Debatt ● Pia Bing-Jonsson og Ingvild Marheim Larsen
Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjonsutdanningene
Profesjonsmeldingen har flere gode tiltak som kan bidra til at universiteter og høyskoler vil utdanne flere profesjonsutøvere som arbeidslivet vil trenge framover. Men dessverre preges meldingen også av en tenkning om disse fagområdene som peker bakover snarere enn framover.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
De profesjonsutdanningene som meldingen omhandler, har tradisjonelt vært detaljstyrt av nasjonale myndigheter. Det er en styrke at meldingen signaliserer mer overordnet statlig styring. Rammeplanen for bachelorutdanninger i ingeniør foreslås avviklet. Der det fremdeles skal være rammeplaner, skal de blir mer overordnet. Profesjonsmeldingen følger her opp styringsmeldingen. Det samlede styringstrykket er stort i disse utdanningene og det er derfor positivt at autonomien styrkes.
Forslaget om å avvikle kandidatmåltallene må også ses i sammenheng med økt institusjonell autonomi. Gjennom at det skal utarbeides bedre kunnskapsgrunnlag og statistikk vil lærestedene bli bedre i stand til å dimensjonere utdanningene slik at samfunnets behov dekkes.
Sviktende studentrekruttering til utdanningene tas på alvor i meldingen, og det foreslås flere og nye veier inn i utdanningene. Særlig åpnes det opp for flere muligheter til å utdanne seg til lærer. Det er positivt, selv om flere av forslagene krever nærmere utredning. At karakterkravet til sykepleierutdanningen tas bort, gjør at universiteter og høyskoler kan utdanne flere til denne yrkesgruppen. Åpningene som foreslås i meldingen gir sektoren mulighet til å forsøke ut ulike måter å utdanne flere lærere og sykepleiere.
Slike forsøk vil selvsagt blir evaluert og forsket på, slik at lærestedene kan justere og utdanne enda bedre kandidater. Og selvsagt vil ikke nye veier inn i utdanningene innebære at de faglige standardene og kravene senkes. Å opprettholde kvaliteten på nyutdannede kandidater er et ansvar universiteter og høyskoler tar på høyeste alvor. Forslaget om å videreutvikle ordningene for etter- og videreutdanning til et helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling for tilsatte i barnehage og grunnopplæring, er også positivt.
På disse områdene bidrar meldingen til å løse utfordringer og ser framover, men dessverre preger ikke en slik framtidsrettet tenkning hele meldingen.
I meldingen tegnes det et bilde der utdanninger står i spennet mellom akademisering og profesjonsnærhet. Dette er en beskrivelse vi stusser over. Rett nok har teori og forskning blitt mer vektlagt i utdanningene enn før, men dette vil de fleste finne betryggende når de som yrkesutøvere skal håndtere komplekse problemstillinger og holde seg oppdatert på kunnskapsfronten innen eget fagfelt. Det er også vanskelig å se for seg hvordan lovkravet om forskningsbasert utdanning skal sikres uten vekt på teori og forskning.
Det er også vanskelig å se for seg hvordan lovkravet om forskningsbasert utdanning skal sikres uten vekt på teori og forskning.
Pia Bing-Jonsson og Ingvild Marheim Larsen
Til tross for økt vekt på forskning og akademisk tenkning er det like fullt mye praksis i utdanningene. Det skisserte motsetningsforhold treffer derfor dårlig. I sykepleierutdanningene skjer eksempelvis om lag halvparten av utdanning i praksisfeltet. Dessuten er mye av forskningen i disse fagmiljøene i stor grad rettet inn mot å gjøre utdanningene eller praksisfeltet bedre.
Påstanden om at uheldig akademisering har svekket utdanningenes relevans treffer ikke dagens profesjonsutdanninger. Vi stiller oss derfor undrende til dette som vi mener er en utdatert beskrivelse av utdanningene og fagområdene, og synes kunnskapsgrunnlaget i meldingen på dette området er heller svakt.
Meldingen avgrenser seg til de rammeplanstyrte utdanningene. Begrunnelsen er at disse har felles utfordringer som rekruttering av studenter og ansatte, kjønnsbalanse og mangfold, korte forskningstradisjoner, og at de er strengere regulert enn andre utdanninger.
En slik avgrensing gjør at «gamle» profesjonsutdanninger som eksempelvis medisin, jus, farmasi og fysioterapi ikke omtales i meldingen, selv om også disse utdanner til yrker som er helt grunnleggende for å holde det norske velferdssamfunnet gående.
Det er mange åpenbare forskjeller mellom disse utdanningsgruppene, og flere av utfordringene de rammeplanstyrte utdanningene står overfor, preger ikke de «gamle» profesjonsutdanningene. Men en melding som trakk veksler på framveksten av eksempelvis medisin og farmasi til forskningstunge fag, kunne satt fagene med kortere forskningstradisjoner i perspektiv og bidratt til en mer framtidsrettet politikk.
At denne muligheten ikke er utforsket, i det minste i deler meldingen, er synd, og en tapt mulighet når regjeringen legger fram en profesjonsmelding. Tilsvarende når det i meldingen settes opp et motsetningsforhold mellom forskning og erfaringskunnskap fra praksisfeltet. I denne sammenhengen kunne en parallell med profesjonsfag med lange forskningstradisjoner vært interessant.
I USN vil vi fortsette å utdanne profesjonsutøvere av høy kvalitet. Gjennom utstrakt kontakt med arbeidslivet vil vi utvikle utdanningene videre, på samme måte som vi gjennom FoU bidrar til å styrke praksisfeltet og utdanningene.
