— Ingen som tar doktorgrad i Norge er dumme, men det skal ikke så mye til før man føler seg dum, sier stipendiat, Ingvild Mageli. Foto: Siri Øverland Eriksen
— Ingen som tar doktorgrad i Norge er dumme, men det skal ikke så mye til før man føler seg dum, sier stipendiat, Ingvild Mageli. Foto: Siri Øverland Eriksen

Stipendiater faller mellom to stoler: — Det er nok mange miserable sjeler der ute

Doktorgrad. Internasjonale undersøkelser viser at stipendiater som tar doktorgrad har det langt tøffere psykisk enn man har vært klar over.

Publisert   Sist oppdatert

Tønsberg (Khrono): Doktorgraden er et akademisk overgangsrituale. Stipendiater blir av mange sett på som en privilegert elitegruppe. De har masse frihet, kan jobbe når og hvor de vil, reise på konferanser - og får betalt for å fordype seg i noe de synes er interessant. Men dette bildet har og en bakside.

Fakta

Rekord i avlagte doktorgrader i 2018.

Av de 1564 avlagte doktorgradene som ble avlagt i 2018 var det akkurat like mange kvinner som menn som disputerte.

42 prosent ble avlagt av utlendinger.

Ved mange læresteder lå antall disputaser i 2018 omlag på samme nivå som året før. Mye av veksten kom ved de nye universitetene, og da spesielt ved OsloMet og Nord universitet, som begge minst doblet PhD-produksjonen fra 2017.

900 av de som avla doktorgrad i 2018 var norske statsborgere. Det er omtrent det samme som i 2017. Ifølge Nifu var det flere norske studenter som disputerte for en doktorgrad i 2008 enn i 2018.

Utenlandske statsborgere sto i 2018 for to tredjedeler av alle disputaser i teknologi og 58 prosent av doktorgradene som ble avlagt innenfor matematikk og naturvitenskap.

Kilde: Doktorgrader i tall, NIFU

På forskerutdanningskonferansen til Universitetet i Sørøst-Norge (USN), 5.-6. juni, var tema PhD-studentenes psykiske helse. Flere undersøkelser viser at stipendiater har et svært høyt press på seg, og for mange går dette over i mer alvorlig psykisk sykdom. Dette er noe man har blitt mer og mer klar over de siste årene, men det et felt det har blitt forsket lite på.

— Det er mye mindreverdighetskomplekser ute og går. Jeg er så redd for å mislykkes og skaper meg nok urealistiske ideer om hva som blir forventet av meg. Det er lett å føle at man står på stedet hvil og ikke kommer seg noen vei, sier stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet, Ingvild Mageli til Khrono.

Doktorgraden er det første jeg tenker på om morgenen og det siste jeg tenker på før jeg legger meg. Det kjøret har du i fire år.
Ingvild Mageli
Stipendiat, UiT Norges arktiske universitet

Vet for lite i Norge

En amerikansk undersøkelse fra the University of California, Berkeley fra 2014 fant at hele 47 prosent av PhD-kandidatene kunne klassifiseres som deprimerte. For den generelle befolkningen i Nord-Amerika er depresjonsraten på 15 prosent, så dette er høye tall. I følge denne undersøkelsen var det i «undersøkelsesfasen» at PhD-kandidatene opplevde det høyeste stressnivået.

— Vi vet altfor lite om hvordan PhD-kandidater har det på jobben. Jeg kunne tenkt meg en SHoT-undersøkelse for PhD-kandidater, sa hovedverneombudet på USN, Anette Norheim Fredly fra talerstolen på konferansen.

Før konferansen hadde hun fått i oppdrag å undersøke hvordan PhD-kandidatene ved USN hadde det på jobben, og hvor de kunne henvende seg om de hadde utfordringer. Det var tilsynelatende ingen steder å finne informasjon.

— På papiret ser det bra ut, men når man snakker med kandidater og de som jobber med dem, er bildet helt annerledes. Hva skjer hvis de sier at de har utfordringer, spurte hun.

— Har hele tiden vært redd for å bli avslørt

Fredly viste fram eksempler på tilbakemeldinger fra kandidatundersøkelsen på USN:

Hovedverneombud på USN, Anette Norheim Fredly ønsker en SHoT-undersøkelse for Phd-kandidater. Foto: Siri Øverland Eriksen
Hovedverneombud på USN, Anette Norheim Fredly ønsker en SHoT-undersøkelse for Phd-kandidater. Foto: Siri Øverland Eriksen

«Dette er langt fra et ideelt forskningsmiljø»

«En stressende start og dårlige relasjoner med min tidligere hovedveileder og med ulike personer i forskningsgruppen min, førte til noen mentale problemer for meg. Etter tre måneder på doktorgraden min, begynte jeg på antidepressiva og sovemedisin. Nå har det gått ett og et halvt år og jeg bruker fortsatt medisiner og går til en terapeut.»

«Det er ikke dårlig, men alle er så travle at det er vanskelig for dem å følge opp mine prosjekter»

Programkoordinator ved USN, Kirsti Skovdahl understreket i sitt foredrag at de som jobber med PhD-kandidatene må se disse som mennesker og lytte til hva de har å si. Hun mener og det er veldig viktig å ha en stipendiatgruppe.

Hun viste til en tilbakemelding fra en stipendiat:

«Plutselig oppdaget jeg at det var flere enn meg som hadde det på lignende måte som meg. Jeg som hele tiden har vært redd for å bli avslørt for at jeg allikevel ikke er flink nok eller har fortjent stillingen som stipendiat. Så mange ganger jeg har vært urolig for at noen skal si til meg at beklager, men du er en stor skuffelse for oss. Det er så rart, for det er faktisk flere enn meg som opplever det på samme måte som meg. Det er en utrolig lettelse. Det er så godt å prate med noen som opplever det samme som meg. Det er faktisk den beste støtten jeg kan få. Det er ingen hjemme jeg kan prate med om dette som skjønner hva det innebærer å være stipendiat.»

Privilegert men tøft

Ingvild Mageli er stipendiat i samfunnsøkonomi på UiT Norges arktiske universitet og styremedlem i Stipendiatorganisasjonen i Norge. Khrono møter henne på USNs forskerutdanningskonferanse.

— Doktorgraden er det første jeg tenker på om morgenen og det siste jeg tenker på før jeg legger meg. Det kjøret har du i fire år. Å være stipendiat er ikke for alle. Det er virkelig ikke det, sier hun.

Hun føler seg likevel heldig.

— Det er jo en utrolig privilegert posisjon å ta doktorgrad. Jeg får mulighet til å lære og fordype meg og lese det jeg synes er spennende. Jeg har gode fasiliteter og er veldig fornøyd med veilederen min, som er engasjert og opptatt av mitt ve og vel, sier hun.

— Jeg er glad jeg ikke skal gjøre dette resten av livet, sier stipendiat, Ingvild Mageli. Foto: Siri Øverland Eriksen
— Jeg er glad jeg ikke skal gjøre dette resten av livet, sier stipendiat, Ingvild Mageli. Foto: Siri Øverland Eriksen

Men det er tøffere å ta doktorgrad enn Mageli først trodde.

— Det var ingen sak å skrive masteroppgave, og jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til, men det gjorde jeg jo ikke, sier hun.

Prentet inn at man er midlertidig

Mageli forteller at allerede seks uker etter oppstart måtte kandidatene levere en 15-siders prosjektskisse over hele løpet.

— Jeg måtte få oversikt over alle kursene jeg skulle ta, all undervisningen jeg skulle ha og alt jeg skulle forske på. Jeg hadde jo ikke peiling, sier hun.

— Ingen som tar doktorgrad i Norge er dumme, men det skal ikke så mye til før man føler det, sier hun.

Hun sier at hun har laget seg sine måter og metoder for å få det til å gå, men etter hun er ferdig med graden, vil hun ikke fortsette i akademia.

— Jeg er glad jeg ikke skal gjøre dette resten av livet. Det er flere grunner til at jeg ikke vil fortsette. Jeg er ikke lidenskapelig opptatt av forskning. Dessuten er det bare én av ti stipendiater som får plass i akademia etter doktorgrad. Jeg har inntrykk av at akademia i stor grad bare er midlertidige stillinger, og jeg har litt lyst på fast jobb på et tidspunkt, og til å jobbe i den virkelige verden. I et departement kanskje, sier hun.

Hun liker dårligst presset på publisering.

— Jeg synes det er gøy å lese, å bruke en dag på å utvikle en teori og lignende, men å hele tiden få den «ja, hva er ditt bidrag til verdenslitteraturen?», det blir litt fjernt, sier hun.

Limbo-tilstand

Stipendiater er ikke lenger studenter, men de fleste har akkurat vært det. I Norge er de formelt sett «ansatte». Samtidig har de ikke alle de samme rettighetene og tilbudene som andre ansatte. De får ikke delta i studenthelsetjenesten, eller andre tilbud for studenter, og de har ikke samme arbeidsbetingelser som andre ansatte. De faller på mange måter mellom to stoler.

De kommer også inn i akademia - et ekstremt konkurransepreget system som lavest på rangstigen. Om de sliter, er det få steder å gå og lite informasjon.

Interaktiv ordsky: På konferansen sendte deltakerne inn ord de trodde kunne forklare hvorfor stipendiater sliter psykisk. Foto: Siri Øverland Eriksen
Interaktiv ordsky: På konferansen sendte deltakerne inn ord de trodde kunne forklare hvorfor stipendiater sliter psykisk. Foto: Siri Øverland Eriksen

— Man er i en limbo-tilstand. Med en gang det er snakk om forskning og kunnskap får vi høre at vi er så verdifulle, men så fort det blir snakk om «ansatt» og «rettigheter» er man «midlertidig». Man får prentet inn dette med at man er midlertidig, men jeg liker ikke å kalle stipendiater for det. Vi har jo en fireårs-kontrakt. Banken regner det som fast jobb, sier hun.

Får ikke ta pedagogikk-kurs

Stipendiatene har en viss prosentandel som er satt av til undervisning, men Mageli mener dette kunne blitt løst på en bedre måte.

— Jeg har ikke utdanning i pedagogikk, og har ingen pedagogikk-kurs. Da reagerer jeg på at vi ikke får mulighet til å ta pedagogikk-kurs fordi de er forbeholdt faste ansatte, sier hun.

Hun forteller og at på hennes institutt vet ingen av stipendiatene akkurat hvor mye de skal undervise, og etterspør klarere rammer.

— Jeg vil gjerne undervise på masternivå, men det får jeg ikke lov til, fordi den undervisningen er forbeholdt de som ikke kan norsk. Vi burde også få uttelling for den undervisningen vi har, sier hun.

Blir ikke godt nok forberedt til livet utenfor akademia

Gjennom ulike foredrag på konferansen ble det skissert flere grunner til hvorfor stipendiatene sliter. Et høyt press om å levere på tiden, høyt press på å publisere, store forventinger både fra arbeidsplass og venner og familie, usikre framtidsutsikter, isolasjon og ensomhet og en vanskelig balanse mellom arbeid og fritid.

— Vi opplever alle impostersyndromet, sa Dr. Katie Wheat, en av innlederne på konferansen. Det er når man føler man egentlig har kommet dit man er på grunn av flaks, og snart vil bli oppdaget som en bedrager.

En annen foredragsholder, Mathias Schroijen fra universitetet KU Leuven, sa at en kjent problemstilling er at man som stipendiat egentlig må forberede seg både til en akademisk karriere og en ikke-akademisk karriere. Men selv om 90 prosent av stipendiatene må ut i den virkelige verden etter endt grad, vil de fleste ikke føle seg godt nok forberedt til vanlig arbeidsliv.

Schroijen viste til undersøkelser fra Flandern hvor 41 prosent av phd-kandidatene oppga at de var under konstant press og 30 prosent oppga at de var lei seg og deprimerte.

Mathias Schroijen: Tror det er et tabu å ta det opp om man er stresset og kanskje begynner å slite psykisk. Foto: Siri Øverland Eriksen
Mathias Schroijen: Tror det er et tabu å ta det opp om man er stresset og kanskje begynner å slite psykisk. Foto: Siri Øverland Eriksen

— Og dette er i et land der phd-kandidatene får betalt. Man kan lett tenke deg at situasjonen er mye verre i de landene der man regnes som student, sa han.

En verdensomspennende undersøkelse fra 2019 understøtter dette. Ansettelsesstatus har en del å si. De som ikke var ansatt ved universitetet de tilhørte, rapporterte lavere grad av motivasjon og hadde lavere mestringsfølelse.

Viktigheten av å gjøre noe annet

Mathias Schroijen mener det er viktig at man forteller stipendiatene at det er normalt å føle seg presset. Han tror det er et tabu for å ta det opp om man er stresset og kanskje begynner å slite psykisk, og det hjelper ikke.

Schroijen mener utdanningsinstitusjonene bør ha en bred og systematisk innsamling av data, og klare å identifisere hva som er risikofaktorer. Deretter bør de komme med potensielle strategier for hva de kan gjøre. Ved USN har de allerede begynt å lære opp veiledere om psykisk helse.

I følge flere av foredragsholderne skal man heller ikke undervurdere hvor viktig det er å ha et sosialt liv og gjøre ting ved siden av jobben.

Dely Elliot fra universitetet i Glasgow kaller dette for et fristed («third space»): et sted som ikke handler om arbeid, familie eller utdanning. Et sted som er satt av for å slappe av.

Hun fortalte at universitetet i Glasgow arrangerer flere uformelle og sosiale ting som ikke har noe med doktorgradsarbeidet å gjøre. Alt fra korte 20-minutters turer i lunsjen, bakekonkurranser, og hagearbeid. Dette er uformelle situasjoner, der phd-kandidatene også får mulighet til å søke støtte hos kolleger og ansatte.

— Mange miserable sjeler

— Det er fryktelig ensomt å holde på med doktorgrad. Jeg tror det er mange miserable sjeler der ute, men kanskje hadde det ikke trengt å være sånn, sier Mageli.

Hun mener det hadde vært en god idé med en fagperson som hadde som oppgave å støtte opp om phd-kandidatene. Utdanningsinstitusjonen bør i hvert fall fortelle nye stipendiater at det finnes en bedriftshelsetjeneste.

— Instituttledelsene burde vært helt ærlige fra første dag, og sagt «dette er skikkelig tøft og slitsomt. Du kommer nok til å angre noen ganger. Men her er det noen du kan snakke med. De er veldig gode, og spesialiserte på det du driver med». Vi har helt andre utfordringer enn de andre vitenskapelige ansatte, sier hun.

Hun mener det er mange ting ledelsen rundt omkring kan se på.

— Jeg sitter på alenekontor, men kanskje det hadde vært bedre om jeg satt på dobbeltkontor det første året, sier hun.

Mageli sier og at hun ikke har hatt en eneste medarbeidersamtale den tiden hun har vært stipendiat.