Norge er et av verdens mest forsknings­­intensive land — mener makt­personer bør se på om vi er rett veg

Norge hadde 2,77 artikkelbidrag per 1000 innbyggere i 2020.

Ut fra en slik målestokk er Norge blant landene i verden som har aller høyest publiseringsvolum og dermed forskningsintensitet, og rangerer som nummer fire.

Ikke nok med det. Norge er blant landene i Europa som har hatt størst økning i publiseringsvolum i perioden 2016-2020, med 12 prosent.

Dette går fram av Forskningsrådets Indikatorrapport som ble presentert tidligere i høst. Rapporten analyserer norsk og internasjonal forskning, denne gangen tallene for 2020.

Sveits topper listen med en produktivitet på 3,21 artikkelbidrag per 1000 innbyggere. Deretter følger Danmark med 3,10 og Australia med 2,78 per 1000 innbyggere.

De store forskningsnasjonene USA, Storbritannia og Tyskland har betydelig lavere publiseringsvolum relativt til folketallet enn Norge, heter det i rapporten.

Tre drivere

— Vi kan si at det er imponerende at vi publiserer mye per innbygger, men vi er et er veldig kunnskapsbasert samfunn med en relativt stor forskertetthet. Så man skulle også kanskje forvente at tallet var høyt. Norge har alltid ligget høyt på denne målingen, som regel blant topp fem.

Det sier forskningsleder Espen Solberg ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu).

Les saken fra 2019

Norske forskere på verdenstoppen i antall publiseringer per innbygger

Det er tre viktige drivere som gjør at Norge er toppen av listene når det kommer til forskningsintensitet, ifølge Solberg.

Den første dreier seg om finansiering.

— Norsk forskningsfinansiering, særlig den offentlige, er på et høyt nivå. Om man ser på de offentlige forskningsutgiftene per innbygger er Norge på toppen av listene i verden. Og det har den vært lenge, sier Solberg.

Den andre dreier seg om samarbeid.

— Økt internasjonalt samarbeid har generert flere artikler for Norge. På 90-tallet hadde bare rundt 10 prosent av norske forskningsartikler en internasjonal samforfatter. Nå er denne andelen over halvparten totalt sett, rundt 60-70 prosent, og i noen fag er fire av fem artikler med internasjonale medforfattere. Det viser bare hvor viktig internasjonalt samarbeid er for forskningen, sier Solberg.

Koronapandemien

Covid-19: «Aldri tidligere har verden sett en så eksplosiv forskningssatsing»

Venter effekter av koronapandemien

Og nettopp på grunn av dette, at forskningen er så samarbeidsorientert, blir det interessant å se hvilke konsekvenser koronapandemien har fått for forskningen. Veldig mange har opplevd at forskningen har blitt satt på vent fordi det internasjonale samarbeidet ikke har fungert så godt, ifølge Solberg.

— Hadde pandemien slått inn på 90-tallet hadde det trolig ikke vært et så stort problem, men nå er det noe helt annet. Nå venter alle på å få samarbeide igjen, sier Solberg.

Den tredje dreier seg om insentiv.

— Vi har en del insentiver i det norske systemet, som publiseringsindikatoren. Den har særlig bidratt til å mobilisere vitenskapelige publiseringer nedenfra. De som har publisert lite publiserer nå mer. Den har hatt betydning, selv om det i sum er lite universitetene og høgskolene taper eller tjener på denne indikatoren, sier Solberg.

Publisering

Norske forskere publiserer 70 prosent mer enn i 2010

Finanskrisen kan være en årsak

Det er likevel noe som som taler mot Norges artikkelvolum, nemlig forskningsprofilen.

Norge har en sterk spesialisering i geovitenskap og biologi, men har også mer forskning innenfor samfunnsvitenskap og humaniora sammenlignet med andre land.

— Noen fag genererer mange publikasjoner, som for eksempel biomedisin og molekylærbiologi. Mens blant annet samfunnsvitenskap, hvor Norge har relativt mye forskning, er et felt hvor det publiseres mindre arbeid rundt og dermed færre publikasjoner. Slik sett taler vår fagprofil i motsatt retning, sier Espen Solberg.

Publisering henger sammen med ressurser til forskning. Publiseringstallene man ser i dag, har sin rot i finansiering som kom for tre-fire år siden, ifølge Nifu-forskeren.

At Norge er blant landene i Europa som har hatt størst økning i publiseringsvolum i perioden 2016-2020, er kanskje ikke overraskende, sier Solberg.

— Mange land hadde hatt en ekspansjonsperiode i finansieringen, men med finanskrisen (i 2008, journ. anm.) kom en statssparingsperiode, og mange av de sentrale landene i Europa måtte kutte i offentlige budsjetter for å nedbetale statsgjeld. Forskning var ikke spesielt nedprioritert, men ble skadelidende som alle andre områder i økonomien. Det er nok noe av årsaken til en nedadgående publiseringstrend i flere europeiske land, sier Solberg.

Det gjorde også sitt uttrykk i arbeidsmarkedet for forskere i Europa som ble veldig stramt. OECD har blant annet pekt på at det er mange utdannede forskere som har fått færre muligheter og at det har økt konkurransen om stillingene, ifølge Solberg.

— Norge er litt annerledeslandet fordi ekstrabevilgningene som kom under finanskrisen er opprettholdt og til dels økt ytterligere. Det har vært viktig for å opprettholde aktiviteten. Men i det siste ser vi også en utflating i pengebruken også i Norge, sier Solberg.

Singapore på siteringstoppen

At publiseringsvolumet i Norge er høyt er en ting, en annen er at Norge rangerer som nummer 10 av verdens 43 største nasjoner når det kommer til vitenskapelig innflytelse.

Norge har en siteringsindeks på 120. Tallet betyr at norske artikler fra perioden 2018–2019 ble sitert 20 prosent over verdens-gjennomsnittet, forklares det i Indikatorrrapporten.

Singapore og Sveits er de landene som i denne perioden som oppnådde størst vitenskapelig innflytelse målt etter antall siteringer. Artiklene til disse landene ble sitert henholdsvis 49 og 38 prosent mer enn verdensgjennomsnittet. Lavest siteringshyppighet har publikasjonene fra ikke-vestlige land.

Kina har på sin side en siteringsindeks på 105 og skårer med det betydelig dårligere når det gjelder siteringshyppighet enn når det gjelder publikasjonsvolum, trekkes det fram i rapporten.

Finland med indeks på 118 ligger litt lavere enn Norge, mens Danmark og Sverige ligger litt høyere med henholdvis 131 og 124.

Publisering

Kina er verdens største forsknings­nasjon, men ny reform kan skape endringer

Må ha forskning for å dra nytte av andre lands forskning

Nifu-forsker Espen Solberg sier Norge har gått oppover på rangeringene når det kommer til sitering, at man var nederst i klassen for ikke mange år siden.

Men Solberg er tydelig på at dette ikke er et mål på kvalitet, men mer et uttrykk for forskningens innflytelse.

— Dette betyr at norsk forskning blir brukt, når ut og er relevant for fagfeltet. Og det er positivt. Men å bruke det som indikator på kvalitet er omdiskutert, sier han.

— Hvorfor skal vi bry oss med alle disse tallene?

— I det store bildet er forskningspolitikk et politikkområde som sjelden skaper overskrifter. Det er få som umiddelbart merker på kroppen om bevilgningene øker eller kuttes. Derfor kreves det gode tall for å følge med på utviklingen. Det finnes ikke noen god indikasjon på hva som er nok forskning og hva som er riktig nivå, sier Solberg og legger til:

— En god indikasjon er å se hvordan vi ligger an i forhold til andre land, og dette er ikke bare en sportsaktig rangering. Men det dreier seg om at vi skal være i stand til å bruke andre lands forskning og ikke minst være en viktig samarbeidspartner. Har vi ikke egen forskning er vi ikke relevante for andre land og heller ikke i stand til å ta i bruk det som skjer i andre land, fordi vi ikke har folk som forstår det.

Ikke minst mener Solberg det er nødvendig å følge med på utviklingen fordi Norge, som er et av verdens rikeste land, burde gå foran.

— Vi har et globalt ansvar for å bidra til kunnskapsutviklingen, og på enkelte områder har vi et hovedansvar. I polarforskning og marinbiologi, for eksempel, er vi en global makt, fordi dette er problemstillinger og knyttet til naturressurser som vi har ansvar for å overvåke og ivareta. Om vi hang etter her, så burde alarmklokkene absolutt starte å ringe, sier Solberg.

kLima

Sterk vekst i norsk klimaforsking

Ber rådgivere grave i tallene

I tillegg til å se på hvor mye vi forsker er Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu) også opptatt av hva vi forsker på.

En del av forskningsfinansieringen er rettet mot konkrete utfordringer og tema, men det er også mye, som ikke har tematiske føringer.

— Det er viktig at vi også følger med på hva åpne, nøytrale virkemidler bidrar til, og der er det gjerne selvforsterkende effekter. Det betyr at man fort kan miste av syne ting man egentlig burde hatt mer forskning på, sier Solberg.

Og her kommer det et viktig poeng, som Solberg mener maktpersoner bør kikke nøyere på.

— Vi ser for eksempel at det gis mer finansiering til grønn forskning, men det går sakte. Olje- og gassindustrien er veldig kunnskapsintensiv, og i den grad det skjer forskning i næringslivet, så er det gjerne der, sier Solberg. Han legger til:

— Vil man vri dette, så må vi gjøre noe mer aktivt enn det dagens virkemidler legger opp til. Så jeg mener at maktpersoner kan la sine rådgivere grave litt i dette, for å få svar på om vi er på veg i riktig retning, sier Solberg.

— Men er det ikke problematisk om myndighetene skal begynne å legge føringer for forskningen?

— Det er mulig å legge føringer, men deler av forskningssystemet er skeptiske til det. Men politiske partier kan blant annet gå til valg på at man ønsker mer forskning på spesifikke felter. Da blir det i så tilfelle en demokratisk beslutning, sier Solberg.

Aksjon

Begeret rant over for de tre professorene. Nå har de startet underskrifts­kampanje