Debatt

Etiske krav til Andreas Ribe-Nyhus’ forskning om soning i norske fengsler

Å påstå at vi har tatt lett på forskningsetikken, er ikke riktig, skriver veilederen til drapsdømte Ribe-Nyhus som nylig tok doktorgrad på sin egen soning.

Oppfyller forskningen og avhandlingen de ønskelige og nødvendige etiske krav? Dette er en viktig problemstilling som verken Andreas Ribe-Nyhus (bildet), hans veiledere eller Nord universitet tar lett på, skriver professor em Anders Lindseth.
Oppfyller forskningen og avhandlingen de ønskelige og nødvendige etiske krav? Dette er en viktig problemstilling som verken Andreas Ribe-Nyhus (bildet), hans veiledere eller Nord universitet tar lett på, skriver professor em Anders Lindseth.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En bekymring er kommet til uttrykk i Khrono vedrørende Andreas Ribe-Nyhus’ undersøkelse av soning i norsk fengsel, presentert i hans doktorgradsavhandling Indre og ytre soning. Oppfyller forskningen og avhandlingen de ønskelige og nødvendige etiske krav? Dette er en viktig problemstilling som verken Ribe-Nyhus, hans veiledere eller Nord universitet tar lett på.

Forskningsetikk handler om at forskere skal rette seg etter etiske spilleregler for forskning. Før jeg ble hovedveileder for Ribe-Nyhus, var jeg i to perioder á fire år etikk-kyndig i den regionale komitéen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk i helseregion Nord-Norge (REK Nord). REK påser at personvernet til personer som inngår i forskningsprosjekter blir ivaretatt, og at informert samtykke innhentes fra forsøkspersoner.

Hvor godt dette har lykkes, kan diskuteres, men å påstå at vi har tatt lett på forskningsetikken, er ikke riktig.

Anders Lindseth, veileder og professor em.

Det er mulig for forskningsetiske komitéer å kontrollere på målrettet vis at slike hensyn i tilfredsstillende grad blir tatt, ikke bare innenfor medisinsk og helsefaglig forskning, men i alle typer forskning, der man stort sett kommer utenom det kompliserende forhold at undersøkte personer også er forsøkspersoner.

Den bekymring som er fremkommet i Khrono, går imidlertid ut over forskningsetikkens mer begrensede, kontrollerende rammer og angår etikk i allmenn forstand. Tar vi tilbørlig hensyn til mennesker, til menneskelige sammenhenger og til de livssammenhenger vi inngår i?

Dette er et grunnleggende etisk spørsmål som angår alle mennesker, også forskere, veiledere og journalister. Denne allmenne etiske hensyntagen, som altså også gjelder for forskning, blir eksplisitt vektlagt i de forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, ved at hensynet til mindreårige som inngår i forskning, og hensynet til pårørende og etterlatte til personer som inngår i forskning (såkalte tredjepersoner), blir tematisert.

Nå blir det vel påstått i Khrono at dette hensynet til tredjepersoner, særlig når det er snakk om barn, ikke er blitt tatt i Ribe-Nyhus’ forskning, slik at den forsynder seg mot elementære forskningsetiske krav. Ja, det ville jo være ille om så var tilfelle. Men heldigvis stemmer det ikke, av grunner som klart fremgår av Ribe-Nyhus’ avhandling, hvis man leser den.

For det første inngår ikke den personen som Ribe-Nyhus tok livet av, i hans forskning. Han inngår i Ribe-Nyhus’ fortelling som er utgangspunktet for undersøkelsen av egen soning og allment soning i norske fengsler, men det betyr ikke at vedkommende (hans meninger, holdninger, handlinger eller liv) er gjenstand for undersøkelse. Når han nevnes, er det for å få frem at Ribe-Nyhus’ oppfatning av den fatale handlingen endres, når han i løpet av soningsprosessen blir i stand til å angre. Strengt tatt er dermed de etterlatte heller ikke «tredjepersoner».

Men, for all del, det betyr ikke at Ribe-Nyhus ikke bør ta hensyn til dem. Det har han gjort; han var jo sammen med barnas mor, hadde omsorg for dem før drapet skjedde, fikk selv et barn med moren, og hadde kontakt med familien også etterpå. Men det ville bli galt å utdype dette i avhandlingen. Offentligheten skal ikke gis innsyn i sårbare familieforhold. Det ville være å belaste barna og familien. Fremfor alt ville det avspore fra det som forskningen handler om.

Det er avhandlingens sentrale tema at det er viktig at den som har begått en forbrytelse, tar ansvar for sin handling, erkjenner sin skyld og angrer, og at dette er vanskelig å få til i norsk fengsel. Med andre ord, den ytre soningen er ikke uten videre fremmende for indre soning.

Å ta opp dette temaet trenger ingen rettferdiggjøring. Det er vanskelig å se noe etisk klanderverdig i det. Det er mer naturlig å betrakte det som prisverdig at Ribe-Nyhus løfter temaet frem. Det kan være til hjelp for andre innsatte i deres soning at han gjør det. Og det gir perspektivrike og tankevekkende impulser til diskusjonen om hvordan norske fengsler bør være. Det er også grunn til å tro at det han skriver i avhandlingen, ikke medfører en ytterligere belastning for familien, men snarere bidrar til avlastning og forsoning. Det som den 22 år gamle sønnen til den drepte har uttalt til Khrono, kan jo tyde på det.

Jeg vil konkludere med å understreke at både Ribe-Nyhus og hans veiledere har vært opptatt av at forskningen og avhandlingen skal innfri de etiske krav til forskning, både de mer tekniske forskningsetiske krav og de mer allmennetiske krav om hensyntagen som forskere bør innfri. Hvor godt dette har lykkes, kan diskuteres, men å påstå at vi har tatt lett på forskningsetikken, er ikke riktig. Også en slik påstand kan gjøres til gjenstand for etisk begrunnet kritikk.

Powered by Labrador CMS