En doktorgrad i pandemi

Tall fra Forskningsrådet viser at det var 7 209 stipendiater ansatt ved norske universiteter, høgskoler, helseforetak, i instituttsektoren eller som nærings-ph.d. i 2019. NTNU hadde flest stipendiatstillinger i 2019; nær en fjerdedel av stipendiatene var ved NTNU. Universitetet i Oslo hadde nest flest, fulgt av Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø.

Nå ropes det varsko om stipendiaters psykiske helse, og om en stadig voksende ukultur som plasserer midlertidige ansatte lavest på den akademiske rangstigen. Men hvor mye skyld kan en egentlig legge på en pandemi? Bidro den alene til den problematikken vi nå er vitne til, eller gjorde den allerede eksisterende problemer umulig å overse?

I denne saken vil du møte Vilde, Andrea, Ingvild, Adrian og Solveig. De har alle forskjellige opplevelser av, og egne erfaringer om det å være doktorgradsstipendiat under en pandemi. Men de er alle enige om en ting: Noe må endres.

Hjemmekontoret

To måneder inn i prosjektarbeidet, var Vilde Johannessen på vei til å bli utbrent. Den ellers så tilpasningsdyktige og optimistiske psykologistudenten, ble ansatt som stipendiat ved Psykologisk Institutt ved NTNU februar 2021. Da universitetet stengte dørene, og hun som fersk stipendiat havnet på hjemmekontor, slet hun med å skille mellom arbeidsdag og hverdag.

– Det hadde mye å gjøre med at jeg jobbet altfor lenge, tok med meg ting hjem og jobbet kveld og helg, og ikke slappet ordentlig av, forteller hun.

Johannesen gikk fra en hverdag omringet av fagsterke kolleger, som gjerne diskuterte nye datasett eller prosjektgrupper, til digitale møter og e-poster. Kaffesamtalene som oppsto naturlig i et arbeidsmiljø, og som kunne svare på spontane spørsmål, forsvant.

– Det er jo noen som har stortrivdes med denne ordningen; Endelig får de konsentrert seg utelukkende om jobben! Men jeg er egentlig en naturlig ekstrovert, og fungerer best når jeg får diskutert med andre, sier hun

– De aller fleste ph.d.-er takker ja til en stilling fordi de er motivert og virkelig brenner for sitt fagfelt. Når en har et slikt engasjement, skjønner man jo hvorfor folk jobber 10–12 timer daglig.

Informasjon som før var lett tilgjengelig, ble tidkrevende å spore opp. En allerede travel og krevende arbeidsdag, kunne fort forsvinne i administrativt arbeid og e-poster.

– Om du skulle havne i en krevende periode, har du ingen å dele frustrasjonen med om du sitter alene på hjemmekontor, sier hun.

– Av og til trenger man noen som minner deg på at det går bra, og at du ikke må jobbe deg i hjel.

For Vilde ble løsningen å søkte hjelp for å få sunnere arbeidsrutiner, og å unngå å bli utbrent. Med sin bakgrunn i arbeids- og organisasjonspsykologi, visste hun hvor viktig det var å få på plass sunne arbeidsrutiner så fort som mulig. En av veilederne tilknyttet prosjektgruppa var også viktig for trivselen, forteller hun.

– Jeg er en av de heldige der. Min hovedveileder er veldig flink til å følge opp både faglig og psykisk. Hun passer på at jeg ikke sier ja til for mye, og forsikrer seg om at jeg klarer gjennomføre det jeg skal innen de fristene som er satt.

Dårlig ut fra start

Andrea Vik fikk to uker på kontoret som stipendiat ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. De neste fem månedene hadde hun så å si ingen kontakt med instituttet eller arbeidsstedet, og forskergruppen møttes ikke.

– Jeg fikk egentlig ganske panikk.

Da hun ble ansatt ved universitetet, var det også Viks første møte med både arbeidsgiver og Trondheim som by. Hun kom flyttende fra studier i utlandet, og endte opp med å dra hjem til familien på Østlandet. Selv om hun hadde jevnlige møter med veilederen digitalt, var alle sjanser til å etablere et godt nettverk i starten borte.

– Nettverksbygging er ganske essensielt i akademia, særlig internasjonalt. Jeg var i en veldig privilegert posisjon ettersom jeg hadde master fra utlandet, og dermed hadde etablert et lite nettverk da. Men det er klart det ikke ble den starten jeg så for meg, sier Vik.

Instituttet hun er ansatt på, er et av de større instituttene ved NTNU. Hun mener hvor en blir ansatt på universitetet, også har noe å si om hvilke tiltak en får tilbud om eller har mulighet til å gjennomføre.

– Mitt kontor under den andre nedstengingen var hybelen på 23 m², og «skrivebordet» ble et respatexbord fra 60-tallet. Når man sitter 40 timer i uka med slike forhold er det ikke ideelt verken psykisk eller fysisk.

Instituttet åpnet opp for at de som hadde dårlige forhold på hjemmekontor, kunne søke om å få fritak noen dager i uka, et tilbud hun er glad for ble iverksatt.

– Jeg tror jeg hadde 2–3 dager hvor jeg kunne dra inn på jobb, og det utgjorde en enorm forskjell, forteller Vik.

– Det er vanskelig å se om jobben er spennende når du sitter krokrygga over pc'en hjemme. Jeg klarte ikke å skille mellom om det er jobben eller korona jeg misliker og mistrives med.

Den uvanlige oppstarten gjorde også at det tidlig ble tydelig for henne at hun trengte mer forskningstid. Tilbudet om å søke om forlengelse kom, men hun ble usikker på om hun kunne søke. Det var jo internasjonale stipendiater som hadde hatt det mye verre enn henne, tenkte hun. Kravene virket også veldig høye, og Vik forteller hun opplevde at selve søkeprosessen også var frustrerende..

– Det var litt utydelig fra NTNU/ISS sin side hva man kunne begrunne med og hvor lang forlengelse man kunne få. Ja, jeg hadde begynt på en klønete tid, og vært «innestengt» hjemme – men var det nok?

Behovet for en forskrift

7. desember 2020 publiserte Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN) sin rapport om korona-relaterte forsinkelser og muligheter for kompensasjon. Av de 790 som deltok i studien er 99 prosent enten postdoktorer eller stipendiater, og derfor bundet av en tidsbegrenset finansiering. Rapporten viser at 84 prosent av de som svarte har opplevd forsinkelser.

Samtidig var det mange respondenter som opplever dårlig kommunikasjon rundt forlengelse, slik som Andrea Vik. Selv om hun til slutt fikk innvilget ekstra tid, opplevde hun søknadsprosessen som rotete. For hva skyldes egentlig pandemien og ikke?

Ingvild Mageli, doktorgradsstipendiat ved UiT og tidligere styremedlem i Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN) forteller at de lenge har prøvd å presse fram en nasjonal ordning for stipendiatene når det gjelder forsinkelser. Nettopp for å unngå situasjoner som den Andrea beskriver, hvor en ikke er sikker på om en har rett på forlengelse eller ikke.

— Det er viktig å få på plass en forskrift for generell utvidelse som kan ligge i bunn, og så får individuelle behov komme utover det, sier Mageli

Hun mener problemet er at slike søknader ofte avgjøres lokalt. Ved Universitetet i Tromsø opplever Mageli at hennes fakultet har tatt hensyn til de problemene en ikke nødvendigvis kan dokumentere, men at ikke alle følger det eksempelet.

— Følelsen av å være alene, frykten for å feile. Påkjenningene rundt hjemmekontor.

— Alt dette burde være like gyldige grunner som forsinkelser i feltarbeid. Mange opplever nok at de må de brette ut om problemene sine til de som bestemmer og det er ikke alle som føler seg komfortabel med det, sier Mageli

Arbeidsfordelingen burde også være fastsatt i større grad. Der noen slipper unna med et par forelesninger, opplever andre de må kjøre store seminarrekker eller har andre typer ansvar som går utover forskningsarbeidet . Mageli sier det også finnes eksempler hvor noen får full uttelling på arbeidskrav, selv om de har samarbeidet med noen.

— Mitt institutt vil ikke fastsette, de har ønsker om og vil det skal være mer fleksibelt. Selv har jeg hatt seminarrekke og samme mattekurs to ganger. Mitt inntrykk er at noen nesten ikke underviser i det hele tatt, men at instituttet bruker dem til andre ting for å oppfylle kvoten for pliktarbeidet. Det kan være flere årsaker til dette, blant annet at mitt institutt primært vil ha all undervisning på norsk men ansetter mange som ikke behersker språket i tilstrekkelig grad til å undervise.

Flere av stipendiatene i denne saken opplyser at de kun har fått tilbud om å søke forlenget tid en gang. Mageli mener det også må komme frem at denne unntakstilstanden har vart lengre enn først antatt.

— Når lockdown ble lengre burde man også kunne søke flere ganger, sier Mageli.

17. november publiserte Forskerforum en artikkel om at det igjen går mot årsrekord i antall doktorgrader, basert på tall fra Nifu. Det mener Mageli ikke gir et godt nok bilde av dagens situasjon.

— For å få en godkjent ph.d., må man som regel ha en artikkel publisert, og de andre må være publiserbart. Forsinkelser hos tidsskrifter kan også påvirke når en får godkjent graden. Det er også verdt å merke seg at antall stipendiater stiger hvert år, og det er bare naturlig at antall avlagte doktorgrader skal stige.

De som disputerte i første halvår av 2021 leverte avhandlingen sin 3-4 måneder tidligere, forteller Mageli.

— Når man da har så lite tid igjen før levering har man allerede en ganske klar oversikt over hvorvidt man kommer til å fullføre eller ei. De reelle konsekvensene av pandemien ser man først nå, og man ser nok ikke de riktige tallene før statistikken for 2022 kommer.

Stipendiat Solveig Bua Løken ved Naturhistorisk museum (NHM) i Oslo, sier at hun ikke har fått noen ytterligere informasjon enn den hun fikk i 2020 om utsettelse. Da hun søkte om utsettelse første gang, fikk hun sju uker.

– I søknaden min spurte jeg om utsettelse som pliktarbeid i tillegg (minst åtte måneder), fordi det virket oppnåelig å få innvilget i motsetning til mer forskningstid. Dette ble senere innvilget, men utenom «vanlig» søknadsgang.

Pliktarbeid er timer satt av til ulikt arbeid for museet, som undervisning, samlingsarbeid, formidling og komitéarbeid. Selv om hun trengte mer forskningstid, virket det lettere å få innvilget mer til pliktarbeid.

– Jeg liker jo å ha det ansvaret. Men det er rart at noe er mer oppnåelig enn det andre, Jeg trodde i hvert fall det var urealistisk å få innvilget mer tid.

Lekte med tanken om å slutte

Løken deler kontor med Jesus Adrian Chimal-Ballesteros. Han er også stipendiat ved NHM, og kommer fra Mexico. Han er en av mange som ønsker å klatre opp den akademiske stigen, men innrømmer at de siste to årene har påvirket motivasjonen hans.

– Jeg hørte du vurderte å slutte?

– Det startet som en spøk, men nå vet jeg ærlig talt ikke. Samtidig kommer det jo ingenting godt ut av at jeg slutter. Jeg har blant annet ikke sett familien min på 2,5 år ettersom pandemien har gjort det vanskelig å reise, svarer Chimal-Ballesteros.

Dagen han fikk telefonen og tilbudet om stillingen som stipendiat ved NHM, anser han som en av de beste dagene i hans liv. Da pandemien traff i mars 2020, måtte alt av feltarbeid i utlandet legges på is. Ettersom hans prosjekt i stor grad er avhengig av feltarbeid, stoppet arbeidet mer eller mindre helt opp.

– Arbeidsoppgavene mine ble mer og mer monotone. Mer mot den delen av doktorgraden som jeg ikke er så interessert i. Jeg tror alle generelt har følt veldig på tapet av viktig forskningstid, og de mulighetene en har måttet sette på pause eller kutte helt. For min del ble jeg utbrent, og endte til slutt opp med å bli sykemeldt, sier han.

Et lyspunkt har vært fellesskapet stipendiatene imellom. Han forteller at de ved NHM nok har blitt mer sammensveiset gjennom pandemien, nettopp fordi alle er i samme situasjon.

– Alle kryper gjennom gjørma, og kjemper for å holde hodet over vannet. Det vi ofte snakker om, er tapet av lidenskapen en har for faget. Vi har alle gått fra å jobbe med forskning vi virkelig elsker, til å måtte finne løsninger som det ikke er lagt til rette for skal finnes. Det har nok vært vanskelig for alle.

Selv om han kan spøke med tankene om å droppe ut av ph.d-løpet, forstår både Chimal-Ballesteros og kollega Solveig Bua Løken at flere sliter med å fullføre doktorgraden under pandemien.

– Jeg tror det oftest er ensomheten som treffer en, sier Løken

– Enten om det er faglig ensomhet eller fysisk og emosjonell ensomhet. Det blir for vanskelig, for stort. Uoppnåelig.

– Pandemien var nok dråpen som fikk begeret til å renne over for mange. Som ph.d. får en oppleve en del sider av akademia som ikke henger sammen med målet om fremtidsrettet forskning, legger Chimal-Ballesteros til.

Sprekker i grunnmuren

Alle ph.d.-stipendiatene Khrono har snakket med er tydelige i sin tale. Det ligger mye prestisje i det å være akademiker, og når de kritiserer forholdene flere av de opplever, er det ikke fordi de ikke vet hvor mye jobb som kreves. Problemene ligger i alt rundt.

– Jeg har blitt veldig glad i Norge og vil gjerne fortsette å jobbe her. Sjansene for at det skjer derimot, er ikke store, sier Chimal-Ballesteros.

I sin podkast Forskerrådet, fortalte Akademiet for Yngre Forskere om midlertidigheten i akademia. I snitt får en akademiker fast jobb i en alder av 43 år. Det stadig økende kravet for å være attraktiv nok til en fast stilling, gjør at flere føler de setter resten av livet på vent.

– Du forventes å ha en postdok, men gjerne to eller tre. Desto flere, jo mer attraktiv er du. Du scorer enda flere poeng om du har utenlandsopphold. Måten akademia er bygd opp på, tvinger forskere til å kontinuerlig reetablere seg. Det er ikke bærekraftig.

Han påpeker også at mange av de problemene som nå kommer frem under pandemien, som regel lar seg løse. Manglende ressurser, nødløsninger og hjemmekontor har gjort problemene vanskelig å ignorere. Eller rettere sagt: det har tydeliggjort flere hull som må tettes igjen.

– Jeg tror ikke Universitetet i Oslo har gjort absolutt alt de kan for å skape gode løsninger for alle, innrømmer Chimal-Ballesteros.

Informasjonsflyten har vært dårlig. Både på informasjon til ferske stipendiater, og hva en har hatt krav på. I tillegg har stipendiatene også blitt ytterlige forsinket fordi universitetet ikke har de ressursene en trenger, og verden utenfor plutselig stoppet opp.

– Spesielt internasjonale ansatte føler at de mangler veldig mye informasjon om rettigheter og arbeidsforhold. Jeg tror det er dårlig kommunikasjon mellom de forskjellige enhetene, sier Løken

– Ingen gjorde oss klar over de rettighetene vi hadde som ph.d.-kandidater. Spesielt ikke de av oss som kom fra utlandet. Hadde det ikke vært for veilederne mine og Solveig, hadde jeg ikke visst at det å bli sykemeldt for utbrenthet var mulig. Jeg ville bare antatt at det ikke eksisterte slike ordninger, fordi det er ikke noe vi har i Mexico, legger Ballesteros til.

Lærer ved å feile

Også ved NTNU har stipendiatene følt at det har manglet helt elementær informasjon. Selv om det er systemer på plass for at dette skal gå relativt automatisk, opplevde stipendiatene at de ble overlatt mye til seg selv i starten. Det gjør også at tankene begynner å spinne, forteller Andrea Vik.

– Å kun ha et mål om å levere en avhandling om tre år er svært utfordrende. Som mennesker er det svært få av oss som kan motivere oss om en deadline som er om tre år.

— Plutselig er vi prosjektledere, noe i hvert fall jeg ikke har en utdannelse i og ikke vet mye om, og dette får jeg heller ikke opplæring i i min doktorgradutdannelse. Det betyr vi lærer ved å feile, som kan ta mye tid, som vi ikke har. Da ble det for meg ekstremt vanskelig å holde meg selv motivert, særlig da mange arenaer for tilbakemeldinger falt bort.

Før hun startet på doktorgraden, så hun for seg reising, konferanser og sommerskoler.

— Nå har alt det vært borte de siste to årene, og det er fortsatt usikkerhet rundt året som kommer. Du får ikke den gulroten om at dette er en spennende fase i livet hvor du møter spennende og brilliante mennesker.

– Du får ikke input på om prosjektet ditt er verdt å gjennomføre. Engasjerer dette egentlig noen? Elsker du dette emnet, og denne metoden, vil du kanskje klare deg på det alene. Men når mange av godene som stipendiat har falt bort er det vanskelig å overleve på kun indre motivasjon. Derfor er det nok også mange som har falt fra stipendiatstillingen. Da jeg selv vurderte å gi opp, var det fordi jeg følte jeg ikke var skapt for dette. Å være stipendiat under pandemien har vært og er veldig vanskelig, sier Andrea Vik.

Ønsker en forandring

Kan en doktorgrad utvides til fem år? Det er i hvert fall et av forslagene stipendiatene kommer med for å styrke doktorgraden som helhet.

– Systemet har ikke utviklet seg i det hele tatt, mens vitenskapen er ustoppelig i sin utvikling. Drysser du en pandemi over et rigid system som ikke tar høyde for utviklingen rundt det, får du en «shit-pile».

Han ler, men tar slettes ikke privilegiet han har som stipendiat for gitt. Det er mye stolthet i det å klare den største akademiske bragden en har, men det skal ikke gå på bekostning av liv og helse.

– Vi må lære oss å være altmuligmenn, ganske enkelt fordi det kreves mer av oss som forskere nå. I de mer krevende forskningsfeltene, må en kunne ganske mye utenom faget sitt for å i det hele tatt bedrive forskningen. Det tar ikke dagens doktorgrad høyde for, sier han.

Dagens stipendiater har en evig kamp mot klokka, mener han. Det ble enda tydeligere under pandemien, da resultater som vanligvis tok noen uker å få svar på, plutselig kunne ta 6 måneder. Det er ikke rom for unntakstilstander, eller forsinkelser.

– Om en får utsettelser eller ekstra tid er også veldig vilkårlig. Det må komme klare retningslinjer for det også, sier Chimal-Ballesteros.

Dette svarer universitetene

Svein Stølen, rektor ved UiO svarer følgende på Khronos henvendelser.

«UiO har gjennom hele pandemiperioden forsøkt å være oppmerksom på stipendiatenes situasjon, og jobbet for å ivareta dem godt, men vi kan alltid bli bedre. Vi er veldig glade for studien som nå er igangsatt i regi av Forskningsrådet for å undersøke virkningene av pandemien på forskningen. Stipendiatenes situasjon blir en viktig del av dette. Vi har et system for oppfølging av kandidatene som alltid gjelder og som setter forventninger til veiledning, medarbeidersamtaler, samt formell rapportering fra kandidater og veiledere for å avdekke utfordringer og avvik fra planer (semester 3 og 5). De ordinære kanalene for å varsle er også viktige, og de fremhever jeg når jeg ønsker nye internasjonalt ansatte velkommen til UiO.

Mer spesifikt knyttet til pandemien, så etablerte vi tidlig retningslinjer for forlengelser ved forsinkelse basert på individuell vurdering av hver enkelt søknad. Stipendiater ble prioritert for tilstedeværelse på kontoret, og vi har bidratt til at laboratoriearbeid har vært mulig nesten hele perioden. Jeg opplever også at fakultetene generelt, og spesielt under pandemien, er opptatt av arbeidsmiljø. Det er viktig at stipendiatene involveres og integreres godt i forskningsmiljøene, og så vil nok situasjonen fortone seg noe ulikt for ulike stipendiater. Pandemien har gjort oppfølgingen langt mer krevende selvsagt».

Tor Grande, Prorektor for forskning og utdanning ved NTNU:

«Pandemien har ført til utfordringer når det gjelder lærings- og arbeidsmiljøet. Derfor har NTNU hatt fokus på psykisk helse gjennom flere ulike tiltak som digitale møtearenaer, økt veileder kontakt og andre tiltak. Flere fakulteter har hatt spørreundersøkelser for å vite mer om stipendiatenes forhold for å kunne legge opp til egnede tiltak. NTNU har fokus på få raskt til en integrering av stipendiater i fagmiljøene for å bidra til et bedre psykososialt arbeidsmiljø. Dette har vist seg å være spesielt viktig under pandemien.

Jeg forstår godt den bekymringen mange stipendiater har under pandemien. Den største bekymringen i tilknytningen til pandemien er manglende grad av internasjonalisering pga. utfordringen med å reise. Dette er et internasjonalt fenomen som har rammet stipendiater verden over. Sammenlignet med mange andre land har vi i Norge i større grad hatt anledning til å holde campus åpen under de snart to årene pandemien har vart. Mange stipendiater ved NTNU har fått forlenget ansettelsesforhold på grunn av forsinkelser, som har gitt anledning og tid til å redusere konsekvensen av pandemien. Det er meget viktig å anerkjenne at pandemien har vært og er en belastning for våre stipendiater.

Når det er sagt så er et doktorgradsstudium krevende, det har det vært og det skal det også være. Det kontinuerlige arbeidet vi gjør hver eneste dag har som mål å legge til rette for at våre stipendiater får igjen for den innsatsen de legger ned og at de lykkes med å fullføre. Her vil det alltid være forbedringspunkter vi må ta tak i og dette har vært ekstra viktig nå under pandemien».

Debatt ● Svein Stølen

En krevende tid – ikke minst for stipendiatene