Debatt ● mette maria rønsen gjerskaug
Om åpenhet rundt psykisk helse hos stipendiater
Når psykisk helse er et tabu blant stipendiater, må institusjonene spørre seg hva det er ved kulturen der, som gjør at det er tilfelle.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den siste tiden har det vært en del diskusjon i Khrono om hvorfor så mange stipendiater aldri gjennomfører, eller ikke gjennomfører på normert tid. Ofte blir temaet redusert til et spørsmål om tall; det er utregningen av stipendiatperioden det er noe feil med.
Et slikt fokus kan lett lede oppmerksomheten bort fra enkelthistoriene bak tallene. Noen av disse historiene ble imidlertid godt belyst i Khrono (11.06.2019). I artikkelen siteres Mathias Schroijen fra universitetet KU Leuven. Han mener psykisk helse er et tabu blant stipendiater.
Jeg vil i dette innlegget argumentere for at denne tausheten rundt psykisk helse må sees i sammenheng med den akademiske kulturen og de forventningene som stilles til stipendiatene der.
Når man er stipendiat, blir det nemlig forventet, vil jeg hevde, at man har visse egenskaper. Den første egenskapen er selvstendighet. Allerede i utlysningsteksten blir stipendiatene kjent med dette «kravet», der formuleringen ofte er «evne til å jobbe selvstendig og strukturert».
I denne beskrivelsen ligger det en implisitt føring om at du ikke skal være en «belastning» for institusjonen; avhandlingen er noe du skal klare selv med minst mulig hjelp. Spørsmålet er da hva som skjer, når du merker at dette er vanskeligere enn du trodde; at du faktisk kunne trengt litt ekstra støtte – innrømmer du da ikke indirekte at du ikke er den rette for denne stillingen du kjempet deg til?
På et ph.d.-kurs jeg nylig deltok på, var noen av måtene professoren ga respons til stipendiatenes presentasjoner på, å himle med øynene, riste på hodet og slå ut med armene.
Mette Maria Rønsen Gjersakug, stipendiat ved Høgskolen i Østfold
Denne følelsen av manglende kontroll kan tolkes som noe litt annet enn «impostersyndromet», som handler om å kjenne seg faglig underlegen; det er ikke kunnskapen din du betviler (selv om du godt kan gjøre det også), men evnen din til å stå på egne bein.
Den andre egenskapen er psykisk styrke. Denne forventningen blir ikke like eksplisitt kommunisert. Likevel føler nok mange stipendiater at det å klare å stå i tøff kritikk med rak rygg, er en del av jobbeskrivelsen. I ph.d-utdanningen er det nemlig få momenter som direkte forbereder dem på den belastningen svært direkte tilbakemeldinger kan være.
Her må du «learn it the hard way»; du må tåle at en professor mener presentasjonen du akkurat ga ikke holder mål, eller at en fagfelle kommenterer med tre utropstegn bak. Det er del av «gamet». Hva hender da, hvis du erfarer at dette faktisk er ganske tungt? Betyr det at du egentlig burde finne deg noe annet å gjøre? Å dele dette med andre, betyr nærmest å vedgå at du ikke er egnet for et liv i akademia.
Denne fremstillingen er noe karikert, og dette vil nok også arte seg litt ulikt fra institusjon til institusjon. Akkurat hva man sliter med, vil også være forskjellig. Det poenget jeg forsøker å løfte frem, er at det synes å ligge et slags underliggende ideal i akademia om selvstendighet og styrke, som kan motarbeide en åpenhet rundt spørsmål om psykisk helse. Terskelen for å fortelle noen om de utfordringene du har, blir veldig høy, hvis disse vanskene nettopp er knyttet til kvaliteter det blir kommunisert at det er viktig at en akademiker besitter.
Det er i denne sammenheng jeg mener det kan være nyttig for institusjonene å ta en kikk på sin egen kultur. I boken Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? (2020) problematiserer Ole Jacob Madsen en kultur der ansvaret for å lykkes blir skjøvet over på individet. Hvis den enkelte ikke får det til, er det den det er noe galt med. I dette tilfelle: Det er stipendiaten som ikke har de kvalitetene som behøves.
En slik individorientert diskurs kan lede til at man ikke oppdager problematiske sider ved kulturen på institusjonen. Det kan være aspekter som at det ikke eksisterer arenaer hvor stipendiatene kan dele erfaringer, eller at man ikke har gode nok ordninger og/eller kunnskap til å følge stipendiatene opp. I artikkelen jeg viser til innledningsvis, forteller USN at de jobber med slike tiltak. Det er også et arbeid min egen institusjon er i gang med.
Spørsmålet er imidlertid om dette er nok. Det er mitt synspunkt at institusjonene noen ganger utsetter stipendiatene for unødvendige, tøffe påkjenninger, som nettopp kan bidra til at de får en psykisk knekk. Og her er må jeg få lov til å komme med et eksempel. På et ph.d-kurs jeg nylig deltok på, var noen av måtene professoren ga respons til stipendiatenes presentasjoner på, å himle med øynene, riste på hodet og slå ut med armene.
Forhåpentligvis er ikke dette eksempelet generaliserbart. Jeg tipper likevel at de fleste institusjonene har noe å gå på når det gjelder å skape et mer positivt psykisk klima for stipendiatene. Det er nemlig en fare for at «vinninga går opp i spinninga» om man på den ene siden innfører tiltak som skal hjelpe stipendiatene, men at den «ukulturen» som delvis forårsaker behovet for hjelp, får leve videre.
Skal man få flere stipendiater til å fullføre, bør man altså etter min mening evaluere ph.d-utdanningen som helhet.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Felles retningslinjer for fusk kommer i juni
OsloMet mente bacheloren var ugyldig — får refs av Sivilombudet
Spørsmål om KI som faglige spørsmål
Flytter sykepleieutdanningen til Oslo
Framsteg for rekruttering til praktiske og estetiske fag
Mest lest
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Rettssak mellom tidligere stipendiat og NTNU: Krav om erstatning etter tvungen avslutning av doktorgrad
Regjeringen åpner for å bli lærer uten master
Derfor ble Kjerkol felt. Les hele begrunnelsen