Debatt ● einar n. strømmen og tor g. syvertsen
Neste gang kan det være din tur
— Har professorene glemt at ytringsfrihet er grunnpilaren i demokratiet, at kvass meningsbrytning er vitenskapens fundament?
Når risikerer man disiplinærstraff, oppsigelse, i verste fall avskjed ved NTNU? spør artikkelforfatterne.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I kronikken Quo Vadis, NTNU? fra oktober 2013 skrev vi: «Etter lang tids byråkratisk styre er NTNU stabilt blant de svakeste universitetene i Skandinavia». Kronikken var et tappert, men forgjeves forsøk på å advare NTNU mot vanstyre, mot ledelse uten mot og ydmykhet.
Vi kan konstatere at våre spådommer er gjort til skamme; tilstanden er nå enda verre enn hva vi kunne forestille oss. Med promp og prakt skal NTNU være «det skapende universitet, for en bedre verden». Hva skal NTNU skape? Hva er en bedre verden? For hvem?
Etter dette regner vi med at vår emeritus-status ryker. Men til gjengjeld vil vi slippe å skjemmes over NTNU. Fra tribuneplass lever vi godt med det.
Strømmen og Syvertsen
Framfor å prioritere universitetets primære oppgaver, brukes store ressurser på å etterforske en førsteamanuensis, angivelig fordi han har ytret seg med det noen synes er rasistiske meninger. Da skjøtt dæm itj pæng, sjø.
«Ytringsfriheten har og skal ha vide rammer; det skal være stor takhøyde for å ytre sine meninger på NTNU» har rektor Anne Borg sagt i en intern melding til de ansatte, og gjengitt i Khrono 26.06.2021.
Kjære Anne Borg, vennligst fortell oss hvilke rammer dette er. Vi vil gjerne vite det, fordi mange av de du er satt til å lede er engstelige, de vet ikke hvor grensene går for hva de tør si og hva de ikke kan si.
Hvis en ansatt sier noe du synes faller utenfor, risikerer man da å bli overvåket? Hvordan? Og av hvem? Kan man få sin PC inndratt og sendt til et eksternt advokatfirma for bevisgransking?
Hvis den ansatte blir redd og ikke ønsker å gi fra seg PC-en sin, blir man da ansett som illojal? Risikerer man disiplinærstraff, oppsigelse, i verste fall avskjed? Med Eikrem-saken i friskt minne kan jo noen og enhver bli skremt. Man kan heller ikke se bort fra at noen også kan komme til å føle seg fristet av romslig sluttpakke.
Hvis en av dine undersåtter oppdager noe mistenkelig ved en av sine kolleger, for eksempel at noen ser en nettside hvor det spres propaganda eller rasistiske ytringer som ligger utenfor det du har godkjent, til høyre eller venstre, er det da forskriftsmessig at det i hemmelighet fotograferes for å «dokumentere» adferden?
Din tidligere organisasjonsdirektør har sagt at det er tillatt å fotografere på campus.
Når du insisterer på å få definere grenser for ytringsfrihet, da er ikke ytringsfriheten ved NTNU noe annet enn en meningsløs floskel. Du gir deg inn i rekken av alle de menneskene som forvandles til rettferdighetens riddere straks de synes en ytring er avskyelig, rasistisk eller fornærmende, de som i egne øyne besitter den eneste reneste sannhet, de som skyr ingen midler for å bli kvitt «de råtne eplene», de som roper «korsfest, korsfest», og ikke hører andre stemmer enn sin egen.
Som Noam Chomsky har påpekt: «Hvis vi ikke tror på ytringsfrihet for mennesker vi forakter, tror vi ikke på den i det hele tatt.»
Dessverre Anne Borg, du og dekan Tine A. Hestbek, sammen med tidligere dekan nåværende prorektor Marit Reitan, må alle gå. Ta med deg den hurven av advokater du omgir deg med i samme slengen.
Det hjelper ikke at du skyver arbeidsmiljø og sutrete studenter foran deg. Dere kan ikke forlange denne typen politisk renhet fra de ansatte ved et norsk universitet, det går bare ikke.
Dere har gjort ubotelig skade på NTNUs omdømme. De ansatte er nå redd dere. Derfor har dere vist manglende dømmekraft og vanskjøttet det embetet dere er satt til å forvalte.
NTNUs styre gjorde et desperat forsøk på å redde dere, de bladde opp seddelbunken for å kjøpe dere fri. Men Eikrem-saken forsvinner ikke, den kommer til å leve i to hundre år.
Etter dette regner vi med at vår emeritus-status ryker. Men til gjengjeld vil vi slippe å skjemmes over NTNU. Fra tribuneplass lever vi godt med det.
For alle andre, dere som fremdeles er ansatt ved NTNU, er det ikke like enkelt. Du må passe deg, det kan snart bli din tur.
Du kan ikke komme etterpå og klage din nød. Du har forholdt deg taus, og latt en av dine kollegaer ta støyten. Du valgte å sitte stille, du var redd for at du selv skulle komme i skuddlinjen hvis du engasjerte deg til forsvar for din kollega.
Da vi var studenter for femti år siden var det teknologi-professorene på Gløshaugen som var fagidiotene, uten interesse for verden rundt seg. I dag er det professorene i samfunnsfag og humaniora som er fagidioter, de sitter nå på Dragvoll og skjelver i buksene.
Dessverre Anne Borg, du og dekan Tine A. Hestbek, sammen med tidligere dekan nåværende prorektor Marit Reitan, må alle gå. Ta med deg den hurven av advokater du omgir deg med i samme slengen.
Strømmen og Syvertsen
De få professorene fra NTNU som med rak rygg har stått opp og forsvart sin kollega er en matematikk-professor og en tidligere førsteamanuensis i kybernetikk, sistnevnte med en PST-mappe få vil misunne ham.
De kloke stemmene har kommet fra noen jurister og en biologi-professor ved Universitet i Oslo. Hvorfor er det knapt noen modige mennesker igjen ved NTNU? Hva skyldes denne akutte feighet og mangel på klokskap? Hvor stammer serviliteten fra?
Har professorene glemt at ytringsfrihet er grunnpilaren i demokratiet, at kvass meningsbrytning er vitenskapens fundament? Hva skal man med frihet hvis man ikke tør bruke den? Stillingsvernet til det vitenskapelige personalet er der for at man skal kunne ytre seg provoserende, uten frykt for å bli overvåket og forfulgt av sin arbeidsgiver. Det er det som er akademisk ytringsfrihet.
Det er mange tegn på skavanker i akademia i den vestlige verden: meningsintoleranse er en av dem. Men ingrediensene i enhver søken etter sannhet er ærlighet, toleranse og mot.
Vi tør avslutte med Martin Niemöllers (1892-1984) berømte ord;
First they came for the Socialists, and I did not speak out—
Because I was not a Socialist.
Then they came for the Trade Unionists, and I did not speak out—
Because I was not a Trade Unionist.
Then they came for the Jews, and I did not speak out—
Because I was not a Jew.
Then they came for me—and there was no one left to speak for me.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Medisinstudent ble utestengt i fire år — tapte rettssak
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe