono, 13.10; Lindseth Khrono, 14.10).

Svendsen skriver i billedteksten under et stort bilde fra disputasen: «Første-opponent Hedda Giertsen, professor emerita i kriminologi ved Universitetet i Oslo, hadde ingen spørsmål til Andreas Ribe-Nyhus om etikk under disputasen i Bodø i august i fjor» og gjentar dette senere i artikkelen. Dette stemmer ikke. Både 2. opponent Uffe Juul Jensen og jeg brukte vesentlige deler av våre opposisjoner til å ta opp etiske sider ved avhandlingen, særlig når det gjaldt fremstillingen av henholdsvis andre fanger og betjenter.

Svendsen har tilgang på all informasjon om hva som ble drøftet under disputasen. Det siterte er usant og det er egnet til å sverte Ribe-Nyhus og fagansvarlige som omtales.

Hedda Giertsen var 1. opponent i kommisjonen for Ribe-Nyhus’ ph.d.-avhandling

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

anders lindseth andreas ribe-nyhus debatt meninger kritikk kriminiologi ragnar kristoffersen institutt for kriminologi og rettssosiologi indre og ytre soning ph.d-avhandling forskningsetikk hedda giertsen
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS