Debatt ● andreas ribe-nyhus

Fengselslogikk og hersketeknikker

Man skulle tro at en fengselsforsker ville finne min avhandling spennende - og som et godt og grundig innsyn i fangeverdenen de fleste forskere ikke har tilgang til.

— Jeg håper fortsatt det finnes fengselsforskere og andre interesserte som vil lese avhandlingen – og gjerne komme med saklig kritikk, skriver Andreas Ribe-Nyhus, som mener seg urimelig omtalt av forsker Ragnar Kristoffersen og Khrono-journalist, Njord Svendsen.
Andreas Ribe-Nyhus
Filosof og forfatter Andreas Ribe-Nyhus
Publisert Sist oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

På nytt rettes harde og grove anklager mot meg og min avhandling i Khrono. Det er skremmende å se den samme maktarrogansen jeg opplevde som fange, nå utspille seg mot meg fra journalist Svendsen og fra forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter Ragnar Kristoffersen.

Hersketeknikker jeg som innsatt og forsker har beskrevet inngående, og som nå har som mål å stilne min kritiske stemme. Istedenfor å diskutere innholdet i avhandlingen min, har fokuset dessverre blitt noe helt annet. Kanskje var det nettopp det Kristoffersen ønsket? Å ta mannen i stedet for ballen, for å bruke en fotballmetafor?

Det slås opp med krigstyper at jeg skal ha brutt et sett med regler. Et vesentlig poeng for journalist Svendsen, hvor jeg aner forsker Kristoffersen trekker i trådene bak, er at disse reglene er noe abstrakt, noe som ikke kan konkretiseres. Desto mer forferdelig er det at jeg har brutt disse ukjente reglene – det som omtales som «forskningsetikk». For et år siden forsøkte det samme tospann å påvise at selve prosjektet mitt ikke har vært verken etisk eller forskningsetisk forsvarlig. Heller ikke da virket det som de hadde noen definisjon på hva de mente med «forskningsetikk».

Når bruddene mine skal konkretiseres, er det betydelig vanskeligere både for Svendsen og Kristoffersen. For hva består bruddet egentlig i? Jo, nå er det påståtte brudd at det ikke kan bevises at jeg har gjort såkalt «forskningsetiske vurderinger». Det er i beste fall en merkelig beskyldning.

Ikke bare skal jeg følge et sett forskningsetiske retningslinjer – som jeg selvfølgelig har gjort – jeg skal også til enhver tid bevise at jeg har fulgt disse reglene. Hvis dette kravet skal gjelde alle forskere, har de fleste mye å bevise. Ville man tilsvarende kunne forvente det samme i trafikken: at man ikke bare følger trafikkreglene, men også til enhver tid kan bevise at man følger disse?

Svendsen/Kristoffersen snur beviskravene på hodet. Det er et grunnleggende prinsipp at man skal antas uskyldig inntil det motsatte er bevist. Ikke at man antas å være skyldig inntil man kan bevise sin uskyld.

Svendsen viser videre til en rapport skrevet av etisk utvalg ved Nord universitet, som ble levert for et godt halvår siden (slutten av mars 2021). Denne gjengir han på en uforståelig og tendensiøs måte, slik at det fremstår som om rapporten nærmest fillerister meg. Det er også fra denne rapporten han trekker ut hovedpoenget sitt om at det visstnok slås fast at jeg ikke beviselig har gjort noen forskningsetiske vurderinger i forhold til min avhandling, og det endatil i en såpass kontroversiell avhandling.

Det er et grunnleggende prinsipp at man skal antas uskyldig inntil det motsatte er bevist. Ikke at man antas å være skyldig inntil man kan bevise sin uskyld.

Andreas Ribe-Nyhus

Men da må Svendsen ha lest rapporten dårlig. Rapporten er primært en drøfting av hvorvidt jeg har opptrådt vitenskapelig uredelig i min avhandling, hvor man entydig slår fast at jeg ikke har det. Jeg lastes heller ikke for eventuelt manglende beviselig drøfting av forskningsetikk, men det rettes kritikk mot systemet i denne forbindelse. Her gis en rekke konkrete råd til instituttet, slik at man i fremtiden lettere kan utarbeide prosedyrer for å kvalitetssikre forskningsetikken i hvert enkelt doktorgradsprosjekt. Jeg har med andre ord gjort det man kan forvente av meg som doktorand, og vel så det.

Enda verre er det når forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter, Ragnar Kristoffersen, skal konkretisere hva jeg har gjort galt. Han reagerer igjen, som han gjorde for ett år siden i Khrono, på at jeg i avhandlingen har skrevet om situasjonen rundt drapshandlingen slik jeg opplevde det, blant annet som en trusselsituasjon. Problemet, sier Kristoffersen, er at min beskrivelse, ikke er i overensstemmelse med dommen jeg fikk. Antyder Kristoffersen at jeg – og alle innsatte? – ikke har rett til å eie egen fortelling? At vi er juridisk eller etisk forpliktet på å hevde at dommens ordlyd er den eneste sanne? Hvordan vil Kristoffersen i så fall forsvare et slikt syn i møte med alle justismord som er begått?

Jeg burde i det minste ha vært så etterrettelig at jeg skrev at min versjon avviker fra dommen, sier Kristoffersen. Hadde han tatt seg bryet med å faktisk lese min avhandling i stedet for å bruke tid å forsøke å skandalisere den, hadde han visst at jeg eksplisitt sier hva som er min versjon og hva de to forskjellige rettsinstanser har ment.

I Norge har vi heldigvis et grunnleggende prinsipp at man som dømt ikke må være enige i en dom. En dom er ingen objektiv sannhet, som Kristoffersen synes å tro, noe de stadige justismord jo i klartekst viser.

Kristoffersen har gått langt i å søke å underkjenne og skandalisere min avhandling. Her har han også fått drahjelp av journalist Svendsen som velger å titulere meg som «øksemorder» i overskriften av sin Khrono-artikkel. Er jeg ikke først og fremst filosof eller doktorand? Er det bare ment for å stigmatisere meg, som et stygt eksempel på hersketeknikk og sensasjonsjournalistikk? Eller er overskriften ment å antyde at tidligere dømte ikke har rett til å skrive doktorgrad? Jeg skulle gjerne hørt den etiske vurderingen bak dette valget.

Man skulle tro at en fengselsforsker som Kristoffersen ville finne min avhandling spennende - og som et godt og grundig innsyn i fangeverdenen de fleste forskere ikke har tilgang til. Men slik er det ikke. Det var nemlig Kristoffersen som for et lite år siden gjennom et langt brev til instituttet prøvde å argumentere for at dette var «dårlig forskning», noe som ble den direkte foranledning til at Nords etiske utvalg igangsatte sine undersøkelser om min avhandling.

Det ble grundig drøftet om avhandlingen burde trekkes tilbake, men konklusjonen var altså entydig: jeg hadde ikke opptrådte vitenskapelig uredelig. At Kristoffersen - som representant for den enorme makt Kriminalomsorgen har over fanger, - går så hardt ut mot meg som tidligere fange som nå ytrer fangens stemme i det offentlige – er med å kvele en livsviktig debatt og skremme tidligere innsatte fra å ytre seg om kritikkverdige forhold.

Jeg håper fortsatt det finnes fengselsforskere og andre interesserte som vil lese avhandlingen – og gjerne komme med saklig kritikk – da først kan vi få en etterlengtet og fruktbar dialog.

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

meninger avhandling andreas ribe-nyhus øksedrap ph.d ragnar kristoffersen justismord debatt forskningsetikk
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS