Debatt anne Birgitta Nilsen

Vi må snakke om professor- og dosentrollen

Vi har klare retningslinjer for krav til opprykk for professor og dosent, men det er uklart hvordan vi skal fylle professor- og dosentrollen. Det er på høy tid med noen avklaringer.

Professor Anne Birgitta Nilsen mener det er behov for å sette ord på professor- og dosentrollen.
Professor Anne Birgitta Nilsen mener det er behov for å sette ord på professor- og dosentrollen.
Publisert Oppdatert

— Er du professor? spurte en dame jeg nylig ble kjent med på gården der døtrene mine rir.

— Ja.

— Åh, jeg visste ikke at en professor ser sånn ut.

Jeg tok det som et kompliment. Senere har jeg tenkt på hvorfor jeg gjorde det. Er det ikke bra å se ut som en professor? Og er det ikke litt dumt å ikke se ut som noe man faktisk er? Burde jeg ikke bli skuffet over at noen ikke synes jeg ser ut som en professor? Antakelig ikke, og det henger sammen med folks forestillinger om professorer. Kanskje ser de for seg professor Baltazar fra barne-tv – en eksentrisk eldre mann med laboratoriefrakk?

I boka Intellectual Leadership in Higher Education: Renewing the Role of the University Professor, beskriver Bruce Macfarlane (2012) ulike rådende forestillinger om professorer som:

  • Uhelbredelige åndssnobber, som tror de vet bedre enn alle andre
  • Selvhøytidelige tørrpinner
  • Forfengelige egoister

Jeg tenker derfor at én av våre oppgaver er å motvirke de negative forestillingene om professorer. Det kan vi bare gjøre gjennom vår opptreden. Dessuten må vi være gode rollemodeller for kommende generasjoner - rollemodeller som bidrar til en sunn og bærekraftig akademisk kultur.

Men hvordan ser en slik rollemodell ut? Hva skiller rollen som førsteamanuensis fra rollen som professor eller dosent? Vi har stor frihet innenfor våre stillinger. Som professor eller dosent ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet får man mer forskningstid. Men hva bør vi prioritere i vår forskningstid?

Det finnes klare retningslinjer for hvordan man skal bli professor og dosent, men ikke hvordan man skal være en dosent eller en professor, slik Sigrun Wessel Svenkerud, Brit Bolken Ballangrud, Irmelin Drake og Jorun Ulvestad (2019) beskriver i sin artikkel om kvinnelige forskeres forventninger til professorrollen.

I deres intervjuer fremkommer det at initiering av forskningsprosjekter, inkludering og nettverksbygging er oppgaver en professor bør prioritere. Kvinnene ser også for seg en professorrolle der de deltar i et utstrakt samarbeid med andre akademikere, gjerne tverrfaglig, og hvor forskningsledelse inngår som en sentral del av rollen. Mange ser dessuten for seg en mentorrolle, være en støttespiller og inspirator og bidra til andres utvikling.

Universitetene og høyskolene bør tydeliggjøre forventningene de har til sine dosenter og professorer.

Anne Birgitta Nilsen, professor ved OsloMet

Wessel Svenkerud, Bolken Ballangrud, Drake og Ulvestad har også identifisert en gruppe som er mer opptatt av prestasjoner, å utvikle seg selv og faget sitt og publisere, enten for å bidra til en bedre fremtid for grupper de forsker på eller med, eller realisere egne ambisjoner, eller begge deler. Det er også denne gruppen som er mest opptatt av de strategiske oppgavene i professorrollen. Artikkelen jeg har referert til, er interessant lesning og danner et godt utgangspunkt for diskusjon – en diskusjon vi bør bruke mer tid på.

I boka til Macfarlane, som nevnt over, presenterer han forskning knyttet til hvilke prioriteringer professorer mener de bør gjøre, presentert i tabell 6.1 under. Der ser vi at professorene svarer at det viktigste er å hjelpe andre kollegaer i sin karriereutvikling, nest viktigst er forskningsledelse. Å være en rollemodell står på tredjeplass.

Tabell hentet fra boka Intellectual Leadership in Higher Education: Renewing the Role of the University Professor, skrevet av Bruce Macfarlane (2012).
Tabell hentet fra boka Intellectual Leadership in Higher Education: Renewing the Role of the University Professor, skrevet av Bruce Macfarlane (2012).

Macfarlane har også med en tabell der han lister opp universitetenes forventninger til sine professorer, som vist i tabell 6.2 under. I denne tabellen ser vi at øverst på listen står forskningsledelse og som nummer to kommer det å skaffe inntekter til universitetet. Som vi har sett, synes professorene i Macfarlanes undersøkelse det er viktigere å hjelpe andre kollegaer i sin karriereutvikling enn å generere inntekter til universitetene.

Tabell hentet fra boka Intellectual Leadership in Higher Education: Renewing the Role of the University Professor, skrevet av Bruce Macfarlane (2012).
Tabell hentet fra boka Intellectual Leadership in Higher Education: Renewing the Role of the University Professor, skrevet av Bruce Macfarlane (2012).

Å generere inntekter kommer faktisk langt ned på professorenes liste. Det skulle ikke forundre meg om denne ulikheten i oppfatninger, knyttet til professorrollen, også er tilfelle hos oss på norske universiteter. Jeg merker meg at å skaffe midler, først og fremst fra EU, og dernest fra NFR, fremstår som vesentlige forventninger ved mitt universitet, OsloMet-storbyuniversitetet.

Ved OsloMet er karriereutviklingsmulighetene gode, og det er fokus på opprykk til professor og dosent. Vi har til og med et utmerket mentorprogram for ansatte som satser mot opprykk, men det er lite snakk om hvordan man skal være en professor. Jeg antar det er også er slik ved andre høyskoler og universiteter.

Universitetene og høyskolene bør tydeliggjøre forventningene de har til sine dosenter og professorer, og disse bør ha et bevisst forhold til hva slags professor eller dosent de ønsker å være med henblikk på rollen som akademisk kulturskaper og den rollemodellen de er for kommende generasjoner. Vi må sette ord på professor- og dosentrollen.

Powered by Labrador CMS