Profesjons­utdanninger: For akademiske — for hvem?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Stortingsmeldingen om profesjonsutdanningene gir et velkomment utgangspunkt for å diskutere profesjonsutdanningene. For oss som selv har forsket på profesjoner, er det en glede å se at meldingen i all hovedsak er både nyansert og solid fundert i forskningen på feltet.

Profesjonsutdanningene i Norge har gått gjennom en utvikling hvor de i større grad har blitt akademiske, i betydningen at utdanningene har blitt mer teoretiske og forskningsbaserte. En slik «akademisk drift» er godt dokumentert, både i forskningen og i det rike kildematerialet som den nye stortingsmeldingen om profesjonsutdanningene bygger på. 

profesjonsmeldingen

Oddmund Hoel: — Et tydelig linjeskift med tidligere års profesjons­politikk

At utdanningene har blitt mer akademiske, er imidlertid ikke det samme som at de har blitt for akademiske. Har utviklingen gått for langt, slik at praksistilknytningen er ofret til fordel for teori? At dette er en utbredt oppfatning, og at akademiseringen av profesjonsutdanningene ser ut til å ha hatt noen uheldige konsekvenser, er utgangspunkt for den nye profesjonsmeldingen.

Konklusjonen om uheldig akademisering er i meldingen grunnlag for forslag til policyutforming, blant annet anbefalingen om å ansette førstestillinger uten krav til forskningskompetanse. Men dersom en påstand om for akademiske profesjonsutdanninger skal legges til grunn for den videre debatten og for regjeringens politikk, må vi ha bedre grunnlag for påstanden enn at noen mener det. Diskusjonen og høringsutspillene i saken må vurderes opp mot kunnskapsgrunnlaget. 

Hvordan kan vi måle om profesjonsutdanningene har blitt for akademiske? Et første svar er å spørre hvem de i tilfelle har blitt for akademiske for.

Har profesjonsutdanningene blitt for akademiske for arbeidslivet? 

Som utdanningsinstitusjoner har vi et ansvar for å levere kandidater med en kompetanse som det er bruk for i arbeidslivet. Dersom arbeidsgiverne mener at OsloMets kandidater ikke kan brukes i arbeidslivet, har vi mislyktes med vårt samfunnsoppdrag. Profesjonsforskeren Harald Grimen skrev om hvordan profesjonsutdanningene må vurderes i lys av i hvilken grad de kvalifiserer for å håndtere oppgavene i arbeidslivet — de kan ikke være et mål i seg selv. Og det mangler ikke på advarsler om ikke-relevant profesjonsutdanning. Innen politiforskningen finner vi f.eks. begrepet «forget everything you learned at the academy» — garvede politifolk kan møte ferske rekrutter med holdningen om at alt de har lært i utdanningen er verdiløst.

Debatt ● Marit Reitan

Akademisk forankring er viktig for profesjonsutdanningene

Hvis man ser bort fra enkeltanekdotene, finner vi imidlertid begrenset dekning for en påstand om at norske profesjonsutdanninger generelt ikke utruster studentene med kunnskap og ferdigheter som er relevante for arbeidet de skal utføre. Tvert imot: etter en grundig gjennomgang av forskning på feltet, konkluderer profesjonsmeldingen med at arbeidslivet i hovedsak er fornøyde med kompetansen studentene kommer ut med. Selvsagt er det variasjoner mellom fag og mellom ulike arbeidsgivere. Men i helhet er det lite dekning for å hevde at tilpasningen mellom utdanning og arbeidsliv er i krise.

Har profesjonsutdanningene blitt for akademiske for sine egne studenter? 

At studentene mener det er for mye teori, er enda en påstand som ofte gjentas, også i profesjonsmeldingen. Ser man nærmere på kildegrunnlaget for denne påstanden, er det imidlertid svakt. Når studentene ifølge profesjonsmeldingen mener at «både sjukepleiar- og lærarutdanningane er for teoriprega» (s. 79), er den oppgitte kilden en rapport som kun dekker lærerutdanningen, og som heller ikke gir tydelig grunnlag for å konkludere med at lærerstudentene vil ha mindre teori. En generell påstand om at profesjonsstudenter mener utdanningene er for akademiske, ser det ut til å være dårlig belegg for.

Både forskningen og studentundersøkelser viser imidlertid tydelig at studentene ønsker seg bedre koherens i utdanningene: meningsfulle sammenhenger mellom praksis og teori. Mange studenter ønsker seg også bedre organisering av praksis. Dette er utdanningsinstitusjonenes ansvar, og noe vi må ta på alvor. Det er imidlertid mulig å skape bedre sammenheng og praksisorganisering uten samtidig å ha et mål om å gjøre utdanningene mindre akademiske.

Har profesjonsutdanningene blitt for akademiske for sitt eget beste? 

Andelen med førstestillingskompetanse (ph.d./førstelektor) har ganske riktig økt på universiteter og høyskoler, men ikke eksplosivt: fra 70 til 76 prosent på ti år, og utviklingen ser ut til å ha stoppet opp de siste årene. Profesjonsmeldingen løfter frem utfordringene med å rekruttere nok ansatte med førstestillingskompetanse i profesjonsutdanningene, og at det derfor er behov for bredere rekruttering og å slakke på kravene om å ha en viss andel ansatte som har førstekompetanse. 

Men alle som har fulgt debatten om arbeidsforhold i akademia de senere årene, vet at det innen mange fag slett ikke er mangel på kompetente søkere. Ofte er problemet motsatt: mangel på faste stillinger, og selv med førstekompetanse kan det være vanskelig å få jobb. Tilgangen på kompetente søkere og jobber varierer mye mellom fag og mellom institusjoner.

Debatt ● Pia Bing-Jonsson og Ingvild Marheim Larsen

Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjons­utdanningene

Rekrutteringsutfordringene innen sykepleie, som trekkes frem i profesjonsmeldingen, har også et spesielt bakteppe. I motsetning til de fleste andre profesjonsutdanninger, er det fremdeles motvilje i deler av sykepleierutdanningene mot å ansette noen som ikke er sykepleiere i bunn. Å sikre en viss andel med den relevante profesjonsutdanningen blant de som skal undervise neste generasjon, er vanlig i mange profesjonsutdanninger. Men de aller fleste av utdanningene har valgt å få et større rekrutteringsgrunnlag og bredere tverrfaglighet gjennom å rekruttere også ansatte med bakgrunn fra andre fag. Dette er igjen et eksempel på et problem hvor man kan se for seg andre løsninger enn å lage mindre akademiske profesjonsutdanninger.

Når vi i tiden fremover skal diskutere profesjonsmeldingen, bør påstanden om at profesjonsutdanningene har blitt for akademiske diskuteres med solid kunnskapsgrunnlag i bunn, i tråd med det ellers grundige kildearbeidet bak meldingen. Et sentralt spørsmål er hvorvidt økt vekt på vitenskap og forskning automatisk kommer i konflikt med det å sikre relevant profesjonsutøvelse. 

Debatt ● Maja Henriette Jensvoll

Utdanningsforbundet: — En rasering av profesjonsutdanningene

Istedenfor å diskutere hvorvidt vi skal ha teori eller praksis, bør vi heller diskutere hvordan vi på en meningsfull måte kan kombinere det inn i utdanningene. Mens motsetningen tidligere kan ha blitt tatt for gitt, peker nyere bidrag på at teori og praksis ikke nødvendigvis er enten — eller. Spørsmålet bør være hvordan vi skaper meningsfulle sammenhenger som gir både — og.