Debatt ● Marit Reitan
Akademisk forankring er viktig for profesjonsutdanningene
Regjeringen har gode intensjoner om å styrke profesjonsutdanningene. Det er bra. Likevel blir akademisk forankring omtalt som noe tilnærmet negativt. Forslagene om å redusere betydningen av forskningsbasert kunnskap for undervisere er et skritt i feil retning.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Samfunnet har et stort behov for vitenskapelig kunnskap og kritisk tenkning. I en verden i rask endring gir forskningsbasert kunnskap og vitenskapelig tenkemåte studentene et solid grunnlag for å møte utfordringer og ta informerte beslutninger i sitt framtidige yrke.
Profesjonene som omtales i stortingsmeldingen står foran store endringer når det gjelder kompetansekrav og arbeidsoppgaver. Det vil forsterke behovet for forskningsbasert utdanning. Og det forsterker behovet for undervisere med den rette kompetansen.
Ved NTNU gir alle studieprogram innsikt i vitenskapelig kunnskap, kritisk tenkning og etikk. Studieprogrammene har et solid faglig forskningsfundament, samtidig som utdanningene utvikles i nær dialog med arbeidslivet, erfaringer fra profesjonene og praksisnær kunnskap.
Det er ingen motsetning mellom praksis og forskningsbasert kunnskap i profesjonsutdanningene. Begge deler er av avgjørende betydning på veien mot en fullverdig utdanning.
Forskningsbasert kunnskap i utdanningen gjør at studentene lærer å bruke vitenskapelige metoder for å evaluere og forbedre sin egen praksis, til glede og ikke minst nytte for pasienter og elever. For at studentene skal få denne viktige ballasten behøver de undervisere som har den samme forankringen.
Statsråd Hoel sa i forbindelse med framlegget av profesjonsmeldinga at det er de med fersk erfaring fra yrkeslivet de skal undervise i, som i sterkere grad skal inn i utdanningene. Det er i utgangspunktet en god tanke.
Men dersom regjeringens forslag til ny forskrift om ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger blir stående, uten krav til FoU-arbeid, vil mange førstelektorer og dosenter ved norske universiteter og høgskoler ha stadig mindre forskerkompetanse.
Deres ferske erfaring vil etter noen år gå ut på dato, hvis ikke utvikling, innovasjon og forskning i samspill med eksterne samarbeidspartnere i praksisfeltet er en del av den enkeltes karriereutvikling.
Derfor mener vi det er svært viktig at utdanningsinstitusjonene også i framtida får stille krav om betydelig kompetanse innen forskning og utvikling til dem som skal undervise studentene i profesjonsfagene.
Gjennom å innlemme teoretisk innsikt og praktiske ferdigheter basert på forskning, kan vi utdanne kompetente og reflekterte profesjonsutøvere. Slik kan vi møte framtidas utfordringer med innsikt og kompetanse.
