Endelig mandag. tony sandset
Akademias mentale midlertidighet
– Vi trenger en politikk i universitets- og høgskolesektoren som forebygger mentale helseproblemer, heller enn å drive med brannslokking etter at skaden allerede har skjedd.
Forsker, Center for sustainable health care education ved Universitetet i Oslo
Nylig har vi lest flere kronikker i Khrono som har fokusert på mental helse i akademia. En av de som har gjort sterkest inntrykk kom fra stipendiat Camilla Holm.
Hun beskriver livet som stipendiat under pandemien og hvordan nettopp ph.d.-livet under en pandemi raskt utviklet seg til en tilværelse preget av faglig og sosial ensomhet, samt angst og utbrenthet. Det hele toppet seg med en sykemelding og ikke minst en tilværelse som ingen ph.d.- stipendiat burde befinne seg i.
Camilla Holm sin beskrivelse er sterkt preget av livet under en pandemi, men jeg vil argumentere for at problematikken rundt mental helse, ensomhet, angst og utbrenthet er noe vi i akademia må både snakke mer om – og legge bedre til rette for å forhindre at personer i akademia skal oppleve nettopp det Holm beskriver.
Pandemien har definitivt avslørt flere aspekter som har direkte relevans for tematikken mental helse i akademia. Med pandemien kom et skifte over til digitale løsninger innen undervisning og møter; det meste ble flyttet over til digitale flater. Disse løsningene har helt klart hatt store fordeler under pandemien og vil sikkert også være viktige fremover, for å øke fleksibiliteten i hvordan vi arbeider på, samt bidra til å redusere klimautslipp.
Men baksiden av medaljen er hvordan dette digitale fjernværet også introduserer en ny form for ensomhet. Vi ble alle sammen sittende på hver vår digitale lille øy, og det fysiske nærværet ble byttet ut med skjermtid sammen. Zoom fatigue bidro til at mange av oss, og sikkert spesielt yngre forskere, til tider ble fysisk og psykisk slitne av å zoome inn for så å zoome ut igjen.
Videre gjorde dette at hjemmene våre plutselig ble transformert til kontorer. Hjemmekontor har sine fordeler, men for mange stipendiater og andre forskere har nok denne koloniseringen av hjemmet bidratt til å viske ut skillet mellom hjem og jobb, mellom fritid og arbeidstid og mellom frisoner og arbeidssoner.
Mental helse i akademia henger gjerne sammen med hvordan rammevilkårene er dimensjonert. For liten tid, for mange oppgaver, for få formelle og uformelle arenaer til å snakke om og få utløp for problemer, samt en lang rekke evige deadlines – der den største av alle er siste dag på jobben for de av oss som er midlertidige. Det er klart den mentale helsen vil lide i en slik trykkoker.
Mitt håp er at nå som vi åpner opp igjen, så åpner vi også mer opp rundt tematikken mental helse, ensomhet og stress i akademia
Tony Sandset, forsker ved Center for sustainable health care education (UiO)
Mental helse må på agendaen hvis vi også skal ha bærekraftig forskning med god rekruttering og gode rammer for forskning og arbeidsliv. Det må etableres rutiner for faglig sosialt samvær og mekanismer for å melde fra tidlig hvis jobben begynner å bli et sted der stress fører til angst, uro og utbrenthet.
Mye av dette handler langt på vei om den utstrakte bruken av midlertidighet i akademia, som i seg selv er et stressmoment. Midlertidigheten fører med seg et press på å yte mest mulig på flest mulige fronter for å sikre seg fast stilling.
Problemet med dette er at dette fører med seg en veldig uro for fremtiden. Som en professor en gang sa til meg:
«Tony, det er når du kan telle antall månedslønner på en hånd, at du virkelig kjenner på presset.»
Denne professoren hadde virkelig rett. Mange har snakket om at det ofte er unge forskere som har hatt det tungt under pandemien. Det er nok langt på vei sant. Men ung forsker er relativt.
Mange i midlertidige stillinger er både i slutten av 30-årene og langt inn i 40-årene. Det å ha en midlertidig stilling over lengre tid godt inn i voksenlivet påvirker åpenbart den mentale helsen.
I lengden er ikke midlertidigheten i akademia bærekraftig, ei heller mangelen på arenaer der vi kan snakke om og adressere problemer som angst, utbrenthet, og arbeidskår. Vi trenger en politikk i universitets- og høgskolesektoren som forebygger mentale helseproblemer heller enn å drive med brannslokking etter at skaden allerede har skjedd.
En ting er å snakke om å sette fokus på mental helse i akademia. En annen ting er å faktisk legge til rette for, og ha, konkrete mekanismer for å forebygge og tidlig fange opp problemer som påvirker mental helse i universitets- og høgskolesektoren.
Vi har handlingsplaner for det meste i akademia, men i liten grad fokus på somatisk og psykisk helse. Det er godt mulig dette foreligger, men de er i så fall begravd så langt ned i papirmølla at de færreste av oss har sett disse og langt færre vet hvem vi skal snakke med, hvordan vi skal melde ifra, og hvor vi kan få hjelp.
Det er et tankekors at vi i så liten grad er opptatt av å forebygge problemer knyttet til mental helse og arbeidsliv. Forebygging er alltid både billigere og bedre når det gjelder somatisk og psykisk helse. Allikevel er det minimalt med fokus på dette i akademia.
Psykisk helse har blitt nevnt i forbindelse med studenter og til og med blitt satt på dagsorden i forbindelse med mentorordningene for studenter. Dette slår meg som en god ide for også unge forskere og ansatte generelt.
For doktorgradsstipendiater og postdoktorer finnes det formelle regler for veiledning og for veiledere sin oppgave. Men vi burde kanskje i større grad også se etter måter vi kan introdusere mentorgrupper og andre møteplasser for yngre forskere. Slik kan vi sikre at både faglige og sosiale aspekter av arbeidslivet blir hensyntatt tidligere, før vi som arbeidstakere blir utslitt, stresset og engstelige. Og ikke minst ensomme.
Mitt håp er at nå som vi åpner opp igjen, så åpner vi også mer opp rundt tematikken mental helse, ensomhet og stress i akademia – at gjenåpningen skal bli et vendepunkt i arbeidet for å sikre gode arbeidskår. Der vi kan prestere og bli utfordret, men under forhold som ikke gir negativt stress; der utfordringer ikke fører til utbrenthet.
Jeg håper vi kan bruke de lærdommene pandemien ga oss, og historier som Camilla Holm sin, til å sette mental helse på dagsorden og gjøre ord til handlinger. Ved å åpne opp en slik samtale tror jeg vi kan bevege oss mot et mer inkluderende og bærekraftig arbeidsmiljø for alle.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Drop media element here ...
Nyeste artikler
UiB snur — igjen: Tillater likevel ikke artikler som er publisert i norsk tidsskrift
Grilles i EU-parlamentet. Blir hun EUs nye sjef for forskning og innovasjon?
«Så åpent som mulig» er ekstra viktig i krevende tider
Dette ønsker amerikanske universiteter seg fra den nye presidenten
De nasjonale strateger — hvor ble de av?
Mest lest
Studenter utvist fra fransk universitet. Norske Anna frykter at hun står for tur
Slik gjekk det då professoren spurte ChatGPT om litteraturtips
Svensk dom over norsk akademia: For mykje kvantitet, for lite kvalitet
Reagerte på NTNUs språkbruk i økonomisak. — Gjør meg kvalm
Satte ny doktorgradsrekord i vår